"Lytt, del, delta og tenk nytt! Det gir gode, effektive løsninger. Jeg skriver om helse, samfunn og kommunikasjon." - Maria Gjerpe

"Lytt, del, delta og tenk nytt! Det gir gode, effektive løsninger. Jeg skriver om helse, samfunn og kommunikasjon." - Maria Gjerpe

Hvorfor helsevesenet bør bry seg om sosiale medier

19

Skrevet den 21. desember, 2010 av mariasmetode

Del innlegget: TW FB

Sosiale medier byr på mange muligheter for koseprat og deling av siste pepperkakedeigoppskrift, men man kan også risikere å møte den glefsende og ukontrollerte ulveflokken. De sosiale mediene gir imidlertid også helsesektoren en unik mulighet til å drive et spisset og planlagt opplysningsarbeid, i tillegg til å bygge opp en kunnskapsbank. Her er det store muligheter for direkte brukermedvirkning. Tar vi denne teknologiske muligheten på alvor?


Foto av volumknapp

Foto av volumknapp

Sosiale medier som kunnskapsbank
Det nye buzz-begrepet er sosiale medier. Med sosiale medier mener vi først og fremst Twitter, Facebook og blogger, sistnevnte slik som denne. Skal den offentlige forvaltningen og helsesektoren delta på en slik arena?

Offentlig sektor arbeider kontinuerlig for økt brukermedvirkning, større grad av synlighet og åpenhet. Man ønsker å samarbeide bredt for å utvikle effektive tjenester med høy kvalitet. Hittil har det vært mest oppmerksomhet rettet mot bruk av mediene som kontaktmulighet inn mot andre faggrupper og offentlige instanser. Brukerne av tjenestene, pasientene, er en stor og ofte tilgjengelig samarbeidsgruppe for å utvikle adekvate og gode tjenester. Disse har vært lite benyttet som kunnskaps- og idébank, til tross for føringer i nasjonal helseplan (2007-2010).

Myndiggjøring av brukeren
Det er et paradoks at pasienthistoriene nærmest har lavere status i behandlingsforståelsen i dag enn tidligere, samtidig som man skal legge større vekt på brukermedvirkning. Jo bedre retningslinjer for kvalitetssikring man tilsynelatende har for brukermedvirkning, desto høyere status har sykehuset eller avdelingen. Hvordan man ivaretar pasienthistoriene på individuelt nivå, blir mindre vektlagt. Er vi likevel ikke helt klare for å myndiggjøre pasienten?

I arbeidet med å hjelpe langtidssyke er pasienthistoriene viktige. Denne pasientgruppen vokser hurtig. Det å engasjere brukerne og komme i dialog med dem er en utfordring, men kan gjøre at bruker-hjelper-relasjonen utfordres og endres. I dag råder nok ennå den tradisjonelle institusjonstanken, der organisasjonsformen er oppbygd slik at de ulike faggruppene har et visst mønster for hvordan de forholder seg til brukerne. Dette kan slå ulikt ut. På den ene siden kan partene oppleve den som trygg og kjent, på den andre siden kan den bli passiviserende, både for bruker og hjelper.

Utviskede grenser mellom bruker og hjelper
Grensen mellom jobb og privatliv viskes ut. Det gjør også etter hvert grensen mellom pasient og lege. Store grupper av pasienter vandrer på nettet. Noen av dem er høyt spesialiserte og oppdaterte på egen sykdom, er med i nettverk der ny forskning utveksles, og er med på å sette den politiske agenda ved selvstendig kontakt med media. Det kan resultere i oppslag og aktualisering rundt utvalgte helsetemaer. Pasientene vet ofte godt hva de trenger, men det kan være utfordrende å rette innspill til rette instans. Dersom man når frem, er det usikkert hvordan innspillene settes i system. Det er flere pasientorganisasjoner som er gode på nett. De vet at det er der de kan treffe medlemmene.

Faget er kommunikasjon
Ansatte i helsevesenet har gode forutsetninger for å lykkes i sosiale medier. Til det kjedsommelige gjentas det at sosiale medier dreier seg om å lytte. Og å lytte igjen – for deretter å formulere, respondere og formidle. Det handler om kommunikasjon, men med et litt annet verktøy enn det man er vant med. Språket må forsatt være klart og tilpasset den man er i dialog med. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har utviklet en veileder for sosiale medier for forvaltningen.

Dette er selvsagt ikke nok. Offentlig forvaltning må også være villig til å gi fra seg noe av kontrollen og makten, for slik er kulturen til sosiale medier. Ingen kan kontrollere ytringer i det frie nettrom. Likevel – det som ytres, ytres med eller uten forvaltningen og helseaktørene til stede.

Genuin interesse

Dersom man vil være med på å styre diskusjonen, må man delta. Denne typen kommunikasjon er kompleks. Den er ikke bare toveis – den er også karakterisert ved at man samtaler på like premisser. Pasientene kommer ikke på besøk til helseaktørens domene. De er selv med på å legge føringer for hvordan kommunikasjonen skal utvikle seg. Det kan være uvant og kjennes litt skremmende for noen.

Brukerne ønsker å bidra for å kvalitetssikre tjenestene. Helsevesenet kan lære noe av å bruke sosiale medier, og dette kan, utført med kløkt og interesse, øke tilfanget og graden av brukermedvirkning.

For en tid tilbake holdt jeg et foredrag på en fagdag for helsearbeidere i Helse Sør-Øst rundt temaet mestring og det å leve med langvarig sykdom. Det var flere konkrete spørsmål de gjerne ville vite noe om. Mine tanker og meninger er kun mine, og jeg skrev en bloggtekst som viste seg å bli en mini-survey med 50 sterke svar. Noen av informantene hadde brukt opptil fire timer på å svare. Jeg har fått henvendelser i ettertid om at “kunnskapsbanken” som ble opprettet via bloggen, blir brukt i utformingen av nye kurs.

Dersom man bruker tid og oppmerksomhet, og i tillegg skaper tillit og viser at man virkelig vil lytte og lære, er brukerne svært villig til å dele sine vurderinger. De ser selvsagt at det kommer dem selv til gode ved neste anledning. Svarene viser at det er stor variasjon og at vi i større grad må tenke “individuelle tilpasninger” enn “gruppe”. Mange av de samme grunnleggende tankene går likevel igjen.

Ting tar tid – hvor lang tid?

Det tar tid å utvikle en strategi, tid å bli kjent med målgruppen og premissleverandørene og tid å forstå kommunikasjonsmåten. Det krever en innsats for å finne ut hvilket publiseringsverktøy som egner seg for å nå målet. Tid er likevel ikke det man har mest av. Det som skjer i sosiale medier, kan vi sammenlikne med en fransk pariserloff – det gjelder å få den trygt brakt hjem, under armen, fersk. Gårsdagens loff funker ikke.

Jeg kan godt forstå at man er litt engstelig for å ta steget ut i ringen. En god, langsiktig og gjennomarbeidet plan for kommunikasjonen, hvor den fremste tanken er hvordan bruken av de sosiale mediene kan styrke kjerneaktiviteten, er likevel det viktigste redskapet og kan gi gode muligheter for å  imøtekomme behovet for økt kompetanse, økt brukermedvirkning og mer synlighet.

Trenger helsevesenets representanter å være til stede i sosiale medier i det hele tatt? Det kommer blant annet an på om en slik deltakelse har potensial til å utvikle tjenesten, og om den samsvarer med tjenestens kjerneverdier. Noen av de viktigste spørsmålene er: Hva er formålet? Hva vil vi oppnå? Når er det relevant?

Jeg vet at det er mange dyktige mennesker der ute som kan mye om å rådgi andre i bruken av sosiale medier. Hvilke råd ville dere gitt til helseaktører som ønsker en større brukermedvirkning gjennom nettet?

Dere som brukere, ville dere deltatt i en direkte kommunikasjon med  sykehuset du sogner til eller avdelingen du skal innlegges på?
Og helsearbeidere – hvilke muligheter og vanskeligheter ser dere?

Denne bloggteksten er også publisert på Tidsskriftets sin blogg. Om du vil kommentere med fult navn – gjør det også gjerne der. Takk for alle bidrag!

19 Responses to Hvorfor helsevesenet bør bry seg om sosiale medier

  1. Knut Enger SPARRE says:

    Ja, hva kan jeg si, jeg, en olding på 84?
    Jeg kan naturligvis på ny gi min ros til Maria for hennes saklighet, engasjement og andre egensdkaper som gjør hennes innlegg til vektige bidrag til belysning av viktige emner.
    Hadde jeg vært 10 år yngre, kanskje bare 5 år yngre, og hvis jeg da allerede hadde gjort de erfaringer jeg har gjort som pasient og pasientpårørende, ville jeg ha svart JA til å delta i en "erfarings" utveksling slik Maria antyder, mellom pasienter og helsepersonell, gjerne i de "sosiale medier" (et ganske nytt fenomen for meg, der jeg prøver å delta i all beskjedenhet). Jeg føler trangen til å delta, men må nok melde pass – dessverre …

    • mariasmetode says:

      Kjære Mr.Sparre – en olding på 84 har da mye å bidra med og bidrar allerede!
      Vi synger med det nebbet vi har, og jammen synger du bra.
      Jeg kan bare ønske meg at jeg er på ditt nivå når jeg blir 84. Det ønsket antar jeg at jeg deler med flere 🙂

  2. Jenny says:

    Helsearbeidere bør få øynene opp for sosiale medier av mange grunner. Som du er inne på, kunnskapsnivået øker hos mange når man kan google seg til å lese symptomer på egen sykdom. Det er utfordrende å møte pasienter som kommer med forslag til diagnoser, og som kanskje har bestemte meninger om hva som feiler dem. De kan ha helt rett. De kan også ha kjørt seg fast i noe som ikke er riktig.

    Behandlere i psykiatrien opplever nå at de har fått en ny og litt ukjent co- terapeut. Da tenker jeg på bloggene. Mange blogger om sine fysiske og / eller psykiske lidelser. De kan få massiv støtte, også på ting eller atferd som ikke gangner dem. De får en hel masse råd, og mye å forholde seg til. Det kan da være vanskelig å holde fast i terapien. Det kan forekomme splitting.

    Tidligere har terapirommene vært lukket, et offentlig rom, styrt av regler, taushetsplikt. Pasienten er fri til å ta all informasjon med seg ut av det lukkede rommet, sogar kan de blogge (den narrative virkeligheten) eller twitre det, også i det øyeblikket kommunikasjonen finner sted. På mange måter kan man kanskje snakke om en fordobling av det terapeutiske rommet. Man kan vel også snakke om en slags offentliggjøring av relasjon. Den relasjonen som før har vært privat og mellom behandler og pasient, kan offentliggjøres, av pasient. Det trenger ikke være negativt for pasienten, men det kan bli negativt for behandler. Det kan også bli negativt for noen pasienter, spesielt de som lider av online hemningstap.

    Selvfølgelig er det viktig for helsearbeidere å forstå sosiale medier, evnentuelt kartlegge hvem av pasientene som bruker det, i hvilken grad / hensikt. Er det positivt for pasienten, feks en vei ut av isolasjon, eller er det destruktivt, feks sider som støtter de som lengter ut av livet sitt ved å foreslå konkrete måter å gjøre det på. Det er også viktig å vite at nettet skaper "fantomfølelser", identitetsendringer hos mennesker og at det kan føre til grensefenomer i forhold til atferd. Det kan være lett å si og gjøre ting man aldri ville gjort i det virkelige livet, og det kan skape skam.

    Internett kan være en mulighet. Det kan også være en felle i forhold til endring av uønsket / uhensiktsmessig atferd.

    • mariasmetode says:

      Hei Jenny – og velkommen til bloggs!

      Her inne der det helt i orden og veldig greit å ta nye retninger. Om du ser på tidligere poster her inne, vil du se at vi ofte havner et helt annet sted enn vi startet – det er det som gjør dette så lærerrik og spennende!

      Du tar opp mange interessante problemstillinger.

      1. Kan man bli sykere av å være på nett? Kan man tilegne seg sykdomsfremkallende adferd? Bli "sittende fast" i destruktive mønstre?
      2. Forstyrrer det en eventuell behandling/terapi? For hvem "forstyrrer" det – terapeuten, som mister noe av sin autoritet, eller pasienten, som får flere innspill/måter å se sakene på?

      Hvordan skal man kartelegge hva som er positivt og negativt for pasienten ved bruk av sosiale medier – og hvem skal validere nytten?
      Når jeg tenker meg om, har jeg vært inne på temaet for et års tid siden i posten: Jasså? Døkk sitt å glor?

      Noen andre som har innspill?

      Jeg har ikke fulgt mange blogger som snakker om psykiske lidelser, men de jeg har fulgt, har aldri nevnt teraputens navn, eller på annen måte indetifisert teraputen – men jeg ser absolutt dette momentet. Jeg må undersøke hvordan dette er i andre land.

      • Jenny says:

        1. Det er klart man kan bli sykere av å være på nett. Det vil avhenge av hvordan man bruker nettet. Det er mange nettsteder og nettverk som støtter destruktiv atferd. Om man er brukere på disse stedene så tror jeg det neppe gagner en tilfriskningsprosess.

        2. Det kan forstyrre terapien. Jeg skrev ovenfor om co-terapeut. Det er sjelden heldig å ha flere "terapeuter". Det kjøres for mange prosesser. Det kan bli forvirrende. Mange med alvorlige psykiske lidelser er allerede forvirret. Å få en hel masse innspill fra ulike kanter kan bli enda mer forvirrende, om man ikke er flink til å sortere. De fleste terapeuter vet ikke en gang om pasientens liv på blogger / sosiale medier, så jeg vet ikke hvor forstyrrende det er for dem. Det snakkes om autoritet. Jeg er ikke så sikker på at terapeuter generelt sett er så opptatt av å være autoritære. Jeg tror heller de er opptatt av å skape gode allienser som grunnlag for endring av de tingene som må endres for at pasienter skal kunne få det bedre.

        3. Hvordan kartlegge pasientens bruk av sosiale medier? Ved å spørre dem, selvfølgelig. Blir som man kartlegger alt annet, feks nettverk. Pasientene har stort sett ganske god tak på hva som er destruktivt og ikke, uten at de nødvendigvis klarer å gjøre noe med det for å skape endring. Også når det gjelder nettet.

    • Sigrun says:

      Jenny: Er det noe om trengs å åpnes, så er det vel nettopp det lukkede terapirommet – for i lukkede rom kan det begås overgrep. Jeg mener terapirommet må åpnes mer også IRL.
      Skulle ønske jeg selv hadde blogget den gangen jeg ble traumatisert i terapi.

      Terapirelasjonen er ingen privat relasjon. Om den var det, ville neppe terapeuten skrevet journal og sendt inn opplysninger til NPR.

  3. Jenny says:

    Jeg svarte ikke på det du spurte om kanskje, men jeg ble så revet med 😉

  4. Catalyzator says:

    Flott debattskapende innlegg Maria !
    For egen del vil jeg si at en av de viktigste tingene som savnes er å kunne benytte meil for kontakt med helsevesenet. Det være seg for å bestille time eller for korte beskjeder og informasjon. Slik systemet idag fungerer så sitter en ofte i timesvis i telefon for å nå frem til en sekretær for å bestille time osv og slikt forårsaker ofte at de som trenger time mest faktisk gir opp (meg selv inkludert) . Videre må det jo også være langt mer tidsbesparende for lege og sekretær å kunne besvare meil når det passer og som ikke er avhengig av kontortidstress enn å få bøttevis med telefonslitne som nesten glemmer sitt ærend etter flere timer i tlf-kø. Videre så har jeg tanker om denne tenkte brukermedvirkningen (jeg kaller den "tenkt" fordi jeg av erfaring ser at den ikke fungerer) . Det virker nesten som om legestanden har missforstått betydningen av det som heter å "Lytte til pasienten" og brukermedvirkningen på den måten at de lar ansvaret flyttes over på passienten. Med det så mener jeg at leger liksom ikke lenger opptrer som "ridder i skinnende rustning" , det burde de, legen og helsevesenet bør i større grad ta ansvar for å være detektiven som ikke gir seg før svar finnes og som ikke bagatelliserer problemer. I dag virker det som om alt bagatelliseres og kun den legen som har slitt eller sliter med et problem i egen kropp viser forståelse for dette hos sine pasienter.

  5. Inger says:

    Jeg har fulgt med på en del blogger skrevet av mennesker som sliter med psykiske problemer. De avslører aldri hvem psykologene er,men bruker bare en bokstav som symbol på navnet. Vurderingene av psykologene går mest på hvem de føler seg trygge på og våger å åpne seg,og hvem som har en slik virkning på dem at de blir sittende stille og se ned i golvet.
    Jeg har nå fulgt bloggene til 4-5 jenter som har vært utsatte for incest,og som dissosierte på grunn av de skremmede opplevelsene. Nå dukker personene de dissosierte bort opp igjen,og de opplever at de er flere personer. Disse jentene er meget dyktige til å formulere seg, og veldig ærlige og med mye innsikt.
    Når jeg leser slike blogger tenker jeg som deg at det burde lages et samleprogram. Programmet skulle ta for seg forskjellige diagnoser. De skulle innledes av en fagperson, og så suppleres med erfaringer og synspunkter fra mennesker som sliter med slike lidelser. Mennesker som selv har erfaringer ville formulere seg i et språk som andre letter ville kjenne seg igjen i, og vi alle ville få dyp respekt for hvor tappert mennesker slåss mot meget store problemer.

  6. Kari says:

    Hei Maria, jeg leste netttopp kronikken din i BT og det var som å få en julegave en dag for tidlig.
    Takk for den, og så ønsker jeg deg en rolig,God Jul!
    Hilsen Kari.

  7. Kari says:

    Denne kommentaren skulle vært under innlegget du skrev i dag,23.12.
    Kari

  8. Jeg tenker på dette med helsevesen og helsearbeidere i sosiale medier, og er enig i at det kan være utrolig nyttig og lærerikt på mange måter.

    Jeg er litt opptatt av hvordan "teknologifrykt" og hindringer for bruk av teknologi er innebygget i de organisasjonene og systemene som utgjør de forskjellige delene av samfunnet vårt – for eksempel helsevesenet.

    Catalyzator er inne på noe av dette i sin kommentar over, i dette med å legge til rette for en mer åpen og effektiv kommunikasjon mellom pasient/bruker og lege/helsevesen/helseorganisasjon. Det virker merkelig, ineffektivt og bakstreversk at vi i dagens samfunn ikke skal kunne kommunisere beskjeder og korte oppfølgingsspørsmål på mail. Ja, noen legesentre har tatt i bruk ulike løsninger for dette, men det er langt fra standard. Fornying av resepter på medisiner man er avhengig av, bestilling av time på internett der man kan se i en kalender f.eks. når legen er på ferie, muligheten til å legge inn i et system korte kommentarer selv om for eksempel virkning av medisiner – noe som kan fungere som en god oppfølging og forberedelse til neste legetime. Bare noen få eksempler på bruk av teknologi som ville styrket oppfølging tror jeg.

    Selv er jeg skremt over at det i dag er slik at om jeg ankommer akutt på et sykehus har de _ingen_ informasjon om meg og min helsetilstand der, for eksempel når det gjelder medisiner og allergier. Halvveis bevisst, spyende og med store smerter har jeg ved innleggelse blitt bombardert av spørsmål om alt fra familiehistorie og medisindoser til matintoleranser og allergier. Det er så unødvendig! Ja, vi har mange personvernhensyn å ta, men her må man få systemer på plass.

    Jeg bruker dette som eksempel på det jeg kaller teknologifrykt i selve organisasjonen – det tar så lang tid å vurdere og utrede mulig bruk av ny teknologi for kommunikasjon og samhandling, at jeg mener tjenestene lider under dette.

    Så er kanskje også den tradisjonelle oppfattelsen av legerollen med dens maktperspektiv, hierarki og kunnskapsbase litt "i veien" for å åpne opp – føler profesjonen seg kanskje litt truet? Er det kanskje slik at leger gjerne vil være litt "skråsikre", og at å debattere, prøve seg frem, vise at det er felter man ikke kan noe på, blir vanskelig på grunn av den rollen leger har og har hatt?

    Litt romjuls-tankespinn her fra meg bare. 🙂 Det er et stort spørsmål dette, og viktig å snakke om. Verden går fremover, og selv om vi skal være litt forsiktige med hva vi kaster oss ut i (for ikke å brekke nakken på stener under vannskorpa så klart), så er det kjedelig å alltid være den som blir stående igjen på kanten også…

  9. Pingback: Karavanseraiet » Blogging om egen sykdom og arbeidsforhold

  10. hasla says:

    Oi, oi, oi nå gjør jeg det som jeg ikke skal gjøre-
    -blande meg inn uten å ha lest hele artikkelen og alle kommentarene…
    Jeg hvisker deg bare stille sanger og ønsker at vi fortsetter alle våre kloke refleksjoner over nyåret. Masse arbeid vi legger ned helt sånn ute på sidelinjen av all mediavirksomhet, men vi gjør det for vi må ha noe fornuftig å gå til hver dag. En meget kreativ kunstner venninne sa til meg da jeg hadde ligget på sofaen og i senga i ca. 10 måneder og var ganske så lei; Begynn å skriva dikt og legge ut de fine maleria dine på nettet. Ikke gi opp, la det bli en liten oppgave hver dag og du har et arbeid å gå til. Ikke svære greiene, men for meg er det stort. Jeg har snart flere bøker jeg nå av disse stille hviskende sangene og brølende ropene-ulve-brøl

    HI hi seint på kvelden og jeg hvisker deg god natt…10 cm fra øret ditt…sov godt, assøe

  11. mhj says:

    ja en eldre, men fremdeles en svært relevant bloggpost!

    brukermedvirkning – kommunikasjon – sosiale medier

    helsekonferansen 2012 sa mye om dette og ja sitatet om at en har prøvd i 20 år og hvor er vi 20 år senere….??

    🙂 Fremgang, me som du sier om pariserloffen – lang og kanskje noen bare småspiser av den.

    Likevel synes jeg at det er en viss fremgang og en prøver seg jo i det offentlige helse-Norge.

    😉 så får vi se da. Sosiale media og mulighetene har blitt eksplosivt større og langt mer tilgjengelig – tør vi håpe på en mer eksponsiell fremgangsvekst. Leger etterlyser jo også bedre kommunikasjonsmåter med pasienter og det er jo positivt. kanskje….

    • MariasMetode says:

      Ja, det er jo ikke sånn at «internett er en flopp» – så her er det om å gjøre å være på banen og finne ut av hvordan en skal forholde seg til sosiale medier som kommunikasjonskanal.

      Tror bedre kommunikasjon – og tilgjengelige kanaler er bra for alle parter, jeg!

  12. Sosiale media er framtida og klart det beste for pasientane.
    Psykologer er skeptiske, kvifor ? Der har det vore lukka rom alt for lenge. På tide at det kjem fram kva dei driv med.
    Enkelte leger er og skeptiske. Klart dei mister autoritet når pasienten veit meir om egen sjukdom enn legen.
    Kanskje på tide at pasienten kjem i fokus ?

  13. MariasMetode says:

    Mange grunner til at det er motstand fra enkelte.

    Det er jo et nytt felt, og det kan fremkalle mange tanker.

    Veldig mange leger og psykologer gjør en fantastisk jobb for sine pasienter – og det skal vi huske. Lett å glemme når en selv har hatt uheldige møter 🙂

  14. Pingback: Nye medieplattformer kan øke pasientsikkerheten | Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *