"Lytt, del, delta og tenk nytt! Det gir gode, effektive løsninger. Jeg skriver om helse, samfunn og kommunikasjon." - Maria Gjerpe

"Lytt, del, delta og tenk nytt! Det gir gode, effektive løsninger. Jeg skriver om helse, samfunn og kommunikasjon." - Maria Gjerpe

“De farlige narkomane”

12

Skrevet den 29. juni, 2010 av mariasmetode

Del innlegget: TW FB

Jeg har begått en kronikk i Bergens Tidende som sto på trykk søndag 27.juni. Den hadde jeg tenkt til å dele med dere. Kanskje starter den også en «bloggstafett» ved at dere setter dere inn i hva dette dreier seg om og «mener noe»?

.

De rusede skremmer oss med sin adferd. Jakten på neste skudd gir desperate mennesker, uansett hvor gode og snille de egentlig er inne i seg.

STANKEN RIVER MEG I NESEN. Som lege på legevakten noen år tilbake, møter jeg bostedsløse og narkomane Lars. Det lukter fattigdom, sykdom og skam. Det lukter ukers skitt, byller som har selvsprukket og innhold som har størknet inn i klær som klistrer seg mot huden.
Mannen som møter meg når jeg snur meg rundt for å ta imot ham, senker blikket, ser ned mot skotuppene, som ikke lenger har en gjenkjennelig farge eller form. Lett knekk i hoften og en dypere i knærne. Venstre arm tett rundt sin høyre underarmen. Hvorfor han ikke håndhilser blir åpenbart – han har et dobbelt brudd i begge knoklene i underarmen. To timer på venterommet, noe ingen andre ville godtatt.

SELV SIER LARS at han har «vondt i armen». Det er to dager siden bruddet –han «falt i en trapp». Det ligner på et balltrebrudd. Å fortelle at han er blitt banket medfører mye skrål og lite ull – så han lar det være med det.


Hvordan forholde seg til «monsteret» Lars, som tåler alt, er tannløs og stinkende og umenneskelig i fremferd? Han som «tar den», og som vi forventer «tar den òg».

HVEM VIL HA LARS I STUA? Som nabo? Det er ikke det narkotiske stoffet Lars bruker som gjør at han skremmer vettet av oss – det er det som han drar med seg på veien i jaget etter heroin. Stanken, uforutsigbarheten, råskapen, den tilsynelatende umenneskelige tålegrensen.
Dersom Lars skal være en del av et storsamfunn, som er en nødvendighet for å komme seg ut av et rusavhengighetsforhold, må han endre livsførsel og tankesett. Det er ikke mulig å vedta inkludering, det viser all verdens innvandringsdebatter. Lars må endre sin oppførsel til noe gjenkjennbart, noe forutsigbart, noe trygt. En adferd vi, som storsamfunn, kan akseptere.

VI ER REDDE for de narkomane. Det er ikke det narkotiske stoffet som fremkaller frykt. De rusede skremmer oss med sin adferd. La oss innse det – vi er mennesker. Det er menneskelig å være redd og utrygg når vi møter aggresjon, uforutsigbarhet, egosentrisitet og mennesker som lever under umenneskelige forhold. Redselen er reell – jakten på neste skudd gir desperate mennesker, uansett hvor gode og snille de egentlig er inne i seg.
La oss  se det i hvitøyet, det vi ikke vil se: Verden er ikke perfekt. Noen vil aldri helt slutte med stoff, uansett hvor mye støttebehandling de blir møtt med; noen ønsker ikke og andre kommer bare ikke i mål. Slikt  møter vi daglig på andre områder innenfor medisinen også. Det betyr ikke at vi leser opp en fallitterklæring –det betyr bare at vi kontrollerer at kart og terreng stemmer overens.

JAKTEN PÅ STOFFENE gjør at de narkomane utvikler denne råskapen som er uforståelig for storsamfunnet. Denne jakten kan dempes ved medikamentell behandling.
Det er et sjeldent syn å se en bestefarnarkoman. Det er ikke heroinen i seg selv som dreper, det er situasjonen den stoffavhengige lever i som er dødelig. Heroinavhengighet er altså en dødelig sykdom.


THORVALD STOLTENBERG
og utvalget han leder tror på det de håper på. Det er er en drøy uke siden de la frem sin rapport om hvordan drive narkotikapolitikken i årene fremover. Utvalget har tatt til orde for et prøveforsøk med heroinassistert rehabilitering, der heroin vil inngå i et helhetlig behandlingstilbud for noen.
Heroin, eller diacetylmorfin, er et kjemisk stoff, som kan brukes som legemiddel. I dag har vi dette stoffet, sammen med andre stoffer, tilgjengelig til bruk i behandling. Hva vi kaller midlene er uinteressant.
Noen vil trenge diacetylmorfin, andre andre kjemiske legemiddler. I morgen, eller om fem år, vil vi ha utviklet nye legemiddler som vil kunne erstatte eller komplementere dem vi har i dag. Slik er det innenfor medisinsk behandling. Heroinet er ikke tenkt å deles ut i et vakum, men som del av et helhetlig behandlingstilbud.

HEROIN MÅ DOSERES mange ganger daglig og skal hentes på behandlingsstedet. Mange hevder at de tyngste narkomane ikke er i stand til å møte gjentatte ganger i løpet av en dag.
Når de mest knesvake klarer å selge det lille som er igjen av kroppen sin til de tøffeste horekundene, finner jeg det trolig at de klarer å møte 3-4 ganger daglig på rehabiliteringsstedet for å få sine doser med heroin også. Å få ro fra et jag etter en ny dose vil antas å gjøre pasienten mer fokusert på et rehabiliteringsopplegg.

ALLE SNAKKER OM «verdighet» og mener selv at de behandler en rusavhengig som et likeverdig menneske. Vi vil likevel ikke ha de narkomane tett innpå oss, vil vi vel? S

å lenge vi ikke erkjenner denne menneskelige redselen for det uforståelige, det forstyrrende, det farlige, vil storsamfunnet utvikle skjulte mekanismer som støter andre ut av felleskapet.Jeg ser at mange snakker om «verdighet» og i det definerer andres verdighetsfølelse og ikke sin egen. DET som oppleves som uverdig for den ene, kan oppfattes som fullverdig for den andre.
Å være avhengig av et narkotisk stoff kan frata en følelse av autonomi og kontroll. Det beste er antagelig å ikke være avhengig av noe i det hele tatt. Vi er likevel tilbake til dette at vi sannsynligvis aldri vil få et helt rusfritt samfunn. Det betyr ikke at menneskene ikke kan leve verdige liv.

I BEGREPET «REHABILITERING» ligger å oppnå best mulig funksjons -og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse sosialt og i samfunnet. For noen kan det å få «vaska seg», fysisk og mentalt, komme seg på bena inn i trygge rammer og å gjenfinne egen funksjon være en nødvendig øvelse før en klarer nedtrapping og eventuelt overgang til andre rehabiliteringstiltak enn heroin.
Stoltenberg-rapporten representerer et kvantesprang innenfor rusomsorgen.  Brukt rett vil disse tiltak gi narkomane mulighet til et tryggere og mer forutsigbart liv og dermed mer kontrollert og gjenkjennelig adferd. En adferd andre kan føle seg trygg på. Samhandlingen med storsamfunnet den narkomane skal tilbakeføres til, blir tettere og lettere.
Rusmisbrukere som gruppe har vært nedprioritert og utstøtt i altfor lang tid. De er syke mennesker, med multiple utfordringer de trenger hjelp til å løse.

DET ER KLART – det er ikke en billig løsning Stoltenbergutvalget har lagt på bordet. I avrusing og tilbakeføring ligger også selvsagte momenter som gjeldsanering og helhetlig boligpolitikk.  Nå vil noen kanskje tenke at jeg forfekter synet at man er sin egen lykkes smed, at bare de narkomane ikke synes på gata, så er det greit; og å gi dem legemidler gagner oss mer enn den narkomane. Jeg håper jeg ikke blir tolket dithen.
Stoltenbergutvalget svakeste punkt er at de sier lite om hva de skal gjøre for å hindre nyrekruttering. Den neste diskusjonen må ta opp den hansken: Hvordan skal vi hindre utstøting fra samfunnet og heller gi støtte til menneskene som er blitt misbrukere.

FAKTA OM RUSBEHANDLING:

* I 2004 fikk de narkomane fulle pasientrettigheter. Rusavhengighet ble anerkjent som sykdom på lik linje med andre sykdommer.
* Den rusavhengige fikk rettigheter til forsvarlig, helhetlig behandling og oppfølging.
* Det regjeringsoppnevnte Stoltenbergutvalget la frem sitt forslag om bedre  hjelp til rusmiddelavhengige 16. juni.
* Ett av mange forslag er å tilby heroinstøttet behandling som del av hjelpetilbudet.

—-

Her kan du lese originalartikkelen

—-

Det var morsomt å skrive kronikk -det har jeg lyst til å gjøre flere ganger. Enda morsommere var det at flere ville trykke den! Det var ganske så vanskelig å korte ned alt jeg ville si til en kortere tekst, en god øvelse!

Tre blogger er utgangspunkt for kronikken.

De kan du lese her:

«Skremmende narkomane og den imperfekte verden»

«Verdighet, verdig liv og menneskesyn»

«Fra justis til helse»

Nå håper jeg flere leser Stoltenbergutvalgets rapport og blogger om emnet, slik rapporten oppfordrer til. Dette er et tema som angår oss alle, på et eller annet plan. Jeg setter pris på om du legger inn lenke her inne dersom du blogger om dette -jeg vil gjerne følge med på hva folk tenker!

Debatter har en tendens til å dreie seg om å kun vise frem utsikten fra egen tue. Denne debatten er vanskelig, men den er nødvendig. Det er mye følelser rundt dette, men jeg tror alle tjener på å holde debatten så saklig som mulig.  Det finnes ingen fasitsvar -det er derfor vi debatterer.

God blogging!

(..og si ifra om det ble vanskelig å lese med denne layouten!)

.

Edit: Det er flere som blogger om samme tema, noen er (delvis) uenig med meg:

Kristin Oudmayer i Erfaringsbloggen skriver “Noe bedre”
Tom Arild Haugen i IdagImorgen skriver “Aktiv dødshjelp og kvakksalveri”
Geir Olav Liste: «Er vi sinna nok?»

zp8497586rq

12 kommentarer til “De farlige narkomane”

  1. Tilbaketråkk: Tweets that mention “De farlige narkomane” « Marias Metode -- Topsy.com

  2. jojja sier:

    Det du tar opp her er veldig viktig. Det er dyrt å få dem på beina igjen, men er det ikke dyrere å la det være.
    Etter min mening så er jo sammfunnet mange ganger grunnen til at det har gått galt i utgangspunktet. Eks.

    En 12 år gammel gutt går for lut og kaldt vann hjemme, ofte blir han banket, han kommer skitten på skolen, blir mobbet, blir agresiv.. Han begynner å henge med eldre gutter sniffer, bruker hasj, amfetamin, og finner ut at han ikke trenger ingen andre, endelig er han i et miljø som ikke bryr seg om han stinker, og amfetaminen gir han den roen og likegyldigheten han trenger for å overleve.

    Mange slike historier, men oxo de som liksom kommer fra" fine" hjem, men som sliter med uro i kroppen, adhd, add eller ungdomsproblemer, masse hormoner, eller av en eller annen grunn faller utenfor de riktige A4, som finner trøst i stoff.
    Det jeg egentlig vil fram til er at det er samfunnet som enten ikke griper inn i et dårlig hejm, eller vi legger ekstra press på barn og ungdom, istedet for å tillate at man ikke trenger å være like. Så jeg mener at det er rett og rimelig at staten hjelper uansett kostnad.

    For noen år siden så ble narkomani en sykdom, mange tenkte at da er det meste løst, men jeg vil heller si tvertimot.
    Behandlingssteder som drev litt uten for boksen som tyreli, kan ikke lenger drive på den måten lenger, for nå er det pasienter. For det er jo ikke nok at man blir rusfri, måten en tenker på må å endres når man skal slutte med stoff. Ikke minst på et ettervern på plass, nytter jo ikke å sende eksnarkomane rett ut på plata.. Det er jo dømt til å misslykkes.

    Oii dette ble langt, men jeg brenner litt for dette..

    Ha en fin fin dag Maria, og flott at du skriver om dette emne.

    • mariasmetode sier:

      Jojja -ja, dette er en komplisert samfunnsutfordring.
      Her trengs helhetstenkning og samarbeid på tvers av etater og fagfelt.

      Mye kan gjøres dersom man fanger opp de utsatte tidlig -og skal man lykkes å tilrettelegge for at narkomane skal være en del av samfunnet de lever i, må det mye ressurser og vilje til.
      Også fra hver enkelt av oss.

      Det gjør ingenting om kommentarer blir lange -snarere tvert i mot :-)

  3. Pling sier:

    Knekk i knærne: Du som er lege: Knekk i knærne kan vel være tegn på ataksi som igjen kan være på grunn av cøliaki eller en allergi? Jeg får av og til knekk i knærne uten at jeg helt vet hvorfor – jeg lever helt gluten- og melkefritt. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/20170845

    Og noe annet: Massevis av narkomane går og drasser på sjokolademelk. Ikke mange voksne drikker litervis av det. De må liksom ha en liten slurk med jevne mellomrom. Kjenner det igjen fra meg selv, fra et tidligere liv. Kaseinintoleranse?

    • mariasmetode sier:

      Takk for innspill, Pling!
      Jeg er lege men veldig langt fra allvitende, altså. Også innen medisinske spørsmål :-)

      Den type "knekk i knærne" vi ser hos mange narkomane er temmelig karakteristisk og du er ikke i tvil når du har sett det noen ganger.

      Kosthold og adferdsforstyrrelser er et mer enn interessant tema -absolutt!

  4. Tilbaketråkk: Respekt, verdighet, kommunikasjon | Karavanseraiet

  5. Embla sier:

    Jeg vil bare få si at jeg syns dette var så godt skrevet! En vekker, noe å tenke over.

  6. Kaisa sier:

    Dette var veldig bra skrevet ja! Til ettertanke…

  7. Maryathome sier:

    Et viktig innlegg, Maria!
    Jeg merker engasjementet ditt:)

    Jeg har skrevet et innlegg i dag som går på det med utenforskap knyttet opp til det å være menneske mer generelt . Jeg legger igjen en link, og så kan du eventuelt ta den bort:)
    http://maryathomewriting.com/2010/06/30/om-utenfo

    • mariasmetode sier:

      Jeg vet at noen misliker det og tenker at andre har baktanker når de legger inn lenker til noe de selv har skrevet for å få flere lesere selv.

      Jeg tenker annerledes. Selvsagt kan du legge inn lenke -jeg er veldig for å dele tanker!

      Fint innlegg av deg -igjen, Mary at home. Jeg er opptatt av temaet "utenforlivet" og har skrevet om det før i en bloggpost:
      http://mariasmetode.wordpress.com/2010/04/25/klan

  8. anonymica sier:

    Veldig flott artikkel, Maria, og velskrevet! Gratulerer også med å ikke være anonym lenger, forstår at du endelig tok et valg!

Det er stengt for kommentarer.