"Lytt, del, delta og tenk nytt! Det gir gode, effektive løsninger. Jeg skriver om helse, samfunn og kommunikasjon." - Maria Gjerpe

Maria Gjerpe

Fra innsikt til endring. Jeg er lege, utdannet fra Universitetet i Oslo, og har egenerfaring som syk med langvarig sykdom. Marias Metode har mottatt prosjektmidler fra Fritt Ord. Her skriver jeg om kommunikasjon og sosiale medier, helsepolitikk, langtidssyke og samfunn. Les mer

"Lytt, del, delta og tenk nytt! Det gir gode, effektive løsninger. Jeg skriver om helse, samfunn og kommunikasjon." - Maria Gjerpe

Styrkedråper fra Ground Zero

54

Skrevet den 15. juli, 2010 av mariasmetode

Del innlegget: TW FB

.

Han bøyer nakken, ser ned, skamfull. Han var en gang en ingeniør, hadde oversikt og fremdrift, nå er han syk. Sykemeldt. Ny sykemelding i dag. Snart arbeidsavklaringspenger.

Vi vet begge at han ikke skal tilbake til jobb. Ikke på lenge -kanskje aldri noen gang? Likevel skal det hver 14 dag avklares hvorvidt han er i stand til å jobbe eller ei. Jeg vet det river i ham, han krymper seg i det å bli påminnet sin egen udugelighet. Han har vært en flink medarbeider, en som ga det meste. Funksjonen han hadde som arbeidstager var med å definere ham som menneske.

Det skal jammen sterk rygg til for å bære sykdommen din -sier jeg.

Han ser opp, forundret -er det noen som ser hans styrke, den han mobiliserer hver eneste dag for å komme gjennom dagen?

Sterk? Jeg føler meg veldig svak, kroppen makter ikke det den klarte før. Likevel -når du sier det, på mange måter tror jeg at jeg er sterkere i dag enn det jeg var før, når jeg var frisk. Jeg tåler dårlige dager, jeg tåler netter uten søvn. Jeg tåler ubeskrivelige smerter. Verdens beste skuespiller er jeg også blitt.

Når noen spør hvordan det går, tenker jeg alltid -vil du ha den sanne eller den rosa versjonen? Jeg gir alltid den rosa. Syting er jeg veldig redd for å komme med. Mange av vennene mine er forsvunnet, jeg har ikke råd til å miste enda flere og kan ikke ta sjansen på å ta for stor plass. Noen ganger føler jeg at jeg er venn “på nåde”.  At jeg ikke kan snakke om sykdommen min mer enn i en bisetning, ja, egentlig ikke det en gang. Hvem er interessert i å høre om den? Det er jo det samme, ingenting endrer seg. Jeg har ikke blitt bedre og jeg tror det er vanskelig for andre å forholde seg til. Det var lettere den gang jeg var akutt syk -det hadde en viss nyhe

tens interesse og var noe andre kunne relatere seg til uten å kjenne redsel for. Det er ganske annerledes nå som jeg har disse plagene hver dag.

Faktisk så tror jeg at for mange som hører meg snakke om sykdommen min, tenker “svak”.
Ingen vil være svake, det er stakkarslig og ingen vil være stakkarslig, være avhengig av andre og dermed et godt stykke nede i verdighetshierarkiet.

Noen ganger føles det som om andre nesten er redde for å bli smittet av min svakhet og stakkarslighet; min mislykkethet.

Så, ja -du har rett, doktor, jeg er visst sterk. Det krever større styrke, både mentalt og psykisk å holde ut og mestre mitt liv nå, som jeg er syk, enn det det gjorde å mestre mitt liv som frisk. Likevel vil det være slik at så lenge normen og det eneste akseptable er “frisk” og «arbeidsfør» vil jeg aldri nå særlig langt opp på andres mestringsskala, vil jeg vel?

Det er klart -jeg forstår jo at jeg må holde ut. Det er ikke annet å gjøre. Likevel ville det jeg kjemper vært lettere å stå i om jeg hadde følt meg forstått og respektert som likeverdig.

Jeg er usikker på hvordan jeg skal snakke med andre om dette uten at det blir oppfattet som syting. Hver dag kjenner jeg på ytterpunktene av det svakeste i meg.

Jeg kan ikke vise frem mine følgesvenner Utilstrekkelighet og Tilkortkommendhet. Mine tårer, som sakte tørker og kiler i øregangene er usynlige. Hvordan kan jeg forklare det uforståelige i å skulle bruke alle krefter på å mobilisere for å komme gjennom den neste timen?

Selv har jeg lært hvem jeg er på bunnen, lært å stå der, ta i mot og akseptere. Det er noe med det -å kjenne sin kjeller og stå støtt der. Det krever sitt menneske å hente styrke fra nullpunktet.

- Ground Zero -avslutter han med et skjevt smil.

Jeg beundrer denne mannen..

.

Edit:
Jeg setter stor pris på om dere som leser vil dele med meg deres egne erfaringer, hva dere selv gjør, sier eller tenker. Gjør det gjerne helt anonymt, om dere vil det :-)

Takk, fine og kloke lesere!

zp8497586rq

54 kommentarer til Styrkedråper fra Ground Zero

  1. Hege sier:

    Jeg har ikke ord.
    Det er akkurat slik jeg har det – det kunne ikke vært sagt bedre. Det traff meg midt i hjertet.

    **snufs**

  2. Anders sier:

    Takk for en flott tekst. Gode beskrivelser av kjente opplevelser og følelser, som det er vankselig å sette ord på. Det gjorde godt. Takk :)

  3. MT sier:

    Nydelig formidla dette Maria.

    "Det krever sitt menneske å hente styrke fra nullpunktet" ,det gjer det,men ein får ein styrke som ein tek med seg på vegen vidare.Det er god grunn for å beundre denne mannen ja.

    Å bli satt på utsida av samfunnet,på ubestemt tid,gjer noko med ein sjølv,dei rundt og måten samfunnet ser på ein.Å gå frå nullpunktet og oppover krev òg mot og styrke, for ein kjempar mot mange fordommar.

    Å sjå og bli sett,for den ein er her og no,ja det er viktig.

  4. Tilbaketråkk: Tweets that mention Styrkedråper fra Ground Zero « Marias Metode -- Topsy.com

  5. Jenna sier:

    Dette er tanker som er kjent. Det lokker frem følelser som også er veldig kjent. Takk for at du setter ord på dette. Klem.

  6. @gbjanson sier:

    Med tårer i øynene leste jeg din flotte beskrivelse som kunne vært skrevet om meg. Jeg har vært der, jeg er der og det ser ut til at jeg kommer til å være der en stund til.

  7. Emme sier:

    Flott skrevet og veldig gjenkjennbart selv om utgangspunktet er forskjellig.

    Jeg ble ikke akutt syk, det kom over år selv om jeg husker tydelig når og hvordan det startet!

    Helgeklem til deg Maria :)

  8. Tin Tin sier:

    Ja det er undelig dette med hvor "svak" leger, helsepersonell, folk i omverdenen ser på oss som. Virkeligheten er jo det motsatte. Ikke er det hjelp å få for helseplagene en har, smått med støtte og forståelse er det uansett hvor man vender seg. Man må stort sett klare seg selv, og på toppen av det hele så er man altså "svak". Det er litt vanskelig å skjønne for mange det der tror jeg, for i virkeligheten så er det paradoksalt nok mange syke som er sterkere enn mange friske mennesker tilsammen med tanke på alt de må gjennomgå.

    • Diva sier:

      Begrepet "de svake" irriterer meg skikkelig. Å bli definert som svak når man egentlig er sterkere enn mange andre… ja, det gjør noe med identiteten.

      • Tin Tin sier:

        Ja det irriterer meg masse også. Jeg har fått høre fra leger, på nav, på aetat og fra "mannen i gata" at jeg er "svak". Ordrett at jeg er svak. Enda så masse jeg kjemper for å klare av dagene med de sykdomsplager jeg har. Jeg kjemper i helsevesenet, og jeg kjemper i nav systemet. Har fint liten støtte i andre mennsker, og de nærmeste som kjenner meg og som burde forstå meg, gjør dessverre ikke det. Likevel er jeg bare en av mange mennesker, som holder ut dag etter dag. Likevel blir vi kalt de svake. Det like jeg meget dårlig.

        • Diva sier:

          Vet du hva? Jeg synes det er direkte frekt å kalle deg (og andre) for svak!

          Selv har ingen sagt det til meg direkte og ordrett, men man får det jo jevnlig inn indirekte over alt. De som kjenner meg godt sier "jeg kjenner ingen som er så sterk som deg." Det kommer godt med når man stadig vekk puttes i bås som syk og svak, marginalisert, viljeløs, mindre smart, vanskeligstilt osv… Jah, det er litt av noen merkelapper man skal få!

      • Nemlig! Jeg vet at jeg er utrolig sterk som klarer å stå midt oppi alt dette med sykdom, og likevel ta hånd om mange viktige ting i livet. Å ikke knekke av dette, det ER stort faktisk. Så provoserende at andre ser på en som svak!

        • Tin Tin sier:

          Ja det er veldig provoserende. I "min" lokalavis, har mennesker fritt fått utfolde seg med å få innlegg på trykk i over to måneder nå, hvor de virkelig har langet ut og sparket etter sykmeldte og trygdede. Det er så fryktelig og grovt det som er kommet på trykk, at jeg holder på med å skrive mail til "sjefen sjøl" og spørre hva i huleste det er de tillater å ha på trykk. Jeg har selv forsøkt å skrive korte, saklige innlegg, som selvsagt ikke har kommet på trykk. Jeg kjenner også andre som har gjort det samme, men svært få har fått sine innlegg på trykk. Det jeg har fått lese av det som er forsøkt satt inn, er hverken krasst eller på annen måte upassende. Det jeg vil frem til, er at i "min" lokalavis så har "folk flest" (de som gidder) fått herje fritt over tid, og fått særs krenkende og sjikanerende innlegg på trykk, innlegg som krenker syke mennesker. Jeg finner det svært beklagelig og skammelig at media og denne konkrete avisen tillater en slik type mobbing i den aktuelle spalten. Ved siste opptelling hadde det kommet inn 47 innlegg med angrep på syke og uføre, hvor av 12 av innleggene er særdeles grove. Til sammenligning er det kommet på trykk 4 (!!!) innlegg fra personer som enten tar syke/uføre til forsvar på en eller annen måte, eller som er syk/ufør selv. Det sier litt om avisens holdning. Jeg finner det svært alvorlig at avisen gir "mobben" en sosial arena i avisen til å sparke etter folk som er syke eller uføretrygdede. Og bare i min omgangskrets vet jeg om til sammen 23 innlegg som er forsøkt fått på trykk men som ikke har lykkes. Hva med alle de innlegg jeg ikke vet om? Jeg kjenner da ikke alle som har skrevet innlegg som ikke er kommet på trykk, men jeg tenker det er en god del? Avisen lar mobbere fritt herje og tråkke på folk, og viser med det at mobbing av nevnte grupper er ok. Skammelig.

        • vived sier:

          Jeg har lagt merke til en skremmende utvikling her. Det er visst fritt frem for å hetse uføre og sykmeldte, særlig etter siste vinters debatt på tv, radio og i aviser. Norge er angivelig en nasjon av snyltere. Hva gjør dette med de som egentlig mottar sin trygd med god samvittighet og i visshet om at de ikke kunne gjort noe annerledes? Enda mer skam og skyld! Og det er det siste man trenger når man er syk. Jeg mener dette har blitt mye verre de siste årene. Men, er man en av "de svake" så har man visst ikke så mye man skulle sagt. Man må ofte pent ta imot den hjelpen og den krenkelsen man får og være fornøyd med det. Huff!

  9. Tin Tin sier:

    Jeg kommer på noe Hans Majestet Kong Harald sa i sin nyttårstale i 2008. Det handlet riktignok om rusmisbrukere, men det som ble sagt synes jeg passer veldig godt også på mennesker med andre sykdommer.

    Kongen sa:
    "Hadde vi erkjent at alle mennesker er like mye verdt, ville vi heller ikke tålt at noen møtes med nedlatende holdninger på grunn av at de sliter med et rusproblem. En kvinne jeg møtte, sa til meg: "Ingen aner hvor mye det koster å gå oppreist når jeg blir avvist gang på gang. Jeg må minne meg selv om hvem jeg egentlig er – ikke hva andre seg meg som." Det krever sterk rygg å gå med verdighet gjennom krenkelser. Jeg skulle ønske at vi sluttet å bruke betegnelsen "samfunnets svakeste". I realiteten er noen av dem de sterkeste blant oss.

    Vi er alle ansvarlige for at vi selv og våre medmennesker kan leve verdige liv. Dette ansvaret er ikke noe vi får – det er noe vi tar."

    Dette synes jeg var fine ord fra vår monark. Og jeg synes de ordene passer på mennesker som sliter, enten det er med rus eller andre problemer.

  10. Anna sier:

    Kjenner så godt igjen dette. Tilkortkommenhet, utilstrekkelighet og svakhet. Jeg er ikke like syk hele tiden og skjønner det vel ikke helt selv heller før jeg er slått ut igjen. Det ligger endel mislykkede prosjekter i kjølvannet av dette.
    Jeg har sluttet å forklare og nevner sjelden at jeg er syk.

    Det skal mye styrke til for å tåle andres bedømning. Det skal også mye styrke til for å tåle egen bedømning.
    Men at det er forakt for svakhet,- ja det kjenner jeg igjen. Ligger den innebygd i oss alle?

  11. Rosa sier:

    Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si/skrive.. men det var fint men også vondt å lese.. Og også noe mange vil kjenne seg igjen i kanskje..

  12. hjemmeistua sier:

    Kan bare si: Wow. Det er akkurat sånn det føles.

    Jeg er veldig forsiktig med å snakke med venner om ME. Som regel er det kun om de spør meget direkte. Noen få og nære venner har gitt klar beskjed om at de ikke vil ha den rosa versjonen, men den ærlige, og det får de. Andre får "Det går opp og ned" eller den enkle utveien"Det går ok her". Selv om det faktisk egentlig kan være en helt for j***ig dag. Det er derfor jeg er så utrolig glad for dere skjønne menneskene her i bloggverdenen og på ME forum. Dere forstår, og blir ikke redde og skygger unna av å vite sannheten.

  13. Håkon sier:

    "Kronisk" kan nok være den vanskeligste sykdommen å forholde seg til og å leve med.

  14. Been there, done that er ofte en floskel man bruker for å slippe å utbrodere egne opplevelser.
    Det satt langt inne hos meg den gangen legen sa det samme til meg, som du Maria, sa til din pasient. Og det tok enda lenger tid før jeg skjønte at det var en av de beste komplimentene jeg kunne få. For jeg var jo ikke sterk, jeg hadde jo tapt jobben fordi det ikke var plass til meg i arbeidsmiljøet. Det å se seg selv i øya og innrømme at det var styrken min som de andre ikke hadde plass til har vært en enda lengre bakke å kravle seg opp.

  15. mariasmetode sier:

    Takk for mange delte historier fra dere!

    Kanskje er av og til den tøffeste kritiker den som selv er syk?

    • Diva sier:

      "Kanskje er av og til den tøffeste kritiker den som selv er syk?"

      Absolutt. Det er viktig å minne seg selv på dette med jevne mellomrom.

  16. Salander sier:

    Først turte jeg ikke si noe fordi jeg selv trodde jeg var lat. At det var latskap som gjorde at jeg ikke greide fortsette på livet mitt. Så sa jeg det i lettelse. Så fikk jeg en psykiatrisk diagnose, da ble jeg lettet, men jeg sier det nesten ikke til noen. Jeg vil ikke skremme dem eller få en merkelapp. Være hun psykisk syke. Hun ustabile. Når folk spør hvordan det går, tør jeg ikke svare ærlig. For de fleste spør jo bare om slikt for å være høflig, komme i gang med samtalen. De som virkelig lurer og vil vite, kan jeg telle på en hånd. Før jeg ble syk hadde jeg flere titalls som ville være sammen med meg. Nå prøver jeg å finne gode svar som er ærlige, for jeg vil ikke lyve, men som ikke er overveldende. Jeg kan si at jeg er sliten, hvis jeg er deprimert. Det er lettere å forholde seg til, egentlig også for meg. Men til de som spør bare for å være høflig sier jeg bare at det går greit, de orker jeg ikke bruke særlig med energi på uansett. Man må velge sitt publikum -kanskje?

    Heldigvis er jeg heldigere enn mannen, jeg skal tilbake. Det har bare tatt legre tid enn jeg hadde trodd. Selvsagt er jeg redd for at jeg ikke skal greie å komme tilbake i arbeid, hvem vil ha noen med en psykiatrisk diagnose som ansatt? En som er bipolar. Jeg er redd for fordommene og for å bli dømt. Men også redd for at jeg ikke skal greie å jobbe, at belastningen vil være for stor, at jeg ikke vil være stabil nok, frisk nok. Jeg synes fortsatt jeg er "fersk syk", om du skjønner? Tror jeg holder på å omdefinere meg selv. Fra superwoman til… meg :)

  17. Fine, fine, gode ord.

  18. Tilbaketråkk: Det er den klokeste som gir seg | Karavanseraiet

  19. vibeke sier:

    får så mye ut av å lese innleggene dine maria og dette var intet unntak! takk og atter takk for at du deler :)

    vibeke

  20. Yoshimi sier:

    Godt å lese dette innlegget. Kjenner igjen mye av dette.

    Noen ganger er det vanskelig å forklare uten at det høres ut som syting. Så hva gjør man da?
    "Det går bra" sier jeg av og til. Og så er det et skille mellom dem som tror på det og dem som ikke gjør det. Eller så lar man være å si noe, rett og slett.

  21. Kathrin sier:

    Ground Zero……
    Det kunne ikke vært bedre beskrevet.

    Det er sånn det er….

  22. Solsikke sier:

    ….ja, man er blitt godt kjent i kjelleren etterhvert ! Du setter ord på en av de mest krevende me-øvelsene (synes jeg) nemlig " å stå alene"…
    …Man føler seg veldig ensom i "unntakstilstad-land". Man blir ekspert på å skjerme, ta hensyn til de "de andre" mens man samtidig er smertelig klar over at man går på akkord med seg selv og sykdommen sin noe som verken er klokt eller fornuftig for kort eller lang sikt. Og hvorfor det er så vanskelig ; setter du ord på-på en treffende måte !
    Å ha evne og ikke minst ha vilje til å stå i andres smerte krever mot og styrke.
    Hvorfor skal det være vanskeligere å gi litt tid og omtanke til et medmenneske som strever i motbakke enn å vise solidatitet via et dusin støttemedlemskap som Amnesty o.l (ikke slik å forstå at sistnevnete engasjement ikke er viktig, for det er det definitivt ! ) Men det går kanskje an å ha to tanker i hodet samtidig ?
    Selv om "min jobb" er å sette grenser og informere omgivelsene hva jeg klarer og ikke klarer-er det så ufattelig vanskelig mange ganger. Selv velger jeg ofte å forklare funksjonsnedsettelsen gjennom
    "et utvalg" symptomer som jeg kort (!) beskriver. Betegnelsen "ME" fungerer ofte som en rød klut i mange sammenhenger så hvis man vil unngå ytterlige sigma, ydmykelser så nevner man ikke den.
    Man lærer fort….hvis man har tenkt å overleve
    Og man blir som kjent en god skuespiller med tiden. Gapet mellom strategi (med formål og beskytte seg selv- " Det går bra/ Det går opp og ned. Punktum") og realiteten bør ikke bli for stort.
    Det er så viktig å få være et HELT menneske, være seg selv -slik jeg er nå og få aksept på det.
    Inger ønsker å være en stein i skoa, en belastning for andre mennesker/omgivelsene….
    Nei, når kjelleren blir det eneste tilfluktsrommet, er jeg i hvertfall glad golvet er støpt i betong ;)

  23. Tilbaketråkk: Kronisk syk eller langvarig syk?

  24. Tilbaketråkk: Kronisk syk eller langvarig syk? « Marias Metode

  25. Tilbaketråkk: Mikropolitikk -for the win! « Marias Metode

  26. martine sier:

    Fantastisk tekst! den beskriver nøyaktig hvordan det er å bære en sykdom. det er vanskelig å sette ord på selv, så det var godt å lese dette og få ut litt tårer. Takk:)

  27. Tone sier:

    Ja fantastisk treffende og velskrevet.

    En hollywood skuespiller med revmatoid artritt – leddgikt sa hun holdt sykdommen hemmelig og lot heller ryktene svirre om at hun hadde alkohol problemmer noe hun ikke hadde, da det var verre og få jobb/oppdrag med en uforsigbar sykdom som ikke ble forstått .

    Tilsvarende situasjon for oss med ME og andre diagnoser, som også er uforutsigbar og dårlig forstått eller misforstått så man holder det kanskje hemmelig eller kaller det noe annet..

    Å ha ME er til tider som og være en "persona non grata.

    Har man arbeidsevne oppfordres (iallefall tidligere) man til og holde sykdommen hemmelig for arbeidsgivere, blir det kjent at man har ME møter man gjerne samme virkelighet som de tidligere HIV syke, man forsøkes og bli presset ut pga sykefraværsstatistikker, forutsigbarhet for arbeidsgiver og frykt for å smitte andre ansatte (ja noen arbeidsgivere tror/trodde tidligere ME var smittsomt).

    Håper 2011 blir året for mer forståelse, åpenhet, aksept, helhetlig og inkluderende.

  28. Tilbaketråkk: John og Ulven « Marias Metode

  29. maybee sier:

    flott skrevet,og kan bare si som de andre,jeg kjenner meg så igjen,i det å ikke kunne si det som det er,ingen venner å miste,folk spør hvordan har du det?hadde jeg fortalt dem hvordan det egentlig er å gå rundt som en zombie så hadde jeg aldri sett de fleste igjen.
    Redselen for å bli avhengig av medisinerne mine,den også oppå alt det andre kan bare ikke snakkes om,for hvem vil vel bli sett på som en narkoman?
    Så man blir en god skuespiller,setter på seg smilet og alt blir en vane,desverre.

  30. Anonym sier:

    Forguding av sykdom. Det er det denne bloggen handler om.

  31. Tilbaketråkk: NAV – med rett til å drepe?

  32. Først tenkte jeg: Ja! Dette er MEG! Og sikkert veldig mange andre med ME. Etter å ha skumlest svarene fra et stykke tid tilbake, tenker jeg også: Jeg er STERK. Og det er egentlig ikke så bra. Jo, at jeg FØLER meg sterk er bra, men at jeg også blir sett på som sterk, er ikke så bra.

    I januar begynner jeg på opplegg i en attføringsbedrift, for at NAV skal få en tilbakemelding på min restarbeidsevne. Jeg har vært syk i 6 år og vet VELDIG godt hva og hvor mye jeg tåler. Dette opplegget skremmer meg, fordi jeg kan "ta meg sammen" to timer to ganger i uken, og kommer der til å se helt frisk og normal ut. Det er snakk om å sitte på en arbeidsstue og sy merkelapper i slips….. Det som ikke kommer frem er hvordan jeg har det på forhånd (forberedelser) og etterpå (hvile/restitusjon). Dette kan de ikke se, det må jeg selv dokumentere. Da kunne jeg jo like gjerne dokumentert min hverdag som den er nå, og sluppet arbeidsstuen og alt det medfører. Men nei, de må OBSERVERE. Observere hva da? Mine rapporter om da jeg kom hjem og dagene etterpå? Dette er for dumt. Dessuten: Jeg spurte hvordan jeg skulle klare dette. Konsulenten svarte: Da må du prioritere litt. Og jeg tente på alle pluggene: hva i all verden skal jeg prioritere bort? Den elendige enkleste middagsløsningen for barna mine? Den støvsugingen jeg ikke gjør? Den klesvasken som råtner i vaskemaskinen fordi jeg ikke orker henge den opp? Den skitne trappen jeg ikke orker vaske? Det rotete kjøkkenet som driver min sønn til vanvidd? Hva av dette skal egentlig prioriteres bort? Jeg lurer på om jeg må bli skuespiller. Komme på attføringstiltak to timer to ganger i uken i 4 uker og være utslitt. IKKE ta meg sammen for å holde meg oppreist de to timene. Akkurat som meldekortene til NAV: alt blir en løgn uansett hvordan man ser det.

    Dette er meg. En løgner. Som har ME. Sorry.

  33. Justina sier:

    Takk for påminnelsen. Etter nok en høytid, hvor jeg er familiens skamplett i svigers sine øyne fordi jeg ikke er produktiv, ser jeg nå frem til å få overstått denne julen og komme meg over i hverdagen. Juleselskap etter juleselskap med "kan du ikke bare prøve da", "du klarer mer enn du tror", "jeg tror ikke du prøver hardt nok", " er du sikker på at du virkelig er syk?" begynner virkelig å ta på.

    Det suger livskraften ut av meg å måtte forsvare min rett til å være gift med min mann. Stakkaren, som har påtatt seg å forbarme seg over meg. Det teller visst ikke at jeg tar godt vare på ham, at jeg steller og ordner i vårt hjem, at jeg lager mat til ham hver dag og gjør det jeg kan for at vi skal ha det bra. Det er visst bedre med de andre svigerbarna, som sliter ut svigers sine egne barn, som er nokså bedagelig anlagt. Etter eget utsagn til og med. Jeg, veldedighetsprosjektet til min mann, "du er heldig som har så kjekk en mann". Nei bruker jeg å svare, han er heldig som har meg. Den avtalen jeg trodde vi hadde om at svigers skulle komme hit på kvelden julaften ble det ikke noe av, for svigermor ble "reddet" av en annen svigerdatter som har beæret svigers med to barnebarn, som inviterte svigers dit på julekelden. Jeg valgte å ikke si noe……… En kan lite gjøre med mennesker som rett og slett ikke eier evne til å se seg selv eller som ikke eier evne til innsikt og som ikke bryr seg om annet enn det perfekte.

    Hva jeg gjør for bygge meg opp med bare negativitet rundt meg? Jeg vet ikke helt, men jeg har mer styrke i meg enn hva de andre tror. Jeg legger meg ikke overende i sofaen og griner for det minste. Jeg står på og prøver mitt beste. Av og til går jeg på snørra så det synger. Men jeg vet et sted dypt der inne, så er jeg like mye verdt som alle andre mennesker. Det er ikke mitt problem at andre har fordommer og at de ikke ser meg. Min mann ser meg og elsker meg for den jeg er. Jeg bruker den lille tiden jeg orker å være sosial på venner som virkelig er venner (skjer riktignok altfor sjelden),leser bøker som piffer opp, maler, tegner, hører litt på musikk. For jeg vet jo så vel at den dagen jeg leverte søknaden om rehabilitering på trygdekontoret (den gang), så mistet jeg ikke automatisk min kunnskap. Jeg mistet ikke min erfaring fra arbeidslivet. Og jeg VET at jeg er like mye verdt som hvem som helst andre.

    Men noen ganger blir livet litt bratt likevel, og da er det fint å få påminnelser i form av for eksempel denne bloggposten Maria. Igjen tusen takk for en glimrende bloggpost.

    Varme klemmer fra Justina

    Nytt år snart, og det går jeg løs på med nytt mot!!!

    Takk for all inspirasjon du gir Maria. <3

  34. Randi sier:

    Kunne skrevet en liten avhandling på godt og vondt her, men tar det i blogg en dag! Ellers må jeg vel bare si at jeg kjenner meg igjen…

  35. Hauge sier:

    Det var veldig gjenkjennelig – og en bra historie. Jeg kjenner nok mest på det når noen spør hvordan jeg har det, om jeg da skal ta den sanne – eller den rosa varianten. Og også det om at jeg ikke kan snakke om sykdommen min mer enn i en bisetning, ja, egentlig ikke det en gang. Hvem er interessert i å høre om den? Det er de to mest frustrerende situasjonene i møte med andre.

  36. Dette var veldig sterkt. Og veldig gjenkjennende for mange.

    Det er dagens virkelighet i et rikt land, der alle måles etter

    økonomisk vellykkethet. Det er i krise og sykdom man får testet sryrke, og blir sterkere enn man selv trodde var mulig.

    Jeg ønsker lykke til med livet videre for denne mannen.

    "Vi kan stå oppreist inni oss" – tror det var Per Arne Dahl som sa det i en andakt jeg hørte engang.

    Jeg ønsker deg et trygt og fredelig 2012 med glede og vennskap<3

    Hilsen Solfrid

  37. Mona sier:

    Tøft, vondt, vanskelig, gjennkjennelig.

  38. Bea_in_Spain sier:

    Har sittet og lest gjennom postene her, og kjenner meg veldig igjen som kronisk syk (og uførepensjonert) gjennom mange år, med bl.a. fibromyalgi. Har også en sønn med ME, så kjenner mye av problematikken. Er veldig enig i at vi tross alt ofte er mye sterkere enn både vi selv og andre tror. Jeg var så heldig å finne en lege som lærte meg å se på hva jeg HADDE klart til tross for sykdom og utslåtthet, isteden for å kjenne på alt det jeg IKKE greide lengre – og det har jeg 'holdt fast' i alle årene siden. Så tidvis må jeg hente disse ordene fram igjen for å hente meg inn igjen når verden føles for tung. Så ta vare på dere selv, alle sammen, og ikke glem at vi er verdt like mye som alle de andre! Ønsker dere et strålende nytt år, og at tilværelsen kan bli mye bedre framover takket være norske forskere…

    Godt Nytt År! :)

  39. bibbi sier:

    Jeg kjenner meg svært godt igjen, i det som denne mannen sier.

    Å være syk, er til tider en ensom vei.

    Takk for at du deler.

    Bibbi
    bibbi recently posted..Den psykisk syke, det kan være din nærmeste nabo!My Profile

  40. Reidun Dvergsdal sier:

    Det er så vont å lese om andre som har det på samme måte som meg. Av og til har eg lyst å filleriste,rope og skrike ut min frustasjon. Men, kreftene strekker ikkje til. Eg vender meg stilletiande om, trekker meg tilbake og kjenner tårene renn, kjenner på utilstrekkeligheten og svakheten.

    Å møte mennesker ute er alltid ein stor utfordring, for kva skal du sei, når dei spør kor det går ? Eg oppfatter det granskande blikket dei saumfer heile kroppen min, for å sjå om dei ser ei skade. Eg føler meg like miserabel og trist kvar gang.

    Har også vont av mine nærmaste, som må vere vitne til at eg som aktiv mor og ektefelle ikkje lenger er delaktig.

    Eg ser fortvilelsen deira, oppgittheten , frustasjon og kor lei dei er til å sjåhøyre at eg kan ikkje, eg er sjuk.

    Dette sliter nok på pårørende og.

    Men styrken inni i meg, håpet og dei små glimta av glede, får meg til å vere posetiv og opptimistisk for at vi hjelp skal få.Lykke til videre :)

    • Tror veldig mange har det slik som du beskriver. Det er vondt og burde være unødvendig.

      En kraftfull løsning er å riste bort og dokumentere bort stigmatiserende feilslutninger.

      Jeg skulle ønske jeg var frisk som en fisk – da skulle jeg debattert høylytt HELE tiden og pekt på de åpenbare "sannheter" i større grad. Det er heldigvis andre som har mye vettugt å si!
      Marias Metode recently posted..Sosiale entreprenører og bærekraftige visjonerMy Profile

  41. Gjest sier:

    Å ikke vite hvordan fortelle uten å syte, å være redd for å ta for stor plass, vennskap som kan oppleves som det er "på nåde". Styrke fra nullpunktet. Fint sagt. Sånn er det for meg også.

  42. MEg sier:

    Bra skrevet. I dag hadde jeg den absurde kombinasjonen av å levere søknad om uføretrygd ( delvis) og få beskjed om at jeg får komme på jobbintervju på samme dag…. Skrev ikke noe om ME eller at jeg bare kan jobbe halv stilling og ikkegreier vakt… Etter å ha blitt forbigått forrige gang jeg søkte. Kjenner jeg allerede gruer meg til jobbintervjuet. Hvor frisk er jeg. Greier jeg å jobbe halv stilling over tid. Eller går jeg bare på en ny smell. Prøver å ikke skamme meg over å være syk og arbeidsledig lege….

Det er stengt for kommentarer.