"Lytt, del, delta og tenk nytt! Det gir gode, effektive løsninger. Jeg skriver om helse, samfunn og kommunikasjon." - Maria Gjerpe

"Lytt, del, delta og tenk nytt! Det gir gode, effektive løsninger. Jeg skriver om helse, samfunn og kommunikasjon." - Maria Gjerpe

Alle mennesker er like. Er leger likere?

133

Skrevet den 25. januar, 2011 av mariasmetode

Del innlegget: TW FB

Ofte hører jeg pasienter karakterisere sine leger som arrogante, krenkende og uten empati. Leger, som i utgangspunktet er villige til å vie år av sitt liv for å lære å ta vare på andre, møter sinne fra dem de skal hjelpe. Hvordan kan det henge sammen?


Blir leger fordervet av å se fordervelse, eller forderves legene av makt? Er legen en spesiell type menneske? Fører opplevelsen av ikke å kunne hjelpe de hjelpetrengende til at hjelperen endres? Gir utdannelsen legene ballast til å være menneskelige i deres møter med pasientene?

Foto av tre gutter. Tillatelse fra http://www.carf.no/

Foto av tre gutter. Tillatelse fra http://www.carf.no/

Leger er ikke Supermennesker

Legene, som alle andre, kjenner på følelsen de fleste synes er vanskelig å kjenne på; det ukomfortable og av og til det uholdbare når man ikke mestrer eller finner svar. Det er vanskelig å gjøre feil, ikke ha oversikt og kjenne usikkerhet. Det kan være tøft å møte egen uvitenhet. Vi leger er like forutinntatte som andre mennesker. Vi bruker kort tid på å danne oss et bilde av den andre. Vi kobler tidligere opplevelser til nye situasjoner. Vi gjør oss erfaringer og endrer atferd på bakgrunn av dem.

Disse egenskapene beskytter oss i mange situasjoner, men kan være uheldige i møter med pasienter. Har vi tidligere hatt flere møter med langtidshjelpetrengende pasienter vi har kjent oss ukomfortable med, overfører vi denne opplevelsen til den nye pasienten vi møter. Slike møter kan bære preg av den opplevelsen vi leger får inne i oss – når vi kjenner denne murrende irritasjonen i møte med dem vi ikke kan helbrede. Til tross for at vi leger ikke er supermennesker, har vi likevel et særskilt ansvar for å kjenne oss selv, kjenne hvor terskelen for irritasjon går, vite når vi overfører vårt eget til den andre, og når vi tar på oss de ulike kategoriseringsbrillene. Se for øvrig mitt innlegg «Det er nok bare psykisk» i Bergens Tidende.

Skylapper og arbeidshester
Da jeg var pur ung, og ikke visste noe om hvordan det var å være pasient, forsto jeg ikke sinnet som jeg møtte, som rettet seg mot leger. For å være ærlig forsto jeg det heller ikke senere, der jeg løp og løp og strakk meg til det ytterste for pasienten, både den jeg hadde fysisk foran meg, og den jeg hadde i bakhodet. Etter å ha blogget på nettsiden Marias Metode og fulgt langvarig syke i et drøyt halvannet år, og selv hatt frakken på, har jeg lært mer.

Når legen flakser med hvit frakk og pasienten hører harde klakk-klakk fra treskoene bortover sykehuskorridoren, er det mange som gjerne vil ha “et lite ord med legen”. En bønn om hjelp i situasjonen der de er redde, syke og opplever seg som hjelpesløse. Noen av de syke er skviset inn på to meter lengde og nitti centimeter bredde langs korridorveggene. Legen gir alt hun har – og litt til. Hun stirrer ned i papirene og forsøker å unngå blikkontakt med de som nå er blitt sykehusveggens nye tapet. I motsetning til tapetet, krever pasienten tid og oppmerksomhet legen ikke har. Legen ser, men kan ikke se. Legen vet at det er tretti andre som skal sees til den dagen. Strengt tatt har hun ikke tid til å gjøre en skikkelig helhetsjobb for mer enn ti av dem. Det er noe som heter ventelistegaranti og effektivitetsparametere. Sykehuset skal spare. I år også.

Fastlegen har ofte satt av 10-15 minutter til pasienten. På den tiden skal du som pasient være klar, tydelig, løsningsorientert og passe syk – som en god pasient er, og slik som Berit Myhre beskriver i sin masteroppgave.

Tidspresset gjør noe med oss. Gjør makt- og statusposisjonen som vi har, noe med oss også? Hva med møtet med vår egen usikkerhet og utilstrekkelighet?

Dannelse eller utdannelse
Legen og filosofen Reidar Pedersen har sluttført sin doktorgrad om empati i medisinen. Han hevder at empati, etikk og kommunikasjon ofte er en perifer del av medisinutdannelsen. For empatisk kommunikasjon kan læres og psykolog Lisbeth Brudal sitt kurs i empatisk kommunikasjon finner du info om på Helsedialog.no.  Det er naturlig å bli følelsesmessig distansert, og kanskje til og med avstumpet i situasjonen, når man ofte møter egen avmaktsfølelse. Er leger likevel en spesiell type mennesker som er mindre empatiske av natur? Kan hende er vi helt vanlige folk som er forutinntatte og distanserer oss emosjonelt når følelsen av avmakt blir for stor? Opplevelsen av å løpe rundt og rundt som i et hamsterhjul, uten noen gang å komme i mål, kan overmanne mange. Forslagene til svar vil gi ulike tiltak. Å basere studieopptaket på personlige egenskaper fremfor karakterer har vært nevnt, ressursbruken i helsevesenet er stadig under debatt, og nå reiser man altså spørsmålet om utdannelsen er for dårlig.

Helsevesenet traumatiserer
Etter å ha fulgt langtidssyke tett over tid, hører jeg overraskende mange fortelle at de blir ytterligere traumatisert gjennom sin lange ferd mot diagnose, rett behandling og kontakt med velferdssystemet. Dersom pasienten har det vi kaller “diffuse plager”, som plager og sykdomssymptomer ofte er, opplever mange ofte ikke å bli trodd på at de er syke. Plagene blir kalt “subjektive” eller “funksjonelle”, noe som av mange pasienter og leger blir oppfattet som egentlig ikke å eksistere andre steder enn i pasientens eget hode. Kronikerne og pasientgruppen med såkalte “diffuse plager” har størst sjanse for å havne i limbotilstanden der tiden går, ingenting skjer, og ingen vil påta seg ansvar. Kan hende blir pasienten kun sand i maskineriet, en vi ikke kan fikse, en vi gir opp når vi har spilt ut våre kort? Mange opplever dette som å bli møtt med lite empati og menneskelighet. Se for eksempel denne danske studien om kommunikasjon med pasienter som har hatt ryggsmerter lenge.

Skjev maktfordeling
Det er et skjevt maktforhold mellom legen og pasienten. Legen er i vante omgivelser, der han/hun har kontroll over rammene, mens pasienten kommer med hjertet i hånden – engstelig, avkledd – og har midlertidig mistet noe av sin tidligere identitet. Bare det å kle av seg gjør noe med oss, og vi mister litt av skallet mot omverdenen som skal beskytte oss. Hvordan takler vi helsearbeidere og velferdsansatte den makten som vi har over andre? Makt er en fast og gitt størrelse. Dersom pasienten skal få mer, som jo er det vi ønsker når vi snakker om brukermedvirkning, må nødvendigvis behandleren få mindre.

Den patriarkalske “jeg vet hva som er best for deg”-legen må vike. Verken verdighets- eller maktforholdet er likelig fordelt slik situasjonen er i dag. Det betyr at det er legen som har hovedansvaret for at kommunikasjonen foregår på en best mulig måte. Vi er individer, men ikke mer individualister enn at vi, som et helt samfunn, trenger hverandre.

Soma og psyke
Alle vet at psyke og soma henger sammen, både hos hjelper og hjelpetrengende. La oss tenke oss at pasienten ble møtt med verdighet, uten å bli påført skam, uten å bli psykologisert, men som et autonomt og voksent menneske, der kommunikasjonen og følelsen av tilhørighet og verdi ble ivaretatt – hvor bra hadde ikke det vært for den syke? At tilfriskningskompetansen hadde økt betraktelig, er foreløpig en antakelse, men jeg vil anslå den til å være av betydning. Se nettsiden om kommunikasjon i sykehus.

Det forundrer meg at ikke flere hjelpere bruker sin viten om hvordan psyke påvirker soma, ved aktivt å styrke verdigheten og dermed tilfriskningskompetansen til den syke. Det er ufattelig lett å si til pasienten: “Jeg ser du er syk, jeg anerkjenner det du forteller meg, prøvene vi har tilgjengelige i dag, kan ikke påvise det som ikke er som det skal være i kroppen din. Kanskje vi om noen år vet mer. Hvordan skal vi gå fremover herfra, og hva kan hver av oss bidra med?” For veldig mange syke er dette et akseptabelt svar. Vet og kan man ikke mer i dag, er det slik det er.

Rop til meg, og jeg blir døv
Den som har vært i en by av en viss størrelse over tid noen gang, har oppdaget at de etter en tid ikke lenger ser fattigdommen, tiggerne, de syke, søppel og elendighet, som Jakob Arvola har skrevet godt om i sin bloggpost. Ta deg tid til å lese den i sin helhet. Leger er også mennesker. På akkurat samme måte som det mennesket som går forbi tiggeren på Egertorget i Oslo en kald vinterdag.

For en tid tilbake var det en person på Twitter som skrev på en slik måte at mange opplevde personen som suicidal. En person tok kontakt med politiet da det ikke var mulig å oppnå kontakt med personen de var bekymret for. Denne gangen var det “falsk alarm”, men i etterkant ble det diskusjoner om hvorvidt man skulle eller ikke skulle ha ringt.

Mange, inkludert meg selv, mener at når noen roper ut sin nød og fortvilelse, og blir hørt som hjelpetrengende, er det et tegn på at det fortsatt finnes mennesker som ikke er blitt så elendighetsblaserte at de ikke lenger reagerer.

Jeg undres på om vi alle sammen endres grunnleggende som mennesker. Jeg lurer på om vi tar disse erfaringene av resignasjon med oss over i andre situasjoner. Over tid kan det føre til at vi blir mindre empatiske; at vi slutter å bry oss om de som er rundt oss, og som ikke hører til vår nære og private krets. Som jeg skrev på hjemmesiden til Superheltinner, som takketale i sist uke:

Jeg har denne naive troen. Jeg tror på at dersom vi kjenner hverandre som mennesker, vil vi hverandre vel. Jeg tror på at den vi gjenkjenner som lik oss, vil vi ønske å hjelpe. Når vi forstår at vi alle kan havne i situasjonen der vi faller utenfor “arbeidslinja”, at vi alle kan bli syke, vil vi likevel se de som ikke kan delta i arbeidslinja, som likeverdige. I saken rundt utvisningen av Maria Amelie fra Norge er det noe av dette som fører til så stort engasjement. Vi føler vi kjenner Maria. Når noe urett skjer mot en vi “kjenner”, reagerer vi.

La oss bli kjent!

Dersom du ønsker å kommentere med fullt navn, gjør det gjerne på Tidsskriftets blogg, der denne posten er dobbeltpublisert.

133 Responses to Alle mennesker er like. Er leger likere?

  1. Er kanskje min tur å bli sett på som arrogant, for jeg ar skrevet endel om dette på Karavanseraiet.no, det å møte brukeren/pasienten der han er, med den respekten for hans verdighet, som han har krav på som medmenneske. For det du skriver over her henger sammen med det som Kierkegaard sa om Hjelpekunst, og som mange helsefagstudenter gjerne har som devise på minst èn av sine skriftlige oppgaver:
    «At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.»
    På en rehab-avdeling jeg arbeidet en gang, hang det et brodert teppe med ordene "Møt brukeren der han er" ved siden av døra til vaktrommet. For meg ble det en daglig påminning om egen utilstrekkelighet og hva jeg hadde å strekke meg mot.
    For selv om du, Maria og kanskje noen ganger jeg også, klarer det kunstykket å møte pasienten der han er, er det så mange som ikke tar seg de ekstra 30 sekundene det tar å vise ham/henne den respekten han har krav på. Legen/terapeuten/sykepleieren/saksbehandleren har et tidsskjema som skal følges og klarer ikke å se at "Jeg har den tiden jeg trenger til å gjøre det jeg skal gjøre", men kjører heller på for å bli ferdig. Med det resultat at både hjelpeapparatet og pasienten bruker mer tid enn nødvendig på tilfriskningsprosessen, rett og slett fordi man ikke tok seg tid til å bli kjent med pasienten og hans utfordringer i starten.
    En annen side av dette er at jeg sitter med en følelse av at vi gjør veldig mye bra, og at det er unntakstilfellene vi diskuterer. De sakene hvor våre vanlige arbeidsmåter ikke fører fram, de som så enkle ut i starten, men som viste seg å være veldig så innfløkte og kompliserte. Tror det er mer der vi er for raske i starten, og hvor vi kommer skjevt ut i relasjonen hjelper/hjelpetrengende.
    Og nei, jeg er ikke et hår bedre enn andre, selv om jeg gjerne skulle vært det 😉

    • mariasmetode says:

      Vi er neppe de eneste som har skrevet om dette temaet tidligere. Jeg tror faktisk en av de første postene mine på MariasMetode handlet om akkurat dette med pasient-legekommunikasjon og empati. Så -neida – jeg oppfatter deg ikke som arrogant på noen måte 🙂

      Det er ikke alltid slik at jeg har klart å møte den som trenger min hjelp akkurat der og da – det er jeg overbevist om! Jeg er jo bare et menneske og har kjent godt på både tidspress og behov for å beskytte meg selv i min egen avmaktsfølelse.

      Er det tidsspresset?
      Er det mennesketypen?

      Er dette en overdrivelse?
      Ser vi bare det som ikke fungerer?

      Jeg vet jo at undersøkelser viser at "nordmenn flest" er fornøyd med fastlegen sin…

      • Kan være det at vi bare ser det som ikke fungerer, og vil fikse det i en fart.

        Jeg er iallfall fornøyd med min fastlege, han har tid til å møte meg der jeg er, i dag.

        • mariasmetode says:

          Vi ser nok best det som ikke fungerer. Det er greit for å kartlegge. Deretter er det greit å se på det som fungerer og hvordan en vil ha det – for å vite hvor en skal.

          Jeg er også glad for min fastlege! Likevel – jeg får ofte spørsmål om jeg vet om en som tar dem på alvor og ikke putter på sine egne "briller", slik som Anna over her opplever at hennes lege gjør. Det er en svært ubehagelig, og catch-22-lignende opplevelse ingen bør oppleve.

        • Ja, men hvem bestemmer hvor man skal? Den hjelpetrengende eller hjelperen?
          Men det blir en helt annen diskusjon, selv om den henger sammen med å finne ut hvor den hjelpetrengende er.

  2. Anna says:

    Hei. Jeg er så glad for at du tar tak i dette temaet. Jeg har fått tildelt ny fastlege, og er fortvilet hver gang jeg går ut av legekontoret. Jeg har spurt legen om han kjenner diagnosen min, noe han sier at han har. Han har gått gjennom journalen min,(10 år m diffuse lidelser/lite anerkjent diagnose), og jeg har forsøkt å forklare så tydelig jeg kan hvordan jeg opplever dette, hva mine begrensninger er og hva jeg mener jeg kan klare og klarer. Han gir uttrykk for at det ikke stemmer med diagnosen, på tross av at den er satt etter strenge kriterier.

    Jeg lurer veldig på hvem han ser. Han gir lite relevante svar på spørsmålene mine, viser at han ikke hører det jeg sier, eller iallefall plasserer det i en annen kontekst enn det jeg presenterer. Hva slags forstillinger han har om meg og min diagnose, lurer jeg på. Jeg får mye "underlige" spørsmål som jeg ikke kan se har noe med sykdommen min å gjøre.

    Jeg skjønner at han har fått noe undervisning i samtaleteknikker, det oppleves imidlertid ubehagelig å bli utsatt for det. Han forslår behandlingstiltak som ikke eksisterer eller som er lite tilpasset diagnosen min. Mine forslag blir smilt litt av.
    Etter siste konsultasjon var jeg fortvilet. Har i ettertid fått journalen min, og kan, utfra den, heller ikke forstå hvorfor han gjør og sier som han gjør.
    Men jeg går vel utfra at han har sine hypoteser. Og jeg synes det er utrolig vemmelig å føle det sånn. Skjønner at jeg må bytte lege og jeg synes ikke det er enkelt.

    Beklager, men dette ble et hjertesukk. Jeg har jobba som behandler tidligere, og kjenner at jeg ikke har lyst til å gjøre det mer. Opplevelsen av å være pasient/hjelpetrengende er mer ydmykende enn jeg ønsker å se noen som helst i.

    • mariasmetode says:

      Hei Anna!
      Det er greit med hjertesukk.

      Du er ikke alene om å ha opplevd slike situasjoner, der den som trenger hjelp blir ydmyket, mest sannsynlig uten av behandleren vet om det. For det kan ikke være så mange fælefolk der ute at disse historiene, som er mange, forteller noe om hvem behandlerne er, som mennesker?
      Kan det vel?

      Det du sier til slutt – er noe av min motivasjon til å gjøre det jeg gjør.
      Jeg vil ikke at de langtidssyke skal bli ydmyket eller nedverdiget – men tvert i mot bli sett på som mennesker med store ressurser og erfaringskompetanse som bør taes med til "Det Runde Bord". Jeg vil at leger skal forstå pasientens situasjon, men jeg vil også at pasienten også skal forstå legens situasjon. Ved å samarbeide på tvers og i alle rekker tror jeg at vi kan komme frem til noe nytt. Dersom hverken legen eller pasienten vi ha det slik som dette – vil det komme en endring.

      Det er kommet en fin kommentar fra en lege på dette innlegget, som også ligger på Tidsskriftet til Den Norske Legeforeningen: http://bit.ly/f9i7TZ

      • Anna says:

        Hei Maria. Jeg håper og tror at jeg har vært uheldig. Og jeg tenker at det lett for legen også å trå feil, spesielt v uklare og langvarige sykdomstilstander, og hvor oppdraget kanskje er litt uklart. Det tar muligens tid…mer enn det som er satt av til konsultasjoner. Det er greit for meg at legen er spørrende, men det handler også mye om hvordan legen kommuniserer dette. Og der ER viktig at legen ikke er for mye "i sitt eget hode". Selv om kanskje spørsmålene surrer rundt:)
        Forholdet til den legen jeg nå har hatt vil jeg ikke streve mer med. Men hvordan jeg skal legge fram situasjonen min til en ny, det grubler jeg på. Vil for all del gjøre det jeg kan for å unngå samme "fella". Tenker at posten din kanskje kan sette meg på "sporet"

        • mariasmetode says:

          Så bra at posten kan sette deg på sporet!

          Noen har god erfaring med å skrive et kort og oversiktlig "introduksjonsbrev" om hva de tenker og hva som er utfordringene/problemene før de kommer første gangen og i det samme brevet opplyse om tidspunktet en har fått time.

          Kanskje også noe for deg?

          Her er det også ganske greit å si noe om hvordan en er blitt møtt. Om du for eksempel føler at du ofte er blitt avvist tidligere og at det er viktig for deg at dere har tid og du blir "sett", hvorfor ikke fortelle det og be om at det blir satt opp dobbelttime?

  3. Jeg har lyst til å si noe mer om dette, men skal først bare slenge inn en _liten_ kommentar.

    For jeg opplever vel at en del leger rett og slett ikke HØRER på pasientene, eller ignorerer tidligere papirer og resultater, noe som kan få veldig store konsekvenser for pasientene. Jeg har skrevet en post om dette her: http://www.serendipitycat.no/?p=3603

    Det er akkurat som om noen leger tror at hvis pasienten sier noe så er det noe de "finner på"…

    • mariasmetode says:

      Hei, Cat!

      Posten har jeg lest tidligere, den er god og du kommer med mange råd, som ikke burde være nødvendige, men likevel er det.
      Det er fortvilende at det finnes for mange av disse historiene.

      Gleder meg til å lese din din _lange_ kommentar – om du får ånden over deg 😉

    • Jenny says:

      Ja det er noen leger som ikke hører og ignorerer pasientene. Jeg har også opplevd en del pasienter som ikke hører eller ignorerer legen. Jeg antar at begge deler er like frustrerende…?

  4. ella says:

    Jeg har møtt en del "hjelpere" (ikke bare leger) der jeg har tenkt: Hadde vedkommende og jeg blitt kjent som privat personer ville nok kjemien vært der. MEN som yrkesutøvere er alt fra en skuffelse til helt pyton.

    Fastlegen min er en slik en. Hun ser snill ut, er høflig, søt, på min egen alder….Effektiv når hun vet hva hun skal gjøre …Men himmel som hun har skuffet meg gang på gang. Pga sympatien jeg har (hadde) for henne har det tatt tid, men nå er jeg så lei at jeg rett og slett føler sterkt sinne bare jeg tenker på henne.

    Hvorfor er det sånn? Tror ikke bare det er legen sin feil. Tror det har mye med opplæring, kultur og systemet rundt å gjøre. Oppgavene legene er tildelt.

    Sett med en kronikers øyne:

    For eksempel:
    Hvorfor får alle 10-15 min uavhengig av hva det gjelder….?? Har du et sammensatt problem, diffuse symptomer, kritisk livssituasjon osv…. Hvordan kan en få hjelp til dette på 10 minutter? Etter første stikkord fra pasienten går legens rullgardin ned. En lang liste med symptomer sett i en sammeheng kan kanskje gi en god ledetråd….Men delt opp i enkeltsymptomer fordelt på ti ulike legetimer over lang tid – kanskje år, gir dårlig oversikt.

    vel…

    Har tenkt at jeg syns det er ganske likt å gå til fastlegen som å gå til legevakta: "Ingen fare for livet? Nei? Ok, NESTE! " De jobber ganske likt – min fastlege og legevaktslegene… Faktisk nesten bedre å gå til legevakta (selv om det er HAT og dra seg dit når en er virkelig dårlig) enn til fastlegen. Det er mindre flaut og trykkende for både pasienten og legen, da vi IKKE har maaange unyttige konsultasjoner bak oss. Det at fastlegen såkalt "kjenner meg" er mer en bakdel enn en fordel når det er på denne måten.

    Det å gå til legen har utvilka seg fra å være litt brysomt til å bli noe jeg nærmest hater. Jeg går helst ikke! Men noen ganger må jeg. Bl.a. når legen må være papirarbeider og må mate NAV med diverse attester.

    Vel, føler meg noen ganger som en en trykkkoker. Jeg vil gjerne gjøre noe for å bedre situasjonen min. "Kan ikke ha det sånn". Men dessverre går mange tiltak og mulige endringer via fastlegen – et nærmest umulig sted å oppsøke. "Har ikke noe å stille opp med" , sier legen. Neivel, tenker jeg… Hvordan vet du det? Har du spurt hva du kan gjøre for meg? Men jeg klarer ikke spørre, tilliten er borte.

    Syns det er bemerkelsesverdig å følge debattene som går om antallet uføre… I media virker det som om de fleste piler peker på den uføre selv. Det et er de uføres ansvar! De burde ikke la seg smitte av sine uføre naboer o.l. Eller ha trygd som karrierevalg. bla, bla… Heldigvis stått litt om arbeidsgiveres ansvar og holdninger. Nav har også fått på pukkelen. MEN hva med legens ansvar?? Hva med helsevesenets ansvar for å hjelpe folk slik at de kan fortsette i arbeid ? Unerlig hvor få som har pirket borti denne siden av "uføresaken". Vært ganske stille siden sykemeldingsordningen ble innkjerpet.

    Oj
    dette ble et laaaaaaagt hjertesukk. Mulighens også ganske off topic til tider.

    Takk for at du skriver viktige og engasjerende innlegg maria! 🙂

    • mariasmetode says:

      Hei ella!

      Jeg forstår at du er frustrert ut fra hva du sier.

      Nå skal jeg utfordre deg litt 🙂

      Om jeg forstår deg rett er du møtt med vennlighet, imøtekommenhet og høflighet, men du er ikke fornøyd. Er det fordi legen din ikke vet hva legen din skal gjøre for "å fikse deg" eller gjøre situasjonen din bedre?

      En gang for noen år siden så jeg på Dr.Phil på TV. Han sa noe jeg aldri har glemt:

      What have you tried to deal with the problem?
      Did it work?
      If it didn´t work – try something else!

      Så – hva ser du for deg at du kan gjøre for å lette situasjonen til din lege slik at dere sammen får til noe som hjelper deg?
      Det du og dere har gjort hittil har åpenbart ikke fungert.

      *utfordring levert* 🙂

      • ella says:

        Takk for feedback 🙂 Er ikke misfornøyd for at legen ikke kan fikse meg… eller selvsagt er jeg ikke helt fornøyd med å ikke kunne bli fikset ;-), men det er ikke rettet mot legen… Det som går på legen er det som virker som manglende engasjement fordi jeg har feil type helseproblemer. Fastlegen er tildelt en rolle og skal være en slags helsepentagon for sine pasienter. Så manglende engasjement/ avvisning kan bli en flaskehals for den enkelte utover i velferdssystemet – ikke bare "lokalt" på legekontoret. F.eks. henvisninger og attester som er helt nøytrale og ordknappe.
        Men ja, jeg blir møtt med vennlighet så det er kanskje håp og det går alltids an å forsøke en ny approach 😉

  5. Hei Maria,

    Tusen takk for mange gode innspill. Ikke minst er dine gjentatte spørsmål av en slik karakter at de stimulerer til DIALOG SOM VIRKEMIDDEL!

    I mitt pågående studie, "Maktbalanse og maktUbalanse i den nye helsekjeden!" retter jeg søkelyset på temaene du berører så flott. Da jeg deltok i Sintef Helse sitt forskningsprosjekt "Sjelde Funksjonshemninger i Norge" for 2-3 år siden (representant i Referansegruppen på vegne av FFO), foretok vi både kvantitative og kvalitative analyser, som inkluderte spørsmål sett med bruker-/pårørendeøyne, så vel som det kliniske/faglige blikk. Det samme gjelder andre utredningstiltak jeg har deltatt i sammen med Kompetansesentra, Helsedirektoratet o.a.

    – Hvordan håndterer leger møtet med begrensninger i eget Kunnskapsunivers?
    – Hvordan kan vi etablere/styrke arenaer for relevant Kompetanseheving?
    – D.v.s. rett kunnskap, på rett sted; til rett tid?
    – Hva må til for å øke den GJENSIDIGE forståelsen mellom brukere/pårørende og legestanden (les: begge menneskelige arenaer med 2 parallelle kompetanselinjer – sortert brukerkompetanse OG fagkompetanse – som først gir optimal uttelling ved kongruent dialog og likeverdig samspill)?

    Jeg er mentor for et stort antall leger og profesjonelle helsearbeidere/hjelpere, og finner gjenklang hos mange av disse (faktisk majoriteten!) n.d.g. konflikten mellom "deres opprinnelige pasjon og empatidrevne forventninger" vs. "systembaserte pressituasjoner, hvor empati- og dialogdimensjonen(e) kveles sakte men sikkert". Mange langtidssyke og pårørende ville bli sterkt overrasket over hvor autentisk og ektefølt mange leger (fastlege- og spesialisthelsetjenesten) opplever forannevnte (o.l.) utfordringer.

    I min artikkel: FORKLART ELLER FORSTÅTT?… understreker jeg: "Menneskets største behov er ikke å bli forklart, men forstått!"

    Som initiativtager til Mestringsforum.no har jeg sett skadevirkningene når (kronisk) langtidssyke syke, pårørende eller andre med omfattende mestrings- og hjelpebehov til tider blir "forklart" og "fortolket" på sviktende grunnlag, i stedet for å bli respektert og forstått i pakt med hvem de er og hva de virkelig trenger.

    "Ikke-reparerbar sykdom" har ofte stått som en FOR stor kontrast til idealene innen deler av helsevesenet.

    IDEALENE? Optimal bedring, og helst intervenering som resulterer i full helsegevinst i form av "vellykket behandling og VARIG reparasjon". Idealene skal og må være der. For mange kronisk syke blir likevel akkurat idealene deler av helsekjeden fortsatt drives etter, en av de største hindringene for et meningsfylt og fullverdig liv. D.v.s. et rikt liv PÅ TROSS AV mangel på legende behandling… Mange sønderbrutte enkeltmennesker og familier i total oppløsning ligger i kjølvannet av denne tilnærmingen. Kanskje kjenner noen av leserne her seg igjen også? Vi har dem i våre rom hele tiden!

    IDEALER OG REALITETER

    Det er viktig å huske at helse fortsatt er et relativt begrep. Mange av oss lever og opererer faktisk i spenningsfeltet mellom idealer og realiteter 24×7. Helsebegrepet er i stadig endring. Endringene baseres både på samfunnsmessig og medisinsk utvikling. Dette berører pasienter så vel som pårørende, offentlige etater, leger, og behandlings- og støtteapparatet i sin helhet.

    1000vis av msk. med eks.vis sjeldne/lite kjente lidelser har utvilsomt opplevd å bli henvist til ulike legers varierende tro og antagelser, med årelang usikkerhet og destruktive følger som resultat. Mange medisinere, professorer og høyt respekterte forskere har samtalt med meg, og samtykket i at akkurat disse utfordringene må og skal tas på alvor. Heldigvis blir nye og positive trender tydeligere og tydeligere i det mer moderne helselandskapet som nå baner seg vei både i Norge og internasjonalt.

    Ovennevnte til tross: Leger og medisinske forskere, uansett hvor velmenende de er i utgangspunktet, har likevel sterkt fokus på såkalt reparerbar sykdom. Dette er idealet. Men – med idealet som en forståelig og NØDVENDIG rettesnor – kan likevel ’det beste’ bli katalysatoren som nører opp under for lav prioritering av de (kroniske) realitetene som setter rammebetingelsene for deg og dine nærmeste. Kanskje opplever du at de elementene som truer dine fremtidsutsikter er de som øyensynlig ennå ikke tas alvorlig nok? Dette er én av mange viktige utfordringer eksempelvis brukerforeninger for sjeldne og kroniske diagnoser ventelig tar på alvor! — Samtidig er dette en øyensynlig viktig del av landskapet du fokuserer på, Maria!

    Prisen for ’ideal-trenden’ innen medisinsk forskning har i årtier vært at lidelser av mer kronisk art, som forskerne ennå ikke kan gjøre noe med, fort blir oversett eller forbigått. Behandlingsformer har vært vanskelige å definere. Til tider får pasientene heller følelsen av å bli eksportert UT av arbeids- og samfunnsliv, enn å bli inkludert med utgangspunkt i den FUNKSJONSEVNEN den enkelte faktisk innehar. Samtidig har uklarheter omkring trygderettigheter – og hva man ellers som pasient kan forvente av støtteapparatet – gitt mange opplevelsen av å jobbe i oppoverbakke og motvind.

    Av ovennevnte grunn er derfor det arbeidet vi pr. i dag deltar i n.d.g. ansvarsplassering i forhold til individuell oppfølging og bistand fra hjelpeapparatet, kombinert med ansvarsmobilisering hos enkeltindividene som føler at de kjemper 'mellom barken og veden', høyt prioriterte tiltaksområder. Ditt fokus her, Maria, vil virke som konstruktive triggere i "alle relaterte leire"!!!

    Plassering av offentlig ansvar, og mobilisering av personlig ansvar for eget liv, egen mestring og maksimering av egen livskvalitet på egne premisser, bør med fordel gå hånd i hånd. Flere og flere brukere synes heldigvis å erverve økende forståelse for at dette så absolutt er den mest farbare veien. At mange fra legestanden i dag også anmoder om rask kompetanseheving på nedenstående og relaterte områder lover også godt! Bl.a. sikter jeg da til undervisning vi allerede tilbyr m.h.t. legers og profesjonelle hjelperes…

    (i) etablering av trygge(re) kommunikasjonsrom mellom lege og bruker;
    (ii) økt forståelse, styrket feedback-loop & empatisk kommunikasjon;
    (iii) aktiv lytting på faktiske brukerpremisser;
    (iv) ny forståelse for og anvendelse av brukertilført informasjon;
    (v) proaktivt og (mer) utholdende samspill fremfor (subtil) "uteksportering" av presumptivt 'vanskelige pasienter' m.v.

    Mer på http://www.mestringsforum.no. Når psykolog Stubsjøen og jeg arrangerer neste "Helsekommunikasjonskurs" for våre venner innen Helse, Velferd og Levekår, Maria, skal vi invitere deg som gjest – gjerne med Bloggpenn i hånd 🙂

    LEV VEL & KEEP UP THE GOOD WORK!!!

    M.v.h.

    Kristen L. Skogrand
    Kognitiv-Emosjonell Terapeut, Trener, Forfatter

    • mariasmetode says:

      Takk for spennende kommentar, Kristen!

      Jeg har lest artikkelen du sikter til for lenge siden, men tar gjerne en oppfriskning på den.
      Godt skrevet og jeg tar meg den friheten å legge inn en lenke denne gangen også, slik jeg gjorde på første posten i Tidsskriftet:
      http://mestringsforum.no/index.php/990034

      Jeg tror du har rett – mange ville blitt overrasket over hvor mange leger som kjenner skviset. Det uholdbare, men forståelige er jo at når legen skvises, skvises pasienten.
      Jeg er opptatt av at legen og pasienten skal unngå å polarisere seg og heller se at de har felles sak.

      Ser du noen vei ut av dette hjørnet? Er det mulig å gjøre noe med situasjonen?
      ER det egentlig er stort problem dette jeg tar opp, eller gjør vi det til et problem fordi en liten gruppe pasienter eller leger opplever det på denne måten?

      Hva tror du?

      ( Inviter meg gjerne på helsekommunikasjonskurs – det høres spennende ut! )

      • Hei igjen & takk for oppmuntrende tilbakemelding, Maria!

        1. Jeg tror opplagt problemet du tar opp er betydelig, og ikke noe kun små pasientgrupper og/eller leger opplever. Akkurat derfor er det så viktig med felles refleksjoner og dialogen du ser på siden her!

        2. Personlig er jeg tilnærmet overbevist om at det ER mulig å gjøre noe med situasjonen. Den løses formodentlig best ved 2 parallelle læringsspor; ett i favør av legestanden, og ett i favør av brukere og pårørende. Sistnevnte har mye å hente ved å øke den individuelle forståelsen av (A) legen som ekspert OG menneske, samt (B) løsningsfokuserte kommunikasjonstilnærminger brukere/pårørende KAN anvende for optimal forståelse og fordelaktig alliansebygging med fagekspertisen. I et slik rom (vs. en defensiv/aggressiv kommunikasjonsform motivert ut fra negative forventinger; eller farget av tidligere skuffelser!) har vi gjentatte ganger sett at den såkalte brukerkompetansen også kommer mer til sin rett. Da i samspill med fagkompetansen, dithen at begge kompetansedimensjonene berikes!

        At legestanden også har behov for (og tildels ønsker) kompetanseheving for kommunikasjon/lytting og kontaktetablering på realistiske brukerpremisser er også et absolutt i denne konteksten. Det som uroer meg likevel, er at vi tar DET kravet for gitt, men glemmer at hverdagsmennesker (pasienter og pårørende) på den andre siden også risikerer å lide av unødige tapsopplevelser og underdekkede behov, som potensielt sett *kunne* vært imøtekommet ved enkle tilnærmingsjusteringer de rimelig lett KAN lære seg. (Her er det vanskelig å la detaljene ligge, men jeg lar uttalelsen stå som den står, og deler heller under "annet avsnitt" / neste korsvei.)

        3. I tilleg til de 2 parallelle læringssporene nevnt veldig skjematisk ovenfor, legger jeg også inn en tredje "modul". Den vil stimulere til sterkere mellommenneskelig samspill mellom legene og deres pasienter. Dermed bryter den også ned både reelle og (til tider like mange) 'innbilte' barierrer mellom fagekspertisen og brukerkompetansen. Jeg tenker da på etablering/lansering av (flere) nye ARENAER for (i) forventningsavklaring; (ii) heving av forståelsen for dilemma/muligheter/behov leger og pasienter BEST kan/skal løse i tettere samhandling og dialog, m.m.

        For å holde responsen kort, runder jeg av her (dog veldig fristet til faktisk å legge frem mer av den "Totalplan for Helsefremmende Brobygging" jeg har testet i fag- og brukermiljøene de siste 5 årene).

        Mitt håp og ønske er at vi opprettholder konstruktive løsningsfokus, og unngår både apatien og bokkeringene som oppstår straks vi henfaller til Enten-Eller (Sort-Hvitt) tenking.

        Alt godt fra,

        Kristen L. Skogrand
        Kognitiv-Emosjonell Terapeut, Trener, Forfatter

        PS: Takk for lenken til min artikkel også, Maria 🙂 Har nye og mer oppdaterte på trappene, som samtidig også er tilpasset online mediet (vs. trykte medier, hvor artikkelen du lenket til først ble publisert). TVI, TVI!

  6. Hilde says:

    Denne posten gledet meg å lese. Du har en dybde og en måte å kommunisere på som er brobyggende.

    Dessverre så møter veldig mange i dag, et helsevesen som er autoritært i utrykksform, og som kan sette dype traumatiske spor i pasienten. Det er da ikke meningen? Vi skulle hatt "Friskehus", der all den kunnskap som ligger for oss på alle plan, helhetslig om helse, sjel og medmenneskelighet møttes.
    Den hvite frakken i seg selv er intimiderende for mange.

    Jeg ønsker å tro at alle leger har gått på skole for å lære å hjelpe andre. Dessverre så kan det virke som om mangel på gode fag i utdannelsen, og andre ting kan slipe en doktor til en travel arbeider som "glemmer" mennesket.

    Vi oppdager langs veien at kroppen vår er så mye mer enn symptomene våre. At den kanskje til og med kan rydde opp selv, om den får sjansen? At placeboe effekten betyr noe mye større? At den psykiske delen av helseomsorg er den aller viktigste?

    Jeg har ikke alle svarene, men jeg er glad over at du belyser dette på en lett oppfattelig og sympatisk måte. Du gjør en kjempejobb Maria. Du formidler på en måte som når ut til mange 🙂

    <3

    Klem
    Hilde

    • mariasmetode says:

      God senkveld, Hilde!

      Takk for gode skussmål – jeg gjør det jeg kan for å bygge broer der broer kan bygges.
      Av og til må jeg riste litt på teppet vi står på og for noen kan slike ristninger kjennes ubehagelig ut. Ubehagelig, men nødvendig.

      Placebo er et veldig spennende område av medisinen som jeg tror vi kommer til å lære mer om etterhvert! At kroppen har kapasitet til å hele seg selv er nok mulig, ja – om forholdene ligger til rette for det. Det skulle bare mangle, egentlig. Kroppen er jo ikke "dum" heller 🙂

      Jeg tenker at dersom vi skal ta inn over oss og er bevisst forholdet mellom soma og psyke og erkjenner hvordan psyke kan påvirke soma, spesielt der kroppen er syk fra før; så vil vi tenke at vi må behandle de syke med den største varsomhet og sette alle kluter inn for å øke egenverdet og tro på egne krefter, ikke det motsatte.

      Men, igjen, som Kristen sier noe om over her – leger skvises ofte. Hva skal man da velge? Lett hånd og løpende føtter over de 30 man er pålagt å se til, eller gjøre en "skikkelig" jobb for 5. Satt på spissen, selvsagt.

  7. Beate says:

    Jeg tror at mye av problemet også bunner i at legen og pasienten ser på legens rolle veldig forskjellig. Min teori er at legen ser på seg selv som en problemløser – det han kan gjøre noe med griper han fatt i, det han ikke kan gjøre noe med, forholder han seg ikke til.

    Pasientens utgangspunkt er et ganske annet. Hva gjør man når man er syk? En selv, og folk rundt en sier: "gå til legen". Ja, så går man til legen, og forventer der å finne en løsning på selve situasjonen man er i, at man er syk. Ikke en løsning som i å bli frisk, men som i å finne retningen i livet sitt videre. Man må gjennom en runde med NAV – det er noe man ikke kjenner til, men man vet at legen er en nøkkelperson. Man bør kanskje forsøke medisiner, undersøke videre – hvordan vet man ikke, men der er legen en nøkkelperson. Man er kanskje alvorlig redd, i likhet med familie og venner, for at dette er en svært alvorlig og kanskje dødelig sykdom – svaret på dette ligger hos legen.

    Legen bli for pasienten nesten en litt mytisk skikkelse, den eneste i samfunnet som er yppersteprest, dommer, advokat og medvandrer når man har gått fra en tilværelse som frisk til syk. En langt, langt større rolle enn legen selv tar på seg, og kanskje ikke helt oppfatter?

    • mariasmetode says:

      Dette var veldig gode innspill og nye tanker for meg, Beate. Takk for dem!

      Ja, det er nok mye rett i dette du skriver her.

      Det var en innom døra mi her i sted. Hun hadde kræsjet på sykkel og fått en "traumatisk hodeskade" et år tid siden. Hun fortalte meg at hun ble syk av å bli fortalt at hun var syk og ved å gå å tenke på at hun hadde en hodeskade og å gå til kontroller med jevne mellomrom at hun til slutt bestemte seg for at hun i grunn fungerte ganske bra.

      Jeg tror hun opplevde at ved å få diagnosen ble håpet og troen på tilfriskning tatt fra henne samtidig. En digresjon, men likevel – Jeg tror også det er en ide´at pasientene blir mer involvert i sin egen tilfriskingsprosess. At de blir forklart, blir tryggere, tror på seg selv. På den måten blir det et samarbeid mellom to likeverdige parter i større grad. Jeg tror det krever tid og interesse å etablere et slikt samarbeide.

      Som sagt – en digresjon 🙂

  8. Rav says:

    Det er viktig å godta at man ikke har like god kjemi med alle mennesker. Selv om man som behandler eller i en annen hjelperolle har de beste intensjoner og er aldri så profesjonell, så må man erkjenne at kommunikasjonen og samspillet enkelte ganger overhode ikke fungerer.
    Heldigvis er det i dag mange som har gode muligheter for å bytte fastleger. Værre er det når man som pasient ikke har så store valgmuligheter eller er avhengig av enkeltpersoners ekspertise.

    Når man som pasient vet at møtet med legen eller eksperten er helt avgjørende for hvilken hjelp man får, er det lett å føle et enormt press. Mislykkes jeg med framstillingen av egen situasjon, klarer jeg ikke å formulere meg klart nok, kortfattet nok, etc., så har jeg kanskje ødelagt mine muligheter for videre hjelp. Har man ikke en lettfattelig og konkret sykdom å henvise til, men sliter med diffuse plager, blir utfordringen desto større.

    Jeg hadde et flott møte med den nye fastlegen min for noen uker siden. Ikke nok med at jeg fikk følelsen av at vi hadde god tid (selv om jeg som alle andre pasienter vet at det er travelt, og at det gjelder å være rask og kortfattet), i tillegg fikk jeg spørsmålet til slutt om det var noe mer jeg gjerne ville ha sagt, noe jeg brant inne med. Det var et utrolig spørsmål å få etter mine tidligere erfaringer der følelsen av tidspresset har vært så stort at det har virket som et stort bryderi bare det at jeg har dukket opp.

    Som pasient er det en utfordring å nullstille seg i møtet med nye behandlere, å ikke gå inn i en offerrolle, en som «står med lua i hånda», med forventninger om en ny overkjøring.

    Som lege eller behandler vil jeg gjerne at bevisstheten omkring egen maktposisjon i møtet med pasientene skal være framtredende. Enkelte misbruker dessverre egen makt til å sette seg enda høyere hevet over pasienten, gjøre seg selv enda sterkere istedenfor å senke terskelen og være medmenneske.

    Enten det er tidspress, egen usikkerhet, at man ikke liker pasienten, eller andre årsaker, så er arroganse og større avstand mellom seg selv om pasienten et svært dårlig utganspunkt for kommunikasjonen.

    Leger er vel ikke så ulik andre spesialister på sitt fagfelt. De aller flotteste man møter er ikke de som kun er eksperter, men de som er så trygge på sin egen ekspertise og rolle at de ikke har behov for å hevde seg på bekostning av andre, de som er så trygge på egen kunnskap at de ikke er redde for å vise at de ikke vet alt, de som ikke har mistet evnen til å være åpne for nye innfallsvinkler/eller den ukyndiges perspektiver til tross for egen spesialkunnskap.

  9. Anne K says:

    Jeg har hørt det mange ganger fra mange holdt og det er synd, men kjenner meg ikke igjen i mitt møte med leger, og de har de vært mange av . Leger er vel like forskjellig som folk flest . Det er helt naturlig at legene tar på seg legerollen… på jobb – en profosjonell rolle ? Min onkel som var barnelege og behandlet alvorlige syke barn måtte omskolere seg til øyelege da han mistet sønnen sin i ulykke , ble trolig for tøft å ta på seg den profesjonelle rollen på jobb .
    Fastlegen har nok ofte alt for liten tid til hver enkelte ,og kan ha en tendsen til å ikke se helheten og kansje man bør bestille dobbeltime ved behov ?

  10. Jenny says:

    I åpningsspørsmålene (de spørsmålene over bildet) dine går du ut fra at legen er ansvarlig for kommunikasjonen og at det er legens feil at pasientene oppfatter dem på bestemte måter, eller er sinte på dem. Slik jeg oppfatter spørsmålene. Du spør i alle fall ikke omvendt.

    Det er mange årsaker til at pasienter blir sinte og føler seg krenket. Noen ganger er det beretiiget, noen ganger ikke. Akkurat som leger er som folk flest, er også folk som folk flest. De kommer i forskjellige varianter.

    Hva som oppstår i møtet er begge ansvarlige for. Noen ganger mer, noen ganger mindre. Noen mennesker er sinte og føler seg misforstått uansett. I forhold til legen, læreren, familien, vennene osv. Det er et mønster de har som ikke er hensiktsmessig. Det kan oftest ikke legen gjøre så mye med, men kanskje skal de henvises til noen som kan hjelpe dem.

    Noen ganger må en lege være en lege. Jeg forventer at en lege er en lege. At legen forteller meg ting jeg ikke vil høre. Jeg kan bli sint av det, men når jeg får tenkt meg om så forstår jeg at det var et godt ment. Mennesker gjør uhensiktsmessige ting. Det er legens jobb å si noe om det hvis det er helseskadelig. Om man er overvektig må man (på sikt) tåle å høre at legen gir råd om vektnedgang, kost og mosjon. Om man ruser seg må man tåle at legen tar det opp. Jeg kan tenke meg minst hundre ting man kan bli sint av å høre av legen. Det er klart vi blir sinte når noen tar opp ting vi ikke vil forholde oss til. For de aller fleste bør det sinnet gå over når man får tenkt seg om.

    Om legen gjør meg sint mesteparten av tiden, jeg ikke føler at jeg blir forstått, eller jeg blir behandlet dårlig, så kan jeg bytte lege.

    Jeg har forøvrig ikke møtt så mange leger som er umulig å kommunisere med, eller som oppfører seg dårlig. Jeg har møtt leger som har dårlig tid, men de har likevel ikke vært uspiselige. Går jeg til legen, er jeg på sykehus, så forventer jeg at jobben blir gjort. Ikke terapi.

    • Erfart det says:

      Min erfaring er at de beste legene er de som starter privat.Her er det service, imøtekommenhet og pasientvennlighet hele tiden.

      De verste legene er vel de som kaller seg psykiatere. De leker Gud, og kan bruke alle skitne knep for å ødelegge pasienter. Diagnoser, hvem tror på en pasient kontra en lege? Å melde fra om overgrep hjelper lite, det er ikke mulig å undersøke skader med rtg, ct, mr ol i psykiatrien slik som i somatikken. Derfor kan de bare fortsette sin destruktive adferd.
      Uansett om en pasient er overvektig, rusmisbruker osv. så bør legene tiltale pasienter på en høflig måte. Det er svært lite hyggelig å bli møtt at et aggresivt og uvennlig menneske med tittel overlege, som overhodet ikke har noen interesse for pasienten i det hele tatt. Dessverre er det svært mange som aldri skulle ha vært leger, men det er status for mange. Andre igjen strekker seg svært langt for å hjelpe og forstå pasientens situasjon, de har med andre ord empati.
      Å si fra om problemer kan faktisk gjøres på en hyggelig og real måte, ikke nødvendigvis som sinne , spydigheter og aggresjon.

      Det er ganske tragisk at en pasient blir ødelagt totalt etter såkalt behandling. Det minste en kan forlange av en lege er en skikkelig begrunnelse på diagnosene de setter.Men det er vel for mye forlangt…………..

  11. Jeg må visst dele opp kommentarene mine etter hver som de kommer, så her er EN DEL:

    Jeg tror mange pasienter, og spesielt langtidssyke føler seg SVIKTET, og at dette skaper mye sinne mot helsevesenet generelt og enkeltleger de har møtt underveis.

    Det handler kanskje litt om at vi fra barnsben av blir innprentet at vi bor i et velferdssamfunn, at det er en grunn til at vi betaler mye i skatt, og at alle skal ha rett til helsehjelp når de blir syke. Så opplever mange at idealer og virkelighet er to forskjellige ting, og at man kanskje blir stående utenfor, faktisk bli sykere i mange tilfeller fordi man venter på utredning og behandling. Det kan føles som et svik.

    Kanskje skjønner man etterhvert at hva som bestemmer hvilken behandling du skal få ikke bare er en objektiv vurdering av dine behov, men også et resultat av prioritering av ressurser, faglig uenighet mellom leger, eller i verste fall slurv (mangel på oppfølging f.eks.). Det kan føles som et svik.

    Kanskje ser man at behandling eller medisiner finnes, men ikke innenfor det offentlige helsevesenet. Kanskje ser man pasienter med samme sykdom som blir friske, fordi de på en eller annen måte har klart å skaffe penger til behandling. Det er klart det oppfattes som urettferdig. Og selv om det ikke er den enkelte _lege_ denne skuffelsen skal rettes mot, så er det legen som får høre det likevel.

    Og selvfølgelig er det tidspress på leger og sykepleiere og alle andre som jobber i helsevesenet. Det vet vi alle sammen, og det ser vi. Det kan likevel føles som et svik når man trodde at sykehus var et sted man ble tatt vare på, og opplever situasjoner hvor man føler det motsatte skjer!

    Jeg synes leger og andre helsearbeidere i mange situasjoner har en utakknemlig jobb. Men jeg skjønner også at pasienter føler seg sviktet og uttrykker skuffelse og sinne.

  12. Tussaluso says:

    Nå har jeg lest og lest og lest enda en gang. Får en masse tanker om dette, men klarer ikke holde tråden i mine egne tanker og har gitt opp flere ganger å skrive en kommentar. Prøver å si til meg selv at det faktisk ikke er nødvendig at jeg mener noe om alt hele tiden 🙂 Men likevel må jeg forsøke enda en gang. Klarer jeg det ikke nå så gir jeg meg, kanskje 🙂 Beklager hvis jeg er litt "kontant" i uttalelsene, men det er litt fordi det er "sånn jeg er" og litt fordi tanker er litt vanskelig å holde fast lenge nok til å formulere noe vettug fra de. Håper jeg er innom noe av det du tar opp 🙂

    Du stiller spørsmål om leger og møter med pasienter. Hvorfor sier noen pasienter at leger er arrogante, krenkende og uten empati?

    Jeg mener du like godt kan spørre om hvorfor det av og til blir dårlig "kjemi" mellom tjenesteleverandør og kunde/klient. Spesielt når tjenesten som skal leveres er avhengig av at det er god toveis kommunikasjon mellom leverandør og klient. Dette er ikke noe som er spesielt for lege/pasient, men det kan få litt alvorligere konsekvenser at denne kommunikasjonen ikke fungerer enn i andre leverandør/klient forhold.

    Noen vil kanskje si at det å være lege ikke kan sammenlignes med å være hvilken som helst tjenesteleverandør, men fra mitt ståsted er det nettopp det de er. Ikke noe romantisk syn på legegjerningen her i gården 🙂

    Jeg går til lege for å kjøpe en tjeneste – å få hjelp til å fikse på en kropp som ikke funker som den skal. Det bør vel ikke være noe annerledes enn å ta bilen på verksted hvis den plutselig slutter å fungere som den skal?

    Hvis jeg klarer å kommunisere på en god måte hva jeg opplever er problemet med meg/bilen og lege/reparatør gir uttrykk for at de forstår, får jeg tiltro til at lege/reparatør har et godt utgangspunkt for å kunne finne feilen og nok skal klare å rette på den. Hvis lege/reparatør møter meg med litt dårlige holdninger, f.eks utstråler ganske tydelig "sytakjerring som innbiller seg vondter/knirkelyder" eller festlige kommentarer som "du bør ta deg noen turer på fjellet"/"sett på radioen så hører du ikke knirkelyden", så mister jeg tiltroen til vedkommende momentant og da begynner det å bli vanskelig å kommunisere på den gode måten.

    Nå har jeg visst rotet meg litt ut på vingen her… Poenget mitt er rett og slett at kanskje det hadde hjulpet litt hvis vi pasienter ble flinkere til å se på legetimene på samme måte som når vi f.eks leverer bilen til reparasjon? Et litt mer "ting"-forhold til kroppen? (nå skal du høre: det er litt problem med vannlekkasje når jeg hoster, bak på venstre side er det noe slark et sted, spesielt i motbakker og eksosen stinker)

    Og hva om leger fikk opplæring i skikkelig god kundebehandlig? Sakset frekt og freidig fra Kursagenten.no : "Med individuell kundebehandling gir du bedre service. Du skal ikke behandle alle andre slik du selv ønsker å bli behandlet! Innsikt i ulike personlighetstyper øker salget og gir bedre service, samarbeid og motivasjon. Kurset er delt inn i tre økter, med en times pause mellom øktene."

    Må vi pasienter bli mer bevisst på å kunne formidle hvorfor vi kommer til legen, hva vi opplever som problem, bli mer grundig i å forklare hvilke symptomer vi har, hva vi mener om forslag til behandling og hvorfor?

    Må legen blir mer bevisst på at vedkommende må komme pasienten i møte og hjelpe frem beste beskrivelse av hvorfor pasienten er der og ut fra det komme med forslag til behandling? Er det greit at pasienten ikke er enig i legens forslag – selv om pasienten ikke har mange års utdannelse som grunnlag for valgene sine.

    Kanskje cluet ligger i å kunne fortsette kommunikasjonen på en saklig måte i det øyeblikk pasienten ikke er enig i hva legen sier?

    • Her var det mye jeg var enig i gitt, så bra du har sagt det!

      Jeg tror dessverre at det er slik at mange leger ikke ser på seg selv som tjenesteytere. Maktubalansen er stor i møtet mellom lege og pasient. Får man ikke god service på et bilverksted drar man bare til neste bilverksted. Det er ikke like lett å bytte lege, og journaler og diagnoser man har fått hos en lege man ikke hadde noen kjemi med kan bli hengende ved en i lengre tid, kanskje for alltid. Hvor mange er vel ikke historiene om hun som en gang fikk en depresjonsdiagnose, og deretter opplevde at "alt" ble tilskrevet "dårlige nerver"?

      Kanskje hadde legene hatt godt av litt mindre monopol og litt mer konkurranse. Kanskje burde vi hatt vurderinger av leger som alle kunne lese, eller et krav om at fastleger innførte brukerundersøkelser. (Sikkert helt ville forslag dette, men ET ELLER ANNET da… som gjorde "valgmulighetene" større.)

      Det burde også vært lettere å klage på leger man ikke er fornøyd med.

      • Tussaluso says:

        Det hadde vært spennende å høre hvordan norske leger ville karakterisere jobben sin. Jeg tror vel heller ikke at så mange leger ser på seg selv som tjenesteytere, men hva ser de seg som, og hvorfor? Og evt hvorfor ikke tjenesteytere?

        Jeg er enig i at det er en maktubalanse mellom pasient og lege. Legene har "bukten og begge endene". Det er kan være vanskelig for en pasient å bli hørt hvis legen alt har bestemt seg for hva som feiler deg. Er det lett for leger å endre diagnoser som kollegaer har satt? Nå mener jeg ikke rent teknisk, men å få seg til å gjøre det. Jeg vet ikke, og derfor spør jeg. Ingen vits i å bytt verksted hvis ingen våger å tenke i andre baner enn det første verkstedet.

        Mindre monopol er ofte en god ting. Konkurranse gjør at du må anstrenge deg både på produkt og service for å være den mest ettertraktede. Mener du flere private sykehus/leger som konkurrenter til det offentlige? Det kan kanskje endre måten (en del) pasienter blir sett på? Som inntektskilde i stedet for noen som stjeler ressurser andre (og mer verdige?) pasienter skulle fått? Men jeg er ikke veldig tilhenger av amerikanske tilstander der du må ha dyre forsikringer for å få behandling.

        Offentlige vurderinger av den enkelte arbeidstaker, uansett yrke, synes jeg er å dra den litt langt. Men å få det på sykehus/avdelinger og legekontor kan være en god ide. Type "smilefjes"-rating som på spisesteder kanskje?

        • Rav says:

          Jeg er skeptisk til ratinger selv om det blir uttrykt gjennom smilefjes. En god lege for meg, kan være forferdelig for en annen, og selv om jeg får anbefalt en god lege fra andre, er det ikke sikkert det fungerer godt for meg.

        • Nei altså det med ratinger – der er jeg nok veldig på tynn is. Anbefalinger kanskje? For som Rav sier, noen kan få god hjelp av en lege som ikke fungerer i det hele tatt for andre.

          Det jeg vil frem til er "noe med mer synlighet"…. trenger å tenke mer rundt det.

          For jeg vil ikke ha amerikanske tilstander heller, idealet mitt er og blir et offentlig helsevesen for alle som gir det beste mulige tilbudet.

          Økonomi er alltid en begrensende faktor, men ofte skjer det ting i helsevesenet som definitivt ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Og svært lite lønnsomt for pasienten.

          Kanskje er legene litt for "beskyttet"? Litt uangripelige og vanskelige å kritisere? Det kan synes som om det eneste man oppnår med å klage på en opplevelse med leger er å bli stemplet som "vanskelig pasient". Kunne flere brukerutvalg være en mulighet? Jeg vet ikke. Men legene, og spesialister i særdeleshet, er ofte ganske "fjerne" synes jeg…

  13. Måne says:

    Det er en veldig viktig ting som skiller pasientens posisjon fra legens posisjon: Pasienten er den som er syk, og legen er den som er frisk. Ergo vil pasienten alltid være den som stiller svakest i møte med legen. Og dess sykere pasienten er, dess svakere er posisjonen. Dette gir etter min mening et udiskutabelt misforhold mht hvem som eier makten i møte mellom legepasient. Jeg mener at det er legen som har hovedansvar for å tilrettelegge på aller beste måte for å komme pasienten i møte på en slik måte at pasienten får tillit til legen. Dersom det ikke er mulig pga at kjemien er helt feil, er det legens plikt å hjelpe pasienten til å finne en annen lege. Fordi det alltid er legenshelsepersonells definerte oppgave å hjelpe de som er syke. Det er dette de er utdannet til, og dette de er betalt for! Dersom man ikke har denne innstillingen som helsepersonell, bør man finne seg et annet yrke. Mener jeg..
    Jeg har selv lang fartstid som ansatt i helsesektoren, og også som pasient, svært syk til tider, og jeg mener det er noen helt avgjørende egenskaper som avgjør om du er en god legebehandlerterapeut eller ikke. Har du:
    -Respekt for alle pasienter, uansett sykdom eller personlighet?
    -Ydmykhet for det du ikke forstår eller har prøvet selv?
    -Åpenhet for nye innfallsvinkler?
    -Åpenhet for å lære av kollegaer?
    -Åpenhet for å lære av pasientens erfaringer og kunnskap?
    Disse momentene er og blir helsepersonells oppgave å ivareta uansett om man har dårlig tid eller ikke. Disse egenskapene er noe man har eller ikke har, og de er ikke avhengig av tidspress. Mener jeg.. Det vil alltid være behandlerens ansvar å ikke misbruke sin makt ift pasienten, og pasientens opplevelse av behandleren vil alltid preges av om behandleren er bevisst dette misforholdet i maktbalansen eller ikke. Pasienten vil alltid være den svakeste i dette møtet, og skal dermed aldri ha hovedansvaret for hvordan forholdet mellom legepasient er. Mener jeg..
    -Så kan man veldig godt forstå at legerhelsepersonell er under kraftig tidspress, og at det kan gå utover måten man takler sine pasienter på. Men dette er etter min mening et annet problem, og det bør løses gjennom helsepersonells fagforeninger, og gjennom kamp for bedre arbeidsvilkår. Det unner jeg alle som arbeider i helsesektoren!

    • Runi Marie Skjelve Yttri says:

      Jeg må bare få si meg veldig enig med Måne-og synspunktene i hovedsak. Det er SÅ viktig at legen(evnt.andre helsearbeidere)er klar over sin «makt» – atdet som Måne sier;er et misforhold/en skjevdeling i makten helt fra starten av. Hvor pasienten er syk,og legen har et høystatusyrke på alle måter..
      Jeg vil gå så langt som å si at jeg føler meg traumatisert etter 20-30 år som kroniker,tok tid å finne diagnosen o.s.v
      Ja,skjønner dere hvis dere tenker at jeg ser på meg selv som «offer»når jeg bruker beskrivelsen traumatisert. Men hva er egentlig «diagnosen»når jeg gruer meg med klump i magen og jeg nesten kaster opp bare jeg skal ringe det lokale legesenter for å bestille en time eller resept? Jeg vet jeg ikke har gjort noe galt,jeg vet at de fleste av de»dømmende»legesekretærene har sluttet o.l.-alikevel har jeg den irrasjonelle frykten..
      Og jeg var faktisk kjempesterk engang..ellers hadde jeg aldri funnet ut hva som feilte meg bl.a..så jeg vil bare minne de i helsesektoren på makten de har-det er LIVET MITT det handler om..

      • Runi Marie Skjelve Yttri says:

        Vil forresten legge til at jeg har vært veldig heldig med fastlegen jeg har nå 🙂 ,og bare det at han starter konsultasjonen med ( jeg er kroniker og blir bare verre-rene fakta) «Hei,kom inn..Hvordan går det?» og ser på meg istedetnfor pc’n…er verdt sin vekt i GULL!
        Han starter konsultasjonen med å «se meg»! 😀

      • Runi Marie Skjelve Yttri says:

        Vil gjerne bare få legge til at fastlegen jeg har nå har jeg vært heldig med 🙂
        Har gått til han noen år nå,men han starter alltid konsultasjonen med å si (til meg som er kroniker,og helsa vil bare bli verre-rene fakta) :»Hei,kom inn!» Når vi har satt oss:»Hvordan går det med deg da?» mens han ser på MEG-ikke pc’n!
        Det er GULL VERDT 😀 Han «ser meg» som menneske(og pasient).
        Det er vel det alle vi mennesker ønsker,å bli sett? <3

  14. Måne says:

    Det er en veldig viktig ting som skiller pasientens posisjon fra legens posisjon: Pasienten er den som er syk, og legen er den som er frisk. Ergo vil pasienten alltid være den som stiller svakest i møte med legen. Og dess sykere pasienten er, dess svakere er posisjonen. Dette gir etter min mening et udiskutabelt misforhold mht hvem som eier makten i møte mellom legepasient. Jeg mener at det er legen som har hovedansvar for å tilrettelegge på aller beste måte for å komme pasienten i møte på en slik måte at pasienten får tillit til legen. Dersom det ikke er mulig pga at kjemien er helt feil, er det legens plikt å hjelpe pasienten til å finne en annen lege. Fordi det alltid er legenshelsepersonells definerte oppgave å hjelpe de som er syke. Det er dette de er utdannet til, og dette de er betalt for! Dersom man ikke har denne innstillingen som helsepersonell, bør man finne seg et annet yrke. Mener jeg..
    Jeg har selv lang fartstid som ansatt i helsesektoren, og også som pasient, svært syk til tider, og jeg mener det er noen helt avgjørende egenskaper som avgjør om du er en god legebehandlerterapeut eller ikke. Har du:
    -Respekt for alle pasienter, uansett sykdom eller personlighet?
    -Ydmykhet for det du ikke forstår eller har prøvet selv?
    -Åpenhet for nye innfallsvinkler?
    -Åpenhet for å lære av kollegaer?
    -Åpenhet for å lære av pasientens erfaringer og kunnskap?
    Disse momentene er og blir helsepersonells oppgave å ivareta uansett om man har dårlig tid eller ikke. Disse egenskapene er noe man har eller ikke har, og de er ikke avhengig av tidspress. Mener jeg.. Det vil alltid være behandlerens ansvar å ikke misbruke sin makt ift pasienten, og pasientens opplevelse av behandleren vil alltid preges av om behandleren er bevisst dette misforholdet i maktbalansen eller ikke. Pasienten vil alltid være den svakeste i dette møtet, og skal dermed aldri ha hovedansvaret for hvordan forholdet mellom legepasient er. Mener jeg..
    -Så kan man veldig godt forstå at legerhelsepersonell er under kraftig tidspress, og at det kan gå utover måten man takler sine pasienter på. Men dette er etter min mening et annet problem, og det bør løses gjennom helsepersonells fagforeninger, og gjennom kamp for bedre arbeidsvilkår. Det unner jeg alle som arbeider i helsesektoren!

    • Runi Marie Skjelve Y says:

      Jeg må bare få si meg veldig enig med Måne-og synspunktene i hovedsak. Det er SÅ viktig at legen(evnt.andre helsearbeidere)er klar over sin "makt" – atdet som Måne sier;er et misforhold/en skjevdeling i makten helt fra starten av. Hvor pasienten er syk,og legen har et høystatusyrke på alle måter..
      Jeg vil gå så langt som å si at jeg føler meg traumatisert etter 20-30 år som kroniker,tok tid å finne diagnosen o.s.v
      Ja,skjønner dere hvis dere tenker at jeg ser på meg selv som "offer"når jeg bruker beskrivelsen traumatisert. Men hva er egentlig "diagnosen"når jeg gruer meg med klump i magen og jeg nesten kaster opp bare jeg skal ringe det lokale legesenter for å bestille en time eller resept? Jeg vet jeg ikke har gjort noe galt,jeg vet at de fleste av de"dømmende"legesekretærene har sluttet o.l.-alikevel har jeg den irrasjonelle frykten..
      Og jeg var faktisk kjempesterk engang..ellers hadde jeg aldri funnet ut hva som feilte meg bl.a..så jeg vil bare minne de i helsesektoren på makten de har-det er LIVET MITT det handler om..

      • Runi Marie Skjelve Y says:

        Vil forresten legge til at jeg har vært veldig heldig med fastlegen jeg har nå 🙂 ,og bare det at han starter konsultasjonen med ( jeg er kroniker og blir bare verre-rene fakta) "Hei,kom inn..Hvordan går det?" og ser på meg istedetnfor pc'n…er verdt sin vekt i GULL!
        Han starter konsultasjonen med å "se meg"! 😀

      • Runi Marie Skjelve Y says:

        Vil gjerne bare få legge til at fastlegen jeg har nå har jeg vært heldig med 🙂
        Har gått til han noen år nå,men han starter alltid konsultasjonen med å si (til meg som er kroniker,og helsa vil bare bli verre-rene fakta) :"Hei,kom inn!" Når vi har satt oss:"Hvordan går det med deg da?" mens han ser på MEG-ikke pc'n!
        Det er GULL VERDT 😀 Han "ser meg" som menneske(og pasient).
        Det er vel det alle vi mennesker ønsker,å bli sett? <3

  15. tertitta says:

    som helsearbeider i 20 år (handlangeren til legen) opplever jeg et "skifte" i legens rolle og status… idag kan legen være syk, både fysisk og psykisk, for 20 år siden begikk mange unge leger selvmord, idag er det mere nyansert.
    Legen har fra tiden på vidergående vært målbevisst og "skoleflink", klart alt og hatt enorm kapasitet på studie og praksis. På sett og vis er de/har vært overmennesker på samme måte som fysioterpauter og ernærings.. fagfolk idag. De vellykkete.
    Den eldre garde leger/spesialister blir litt som å høre på vellykkete økonomer, de kommer med gode vellmennende råd (ikke bruke kredittkort til jul, installere varmepumpe) men vi vanlige folk som har lite i inntekt og leier bolig vet at disse rådene er "for de vellykkete".

    Heldigvis har dagens nyutdannete leger gjerne mange ekstra år på privat gymnas, for å samle poeng, de har studert i polen/ungarn, og må være hjemme med syke barn… gift og skilt… perioder med dårlig råd.. mor og far kan være akademikere men ingen betingelse.
    Dvs dagens leger lever mere som oss vanlig folk, og fastlegene har nulighet for å observere hvordan folk/pasienten jobber ute i bedriften.
    et eks; fastlege i østfold sykemeldte pasientene fordi de jobbet i "fysisk tungt yrke" prosessindustrien. Nav og fastlege fikk omvisning på bedriften (IA) og begge ble overrasket da pas/arbeider satt ved pc og styrte arb.oppg v hjelp av roboter… Nav/lege hadde trodd at arbeiderene jobbet på gulvet med produktene. Fastlegen fortalte senere at han nå ble flinkere til å lytte til pasientene sin når hverdagen ble beskrevet…

    Jeg har klokketro på fastleger som Maria og dere andre… om dere er muslimer eller kristne er uinstressant så lenge dere klarer å se oss pasienter, fysisk,psykisk,kronisk eller akutt syke. Dere lever i et samfunn som stiller krav til dere, ikke som for 20 år siden da legen var uangripelig og bedrevitende i enhver situasjon (enten som turnuskandidat eller kirurg)

  16. hasla says:

    Hei.
    Jeg klarte ikke å lese alle kommentarene, noen av de var så lange. 🙂 Får ta dem en annen gang.
    Bare noterer ned noen umiddelbare tanker.

    Tid.
    10-15 minutter er lite. -pasientene kommer på pakkebånd.
    I sykehuskorridoren er det også for liten tid.
    Dette er vel ikke legene sin skyld, men politikerne i hovedsak.

    Datamaskin/øyekontakt.
    Noen leger sitter og skriver på dataen hele tiden, og ser nesten ikke opp på pasienten.
    Den opprinnelige interessen for pasienten har kanskje måttet vike for effektivitet, skjemaer og rapporter? Tidsklemma er sikkert der også!?

    Psyke/soma.
    Legenes interesse for hele mennesket er variabel gitt…
    Det mest fantastiske jeg har opplevd på den fronten var en konsultasjon hos en homøopat.
    -og hos en antroposofisk lege.

    Legens utilstrekkelighet.
    Naturlig og menneskelig å ikke strekke til alltid.

    Lege/pasient er et merkelig forhold. 🙂
    Pasienten møter kanskje legen med holdninger som er forbundet med autoritet, makt, kunnskap, helbreder, noe som får pasienten til å se opp til, noe som også kan føre til at pas. føler seg svak, sårbar og liten…
    Legen har naturlig nok automatisk autoritet og en plass høyt opp på rangstigen
    Hvilke tanker legen har om pasienten(e) aner jeg ikke, men man tror jo eller håper jo at å lytte vil være viktig…

    Det kunne ha vært interessant å høre Maria. 🙂

  17. mariasmetode says:

    Tusen takk for et kommentarfelt det svinger lange veier av!
    Jeg håper dere som leser og skriver lærer like mye som meg – det vil si masse!

    Det er flott å se at dere diskuterer med hverandre. For jeg er jo ikke et enmannsdiskusjonspanel som skal ha alle svar eller alle spørsmål 😉

    Jeg gjentar det sikkert til det kjedsommelige: Det er altså DERE, som kommentarer som lager bloggen spennende og DERE som deler den i andre kanaler som gjør at alt det spennende blir spredt så langt og bredt som mulig.

    Ydmyk takk fra meg!

  18. Randi H. says:

    Har greid å lese alt, men orker ikkje skrive stort annet 😉 Men fint du skriver om det. Mye dårlige erfaringer som mange andre, men engler og unntak finnes 🙂

  19. anonymica says:

    Jeg har ikke lest alle kommentarene over, så kanskje dette blir en gjentakelse av noe annet.

    Jeg er selv helsearbeider og akademiker. Jeg føler ofte stor ambivalens overfor leger, både i jobbsituasjoner og når jeg selv går til lege. Mange er hyggelige og velmenende, – men samtidig ser jeg altfor ofte at de samtidig opptrer veldig skråsikre. Det virker lite naturlig for mange leger – især overfor pasienter – å si rett og slett "dette vet jeg ikke nok om", eller "dette vet ikke legevitenskapen ennå", eller "her er det mange ulike retninger og meninger innenfor medisin".

    Hovedproblemet, slik jeg oppfatter det, er at faget medisin – og legeutdanningen – har store begrensninger, samtidig som de fleste leger ikke vil innrømme disse begrensningene overfor pasienter. Nå i disse internett-tider sitter mange pasienter faktisk med mer kunnskap om sin lidelse enn legen.

    Mange leger, heller enn å innrømme at de ikke vet, tyr til lettvinte, generaliserende svar ("spis sunt og tren mere, så går det så bra"), eller ikke minst tyr de til psykiske forklaringer.

    Etter min oppfatning har leger især altfor lite kunnskap om psykologi, samtidig som de har altfor stor tro på at de kan mye om det. Dermed trekker de psykologiske slutninger på altfor tynt grunnlag. Dette blir til og med stående i journalene til evig tid, skremmende nok. Psykologi er et fag som er altfor lett å misbruke. Psykologer, med mange års psykologistudier bak seg, er oftest langt mer forsiktige med å trekke slike raske konklusjoner.

    Et annet område som leger flest har svært lite kunnskap om, er ernæring, og forholdet mellom kosthold og kropp, kosthold og psyke. Her har det skjedd mye spennende forskning. Likevel uttrykker mange leger seg både bastant og feilaktig om dette -, framfor å innrømme at det ikke er deres felt, og å vise større åpenhet.

    Generelt sett syns jeg mange leger er ALTFOR tilbakeholdne med å henvise videre til ulike spesialister. Det er t.o.m. føringer i politikken på at fastlegene skal gjøre det meste selv – mens spesialistene faktisk ofte kan komme til helt andre konklusjoner enn fastlegen! Dette mener jeg er en helt gal trend.

    Såvidt jeg forstått , lærer leger også lite om vitenskapsteori i sin utdanning, inkludert en kritisk tenking i forhold til sitt eget fag.

    Jeg har inntrykk av, at av en eller annen grunn er det blant leger og i legestudiet, en veldig usunn kultur som går ut på at "vi vet best, og vi vet alltid mer enn pasienten, og vi må aldri innrømme at vi ikke vet". Men leger har jo ikke monopol på sannheten.

    Et annet godt norsk ord for dette kan vel være arroganse? At det fører til frustrasjon, irritasjon, oppgitthet, ja sinne, hos mange oppegående pasienter, syns jeg ikke er overraskende i det hele tatt. Tvert om undrer det meg at ikke flere leger forstår dette.

    Tiden da folk så på leger som Allmektige, er over for lengst! Dette burde legestanden ta inn over seg, og starte arbeidet med å endre sine holdninger og kultur. Ydmykhet og Åpenhet er stikkord jeg tror er viktige her. Og ikke minst Respekt for pasientenes kunnskap.

    Jeg beklager hvis jeg uttrykker meg litt krasst. La meg derfor til sist understreke at det heldigvis også finnes endel leger (kanskje oftere blant kvinner enn blant menn?) som viser en klokere og mer ydmyk holdning enn det jeg har beskrevet ovenfor. Du, Maria, er en av dem. Takk!

    • Måne says:

      Anonymica: Jeg synes du er svært treffsikker i dine betraktninger her! Jeg sier bare: Helt enig, takk og amen!

  20. Jeg er glad som har en fastlege som ikke opptrer skråsikkert. Han er for trygg for det.
    Den som er «skråsikker» må ha det vanskelig å følge med i utviklingen. For å kunne gjøre det må man kunne lytte og ikke være redd for å ta til seg nye kunnskaper.
    Visst har det skjedd at jeg har fått henvisninger fra leger, der diagnosen har vært depresjon, der det senere vist seg å være noe somatiskt som måtte behandles. Jeg tror at det i depresjonsdiagnosen ofte kan gjemme seg mye somatiskt. På grunn av at pasienten har fått en depresjonsdiagnose så blir den forklaringen og pasienten går miste om tid til behandling.
    Med internet har vi pasienter en fantastik mulighet til å skaffe seg kunnskaper. Det innebærer en annen type kontakt med legen. Er legen trygg i seg slev kan det gå bra. Det kan brukes som noe meget positivt!
    Jeg tror også at fremtiden kommer å tvinge frem at leger må kunne mer om kosten. Det føles som om Norge ligger litt etter på en del områder.
    Den som tror seg å vite best og å være ferdiglærd, kan raskt bli omkjørt.
    Det skjer en revolusjonsartad prosess blant folk flest til å interessere seg for sin helse og det burde vi applådere!
    Hvis pasienten opplever at legen ikke hører på ham eller henne, er risikoen at de snur seg fra helsevesendet til alternativ medisinen. Hvem tjener på det?
    Fler og fler interesserer seg for selvutvikling, hva de spiser, og hvordan de lever.
    Kostbøker og selvhjelpsbøker selger bra. Vanlig folk holder på å forandrer seg og det er viktig å møte dem der de er. Ellers blir det ikke noen bra kommunikasjon…
    Jeg tror at virkeligheten kommer å tvinge frem en ny legerolle!

  21. Jeg er glad som har en fastlege som ikke opptrer skråsikkert. Han er for trygg for det.
    Den som er "skråsikker" må ha det vanskelig å følge med i utviklingen. For å kunne gjøre det må man kunne lytte og ikke være redd for å ta til seg nye kunnskaper.
    Visst har det skjedd at jeg har fått henvisninger fra leger, der diagnosen har vært depresjon, der det senere vist seg å være noe somatiskt som måtte behandles. Jeg tror at det i depresjonsdiagnosen ofte kan gjemme seg mye somatiskt. På grunn av at pasienten har fått en depresjonsdiagnose så blir den forklaringen og pasienten går miste om tid til behandling.
    Med internet har vi pasienter en fantastik mulighet til å skaffe seg kunnskaper. Det innebærer en annen type kontakt med legen. Er legen trygg i seg slev kan det gå bra. Det kan brukes som noe meget positivt!
    Jeg tror også at fremtiden kommer å tvinge frem at leger må kunne mer om kosten. Det føles som om Norge ligger litt etter på en del områder.
    Den som tror seg å vite best og å være ferdiglærd, kan raskt bli omkjørt.
    Det skjer en revolusjonsartad prosess blant folk flest til å interessere seg for sin helse og det burde vi applådere!
    Hvis pasienten opplever at legen ikke hører på ham eller henne, er risikoen at de snur seg fra helsevesendet til alternativ medisinen. Hvem tjener på det?
    Fler og fler interesserer seg for selvutvikling, hva de spiser, og hvordan de lever.
    Kostbøker og selvhjelpsbøker selger bra. Vanlig folk holder på å forandrer seg og det er viktig å møte dem der de er. Ellers blir det ikke noen bra kommunikasjon…
    Jeg tror at virkeligheten kommer å tvinge frem en ny legerolle!

    • Tone says:

      Igjen et meget bra tema fra Maria:-)

      Er så enig med deg Anna-Lena og anonymica og flere som har sagt mye bra her.

      Det A4 samfunnet som har blitt bygget opp står nok for fall , mennesker er ikke A4 med like behov, samme symptomer og med samme behov.

  22. Lilja says:

    …interessant tema…! Ja, hva er det med leger ? Er det mennesketypen, arbeidspresset eller ser vi bare det som ikke fungerer ?
    Leger er selvfølgelig som andre mennesker de også….bare ikke på jobb ?
    Det er ikke så lenge siden man snakket om leger som "den siste adel"…kanskje ikke uten grunn ?
    Senest i gårsdagens lokalavis var det et intervju med en overlege som på n´te året bidro som revyskuespiller sammen med andre leger i en årlig tradisjon. Han mente leger hadde godt av "å ta seg mindre høytidelig"….Det er ikke så mange yrker som gir høytidelighet og skråsikkerhet kreditt og legitimitet på samme måte….Tidspress er dessuten en utfordrende faktor i mange yrker. Husker studiedagene med vikariat i bl.a hjemmesykepleien og møte med arbeidsstagere nederst på rang/lønnsstigen som til tross for lange vakter, ofte uten tid til pauser (!) og et enormt arbeidspress alltid utførte jobben med et stort hjerte, respekt og individuelt engasjement vis-a-vis hver eneste bruker., hver eneste dag..Jeg fikk stor respekt for mange av disse virkelige "hverdagsheltene"…som uten store "ytre stimuli" uansett "vær og føreforhold" gjorde en solid og ordentlig innsats for brukere sine … Kanskje er det noe med legerollen ? Kanskje er vi inne i et paradigmeskifte mht til "utmeisling" av den moderne legerollen ?…Jeg har også møtt på legen som ikke lytter, som konkluderer på tynt grunnlag, som tråkker over grenser….På den andre siden vet jeg jo at leger er "hele" mennesker de også. I selskapslivet har jeg møtt noen av dem….Når den "profesjonelle masken" er lagt bort, kan de med den samme sårheten, usikkerheten som alle oss andre fortelle om f.eks eget barn som sliter med alvorlig sykdom, adferdsvansker, psykisk sykdom, lærevansker osv…..Eller legen som forteller "morsomme" historier fra praksisen, ikke alle like morsomme….eller han som underviser andre kommende leger på universitetet og bekymrer for egen helse, men ikke kan snakke med de 999 andre meget kompetente helsearbeiderne der… (…for sånt snakker man ikke om med andre kolleger…) Hvorfor blir vi de menneskene vi blir eller retter sagt de yrkesmenneskene vi er…? Kan det ha noe med kultur og tradisjon å gjøre samt en legerolle i endring…?
    I mange yrker er evne til "god dialog" samt gode kommunikative ferdigheter en forutsetning mht høy måloppnåelse…Når vi vet at mange syke mennesker faktisk blir sykere i møtet med legen sin er dette et stort og trist paradoks….I tillegg er det "selgers marked". Gode fastleger er vanskelige å finne eller de er allerede funnet av andre som igjen har ført til fulle lister…
    Jeg er ikke i tvil om jobben til mange "udugelige" leger ville ha "hengt i en tynn tråd", hvis muligheten til å velge bort "dårlige" leger på linje med "dårlige" håndverkere var en reel mulighet…Hvem vil vel legge helsa si i hendene på den "neste beste"…?
    Ønsker alle en fortsatt god dag :)…

  23. anne says:

    Nå har jeg hoppet bukk over kommentarfeltet ditt, så det kan godt være jeg gjentar noe. Men jeg merket meg noe i den innledende teksten din som jeg ikke er enig i.

    "….. Leger, som i utgangspunktet er villige til å vie år av sitt liv for å lære å ta vare på andre…"

    Se det tror jeg ikke er tilfelle.
    Ja, naturligvis finnes det mange leger som blir lege fordi de har et ønske om å hjelpe, virkelig hjelpe, men jeg i min kynisme tror ikke dette er flertallet.
    Jeg tror det finnes mange ulike grunner for at folk blir lege. Status og penger er så absolutt en viktig del for mange. Og det hjelper jo ikke på at legestudiet har høye karrakterkrav. Det er absolutt ikke slik at empati og kommunikasjonsevne med pasienten synes på karakterene, og jeg tror ikke at en som fikk seks i matte blir en bedre lege enn en som fikk fem. Verken på å finne diagnoser eller møte pasienten.

    Jeg tror ikke at dagens (eller tidligere tiders) legestudenter har en god nok forståelse av hvordan det er å være pasienten, og da mener jeg ikke de pasientene som kommer inn med brekt bein, nei, jeg mener alle de som har en eller annen komplisert lidelse uten to streker under svaret og umiddelbar kur. Hvordan kan man gi studentene den rette kunnskapen? Og, er dette ønskelig sett ut i fra et helsepolitisk standpunkt?

    Jeg har møtt mange gode leger jeg, men selv de har en ting til felles, de veit best. Og skal man oppnå gode resultat må legen -overbevises- noe som er slitsomt når man sitter der og er syk og ikke engang veit hva man må overbevise legen om…
    I min grønne ungdom tok jeg ett år med juss, noe som viste seg meget praktisk når jeg senere møtte situasjoner hvor lover og jurister var involvert. Kanskje alle normenn burde ha et år med medisin, slik at vi kan kommunisere bedre med legen??

    • anonymica says:

      Jeg er veldig enig med Anne i det hun skriver. Det er heller ikke min oppfatning at de fleste som studerer til lege gjør dette for å ta vare på andre. Tvert om tror jeg det ofte er helt andre motivasjonsfaktorer. Jeg husker selv godt fra videregående skole, at blant de som var aller best karaktermessig, lå forventningene fra omgivelsene veldig sterkt på at de burde søke medisin, noe fleste av dem gjorde. Flere av disse var ikke spesielt gode på kommunikasjon eller spesielt omsorgsfulle. Et par av dem var faktisk ganske så usosiale. De var mye mer oppslukt av skolearbeidet enn av å tilbringe tid sosialt eller med andre aktiviteter.

      Når dette er sagt, så finnes det selvsagt mange omsorgsfulle personer også blant leger. Min egen fastlege er en av dem. Men jeg tror faktisk at mange av dem som studerer medisin, i utgangspunktet er mer interessert i det medisinfaglige enn i å jobbe med mennesker. Noen av disse blir forskere og ikke fastleger, og det er vel kanskje bra. Det er vel som med lektor-yrket, at mange ikke egner seg til å jobbe med elever, selv om de er dyktige i sitt spesifikke fag? Det samme gjelder sikkert også innenfor mange andre fag, som jurister, psykokoger og teologer.

      Jeg har alltid ment at opptakskriteriene for medisinstudiet burde endres. For å bli en god lege kreves ikke bare intellektuelle evner men også mellommenneskelige. Det burde være et krav at de har minst ett års praksis i noe sosialt arbeid, for å finne ut om de i det hele tatt egner seg til å jobbe med mennesker. Kanskje burde man også senke karakterkravet litt (man kan komme seg fint gjennom medisinstudiet selv om man har 5´ere istedenfor 6´ere), og heller gi poeng for andre aktiviteter. Hva med et bestått kurs i kommunikasjon og dialog, før man slippes inn?

    • Lykkefund says:

      Signerer denne jeg!

    • Leger som må overbevises ja…

      Jeg har møtt så mange leger som helt tydelig er mest opptatt av å "få jobben gjort", og ikke ser meg som menneske eller gidder høre på hva jeg sier – til og med når det gjelder ting som kan føre til komplikasjoner etc. Da klarer jeg ikke si at "jaja, han hadde det sikkert travelt stakkars". Man merker det på holdningen.

  24. En link til en bra blogg. Her finns noen sitater fra tidligere eksperter som har uttalt seg skråsikkert! Man kan lure på hva man selv sier som i fremtiden kan virke helt koko! Lurer ikke du selv på det når du leser det her? 🙂

    http://roberthahn2010.wordpress.com/

  25. En link til en bra blogg. Her finns noen sitater fra tidligere eksperter som har uttalt seg skråsikkert! Man kan lure på hva man selv sier som i fremtiden kan virke helt koko! Lurer ikke du selv på det når du leser det her? 🙂
    http://roberthahn2010.wordpress.com/

    • Tone says:

      Ja historien gjentar seg jo hele tiden når det ikke er ydmykhet tilstedet for at man ikke vet og kan alt.
      Heldigvis har vi hatt mennesker som har gått forann som har tenkt "utenfor boksen" ikke brydd seg om mobben, ellers hadde vi vel enda ikke hatt oppfunnet hjulet:-)

  26. Det som også opprører folk og som fører til sykehusskrekk, legeforakt og så videre, er det at når noe galt skjer så får man sjelden en forklaring, i hvertfall ikke en unnskyldning og det får definitivt ingen konsekvenser for dem det gjelder. Selv om det rett og slett skyldes slurv!

    Hvor hardhendte tror dere de har vært med den lille jenta som fikk skader i underlivet da hun var inne for å ta mandlene? Tror dere familien får noen form for unnskyldning, oppreisning eller hjelp til bearbeiding av dette for jenta og foreldrene? I så fall er dere fryktelig naive. http://www.dagbladet.no/2011/01/28/nyheter/sykehu

    • Måne says:

      Hvordan kan dette skje????????Det er jo helt grusomt! Det involverte helsepersonell burde få sparken! Først gjør de en gedigen tabbe som kan få følger for jenta resten av livet, og så prøver de å skjule det hele. At det går an!!!!!!!!!!! Slik vil vi ikke ha det på norske sykehus!

      • Er vel ikke helt riktig at sykehuset prøver å skjule saken. Familien har vært på sykehuset å fått forklaring på hva som skjedde.
        Spørsmålet er om sykehuset kommer til å ta saken alvorlig og la være å sette stikkpiller på en så voldsom måte.
        Behandlingen av jenta vil som du sier Måne, kunne gi følger for henne. Får håpe at sykehus/helsevesen stiller opp og gjør det de kan for å minimere eventuelle følgeskader.

  27. Måne says:

    Med forbehold om at artikkelen fremstiller saken riktig, gjorde sykehuset ingenting for å informere om denne hendelsen før moren selv ba om en forklaring på datterens plager. Dette oppfatter jeg som et forsøk på å skjule hendelsen.. Dersom sykehusetinvolvert helsepersonell selv hadde tatt ansvar for å informere umiddelbart, ville det vært annerledes. Uhell kan alltid skje, men det er nærmest utilgivelig å prøve å skjule dette i ettertid. Jeg har stor medfølelse med den vesle jenta, og hennes familie, og jeg vet ikke helt hvordan jeg hadde taklet hvis det rammet vår familie. Jeg håper Helsetilsynet ser alvoret i saken slik at jenta og familien får maksimal oppreisning og hjelp i etterkant. Og slik at alle pasienter kan føle seg rimelig trygge på å bli ivaretatt på en ansvarlig og redelig måte i helsevesenet når man måtte trenge det.

  28. Måne says:

    Med forbehold om at artikkelen fremstiller saken riktig, gjorde sykehuset ingenting for å informere om denne hendelsen før moren selv ba om en forklaring på datterens plager. Dette oppfatter jeg som et forsøk på å skjule hendelsen.. Dersom sykehusetinvolvert helsepersonell selv hadde tatt ansvar for å informere umiddelbart, ville det vært annerledes. Uhell kan alltid skje, men det er nærmest utilgivelig å prøve å skjule dette i ettertid. Jeg har stor medfølelse med den vesle jenta, og hennes familie, og jeg vet ikke helt hvordan jeg hadde taklet hvis det rammet vår familie. Jeg håper Helsetilsynet ser alvoret i saken slik at jenta og familien får maksimal oppreisning og hjelp i etterkant. Og slik at alle pasienter kan føle seg rimelig trygge på å bli ivaretatt på en ansvarlig og redelig måte i helsevesenet når man måtte trenge det.

    • Jeg oppfatter det på samme måte som deg Måne. Familien ble først sendt hjem uten at noen sa noe om det som hadde skjedd, først da moren tok kontakt med sykehuset etter å ha oppdaget jentas skader ble det et møte. Moren sier selv at hun føler de har fått dårlig oppfølging.

      For meg er dette litt sånn "typisk" sykehus skjønner du – om det skjer noe så sier vi ingenting, men håper at det går over av seg selv. Og om man spør så er det "sånt man må regne med"… Fy flate, det har jeg hørt om de verste ting…

      Men nå skal jeg ikke bombardere kommentarfeltet til Maria med mine frustrasjoner her mer, for det er ikke så konstruktivt i lengden. 🙂

      • Måne says:

        Vel, denne historien er jo svært relevant ift teamet i Marias innlegg og for denne diskusjonen, og som deg Serendipitycat, reagerer jeg:Dette har jeg hørt før! Og at slikt skjer er et utslag av arroganse og manglende empati hos ansvarlig helsepersonell, og det kan ikke unnskyldes på noen måte at det unnlates å informere i slike situasjoner.Mener jeg..

  29. Pingback: Alle mennesker er like. Er leger likere? (blogg ved lege Maria Gjerpe) « PsykNytt

  30. MariasMetode says:

    Takk for mange kommentarer! 🙂

    Jeg skrev også denne posten for å vise noe om hvordan legen har det i jobben sin. Ofte på tærne, følelse av å ikke strekke til, men likevel forstrekke seg i håpet om å gjøre best for andre – de syke, som trenger hjelp.

    Leger ER ikke supermennesker!
    Det kan faktisk være at leger er som alle andre; noen av dem grinete, arrogante, med liten empati. Det kan være at blandt yrkesgruppen "leger" finner vi de som er opptatt av status og makt, men jeg har ikke noe belegg for å hevde at det er flere i legegruppen enn i andre grupper.

    Det kan være at leger er emosjonellt skrudd sammen som alle andre mennesker: Reagerer på stress og utilstrekkelighetsfølelse ved å beskytte seg selv, trekke seg tilbake, opptre uempatisk og til slutt trekke slutninger og velge veier som beskytter dem selv.

    Jeg tror ikke et sekund på at leger som opplever slike hverdager vil ha det slik.
    Jeg tror heller ikke et eneste sekund på at situasjonen blir bedre av at vi slår hverandre i hodet.

    Jeg ville si noe om hvordan det var å være lege, å forsøke å være supermenneske, uten å ha tilgang til hverken røntgensyn eller flyveferdigheter.

    Om jeg hadde jobbet i NAV, for eksempel, er jeg ganske så sikker på at jeg kunne beskrevet lignende tilstander derfra. Det MÅ jo være forferdelig å jobbe under de forholdene vi hører om.

    Dersom ingen, hverken de som jobber i velferdsystemet, eller de som velferdsystemet skal være til for er fornøyde, må det gå ann å endre på det som ikke fungerer.

    Hvordan skal vi få til det?

    • Måne says:

      Det er altså ikke min mening å henge ut en hel yrkesgruppe selv om det muligens kan virke slik på mine innlegge her..
      Men, -det er jo slik at leger har et veldig spesielt ansvar i vårt samfunn,-de skal vel være de sykes fremste forsvarere og hjelpere? Og jeg synes det er på sin plass å spørre enhver lege om :Hva er motivasjoen for å velge dette yrket? Selv har jeg truffet mange flotte, varme, empatiske leger på min lange vandring i helsevesenet. De fleste av dem har ikke kunnet hjelpe meg nevneverdig, men likevel har jeg ingenting vondt å si om dem. Fordi de har opptredd med en evne til respekt og med ærlighet i møte med et "vanskelig" kasus. Det er lov å ikke vite, å ikke kunne forstå alt også som lege, det skulle bare mangle! -Men det ikke lov å opptre respektløst mot pasienten av den grunn. For disse legene har jeg også møtt mange av, kanskje flest av dem? -De som tydelig gir til kjenne at du er en brysom pasient, som tydelig viser at de ikke tror på deg, som motarbeider deg og som helst ser at du forsvinner raskest mulig. Hva er det som skiller disse legene fra hverandre? Har det noe med holdninger å gjøre?
      Selv mener jeg at jeg har strukket meg svært langt i møte med slike leger, og jeg er faktisk ikke av dem som raskest blir sint. Og jeg blir stort sett aldri uforskammet.. Jeg mener også at jeg har evnen til å oppføre meg på en hyggelig måte, også i møte med leger som tidlig gir meg en følelse av at jeg er til bry. Jeg oppfatter meg som en som har evnen til å være diplomatisk i mine bestrebelser på å bli trodd. Jeg prøver å leve sannferdig og være ærlig i mitt møte med mennesker generelt. Og jeg føler stort sett jeg kommer godt overens med de fleste mennesker. Men , altså: Det er en del leger som jeg kjenner at jeg ikke under noen omstendighet når fram til. Det virker som om de ikke er interressert i det hele tatt.-Ikke i å høre på mine erfaringer med sykdommen, og langt mindre i å høre på mine erfaringer med behandlingen jeg nå får. Hva kommer det av? Er det lov å bli oppgitt, forbannet og utålmodig etter 30 år som ME-syk i møte med leger som oppleves som arrogante?
      Jeg mener at det alltid er legen som har hovedansvaret for å prøve å legge tilrette for at det skal oppstå tillit fra pasient til lege. For det er legen som er frisk, og pasienten som er syk. Uansett hvordan vi snur og vender på dette.
      Men som tidligere sagt: Jeg unner alle som jobber i helsesektoren bedre arbeidsvilkår, og jeg ser gjerne at de tar opp denne kampen!

      • mariasmetode says:

        Jeg snakket med noen i helga som mente at man som langtidssyke ofte hadde depressive symptomer grunnet situasjonen, eventuelt at den egentlige årsaken til den diffuse lidelsen var en ikke-erkjent depressiv tilstand og at pasientene ofte misforsto situasjonen, var uhåndterbare hårsåre og nesten umulig å nå inn til med normal kommunikasjon uten at pasienten følte seg krenket på en eller annen måte.

        Kanskje er det slik?
        Når man er langtidssyk så tar en med seg hver eneste erfaring om "utenforskap", krenkelse, skam, opplevelsen av å ikke bli sett slik en ønsker å bli sett – alt dette videre inn til neste lege, der den neste legen i utgangpunktet har tapt for alle pasientens dårlige erfaringer og svinnende selvbilde?

        For (for)tolker vi mennesker ikke også ting verre enn det er når vi strever med eget selvbilde? Og er det en mulig oppgave at legen skal klare å møte pasienten i all dennes erfaring i løpet av 10 minutter eller så, som er den avsatte tiden legen har til rådighet til å være medmenneske, få et fullstendig og grundig nok innsikt i sykehistorien og pasientens erfaring, deretter unngå å gjøre feilvurderinger, ta de rette valg – i samsvar med pasientens ønsker?

        • anonymica says:

          "langtidssyke ofte hadde depressive symptomer grunnet situasjonen, eventuelt at den egentlige årsaken til den diffuse lidelsen var en ikke-erkjent depressiv tilstand og at pasientene ofte misforsto situasjonen, var uhåndterbare hårsåre og nesten umulig å nå inn til med normal kommunikasjon uten at pasienten følte seg krenket på en eller annen måte."

          Kanskje berører dette en kjerne ved problemet:

          Ja, det er riktig at i endel tilfeller kan depresjon, skam og dårlige erfaringer bringes inn i den nye relasjonen. Men når det gjelder ME, og endel andre fysiske sykdommer, så er mitt inntrykk at det dessverre oftere er slik at legen altfor raskt trekker slutningen "ikke-erkjent depresjon" – fordi legen/medisinfaget mangler kunnskap om sykdommen. Som jeg nevner annensteds her er psykologi et fag som veldig lett kan misbrukes.

          Hvis en reflektert person, i god kontakt med sine følelser, vet med seg selv at det ikke er noen (primær) depresjon som er årsak til plagene, – hvis en slik person blir møtt med ovennenvte tolkninger fra legen, vil nok dette bli oppfattet som både arrogant og krenkende. Det samme dersom personen både har en langtidssykdom OG en sekundær depresjon, mens legen bare vektlegger sistnevnte.

          Å si til et annet menneske at "Du tar feil, du ER deprimert, du bare erkjenner det ikke" er både dialog-stoppende og nokså provoserende, spør du meg. Hva i all verden vet legen om det?? Da må i tilfelle pasitenten utredes ordentlig i forhold til depresjon, før man trekker slike slutninger.

          Jeg mener at for å løse dette, er det viktig at de legene dette gjelder, hopper ned fra sin skråsikre hest og heller lytter og tar på alvor det pasienten sier. Med stor sannsynlighet har pasienten rett. Den vet best hvor skoen trykker, som har den på.

        • Måne says:

          Jeg slutter meg til anonymicas innlegg her.

          -Og, Maria: Jeg forstår at du er opptatt av å se disse tingene fra flere sider, og at du er opptatt av å yte alle en rettferdig "dom",-dersom det er det vi driver med her 😉 Og jeg har stor sans for, og er takknemlig for, dine bestrebelser på å føre en konstruktiv dialog for om mulig å bidra til at vi kommer videre i denne vanskelige situasjonen. Det er vi alle tjent med, både leger og pasienter! (Og lærereeleverNAVbrukere for den saks skyld, selv om jeg mener at legerhelsepersonellpasienter har en særstilling her.)
          Du gjengir en type holdning fra samtalepartnere(leger?): "langtidssyke ofte hadde depressive symptomer grunnet situasjonen, eventuelt at den egentlige årsaken til den diffuse lidelsen var en ikke-erkjent depressiv tilstand og at pasientene ofte misforsto situasjonen, var uhåndterbare hårsåre og nesten umulig å nå inn til med normal kommunikasjon uten at pasienten følte seg krenket på en eller annen måte." Og du spør: Er det kanskje slik?
          Og jeg spør:
          Ja, vet vi noe om det? Er det vanlig at mennesker med langtidssykdom er deprimerte? Er en sorg over tapt helse det samme som depressjon? Har man lov å være "hårsår" når man gjentatte ganger føler seg krenket i møte med helsepersonell? Er langtidssyke vanskeligere enn andre pasienter mht kommunikasjon?
          Eller er det like store variasjoener blant langtidssyke som blant befolkningen forøvrig mht disse tingene?
          Jeg er svært takknemlig for ALLE positive ting i mitt liv, og jeg kjenner faktisk mange langtidssyke som har evnen til å glede seg over "de små tingene i livet" i fullt monn. Og da også i mye større grad enn mange friske jeg kjenner!
          Jeg kjenner svært syke som alltid har et håp om bedring uansett hvor vanskelig det kan være. – Blir denne optimismen ("jeg gir meg aldri, jeg vil bli bedrefrisk, det kan alltid gjøres NOE") sett på som positiv(-flott, her er mye ressurser!) eller negativ( huff, slitsom og krevende pasient..) egenskap blant legerhelsepersonell?
          Hvis man som pasient opplever seg som fysisk syk, men har stor optimisme ift at det alltid kan bli bedre og man føler en stor glede over alt som tross alt er bra, mens legen sier man er deprimert fordi legen troropplever pasienten slik.; Hvem har rett da? Pasienten som føler seg slik "inni seg", eller legen som opplever pasienten "utenfra"?
          Min fastlege er en varm, flott lege som tross dårlig tid har evnen til å lytte, har evnen til å ikke føle seg truet, men med takknemlighet mottar info om ME som h*n ikke kjenner til fra før.(Og her har jeg flere ganger printet ut innlegg fra deg :-)) Og jeg vet med sikkerhet at h*n ikke oppfatter meg som hverken deprimert eller vanskelig. Min forrige fastlege var også hyggelig, men avviste alle mine forsøk på å fortelle at jeg ikke var deprimert, men fysisk syk. H*ns eneste tilbud om "hjelp" var antidepressiva… Begge kjenner min historie svært godt, og i utgangspunktet hadde jeg stor tillit til begge disse legene. Hvorfor blir jeg som pasient min sykdomssituasjon oppfattet så forskjellig av to leger ?

          Takk Maria, for at du stadig bringer disse problemstillingene på bane 🙂 Dette er viktige og spennende diskusjoner! (Og bær over med skriveleifer, please, blir litt ivrig og det går litt fort i svingene..)

      • Jeg er litt enig med Måne, holdningene til pasientene vil skinne gjennom uansett hvor i systemet man er. Den kloke legen beklager at det ikke er mer han kan gjøre. Den arrogante legen kaller pasienten vrang og ber dem gå seg en tur på fjellet. Helt satt på spissen selvsagt, men…

    • Sammenligningen med NAV er hensiktsmessig, Maria!

      Også der er det (sist jeg sjekket!) mennesker som arbeider, det være seg med lette eller tunge sakskompleks. Kvinner og menn, hvorav mange også er desillusjonerte sammenlignet med drømmene og engasjementet de bar på før de ble ansatt. Ektefeller som blir overhøvlet 30 min. før de skal være "hengivne" overfor brukere (det være seg fortvilte, sinte, skuffede, optimistiske, takknemlige, e.a. "kundevarianter") – og/eller foreldre med syke barn eller vanskeligstilte ungdommer i egne rekker, o.a. myke faktorer som påvirker dem i møtet med brukere.

      Med henvisning til mitt svar til ditt tilsvar lenger oppe og med NAV-ansatte jeg har som faste klienter i tankene tror jeg også på løsningspotensiale her. Om ikke idealløsninger, så iallefall et enormt forbedringspotensiale! De NAV-ansatte som søker mine innspill gjør det oftest fordi mange av dem også nesten slites i stykker av gapet mellom idealer og den systembaserte falittkulturen vi har sett der de siste årene! Ergo er parallellene til legeyrket delvis gyldige.

      DIALOG som virkemiddel og KOMPETANSEHEVING på systemnivå så vel som blant brukere/pårørende er hensiktsmessige i denne sammenhengen også. Understøttes disse tiltakene av lavterskel-ARENAER for menneskelig og løsningsfokusert samhandling, tror jeg igjen begge "partne" i verdikjeden kommer bedre ut. I sine NAV-møter kan langtidssyke og pårørende velge dialog- og kommunikasjonstilnærminger vi vet (oftest) resulterer i de mest optimale utfall. I tillegg til "Jungelhåndboken" (FFOs Studieforbund & Rettighetssenteret) vil skreddersydde kurs for brukermiljøene m.h.t. "Effektive Møter med det Offentlige" kunne gi stor uttelling; for saksbehandlere OG brukere 🙂

      M.v.h.
      Kristen L. Skogrand
      Kognitiv-Emosjonell Terapeut, Trener, Forfatter

    • Men hvis legene jobber under et umenneskelig press, og ser at de ikke kan levere et faglig forsvarlig tilbud, så må vel legene og deres foreninger si fra om dette og jobbe for at det skal bli endret? Jeg antar at de gjør dette i dag også, og de jobber sikkert like mye "mikropolitisk" de, på sin måte.

      Som pasient kan jeg eventuelt bidra til å endre legenes arbeidsbetingelser ved å engasjere meg og stemme politisk for et bedre helsevesen.

      Dessuten har jeg tro på at pasientene må klage mer, formelt, når de opplever problemer i helsevesenet. Ikke nødvendigvis for å få en oppreisning eller noe, men for å få kartlagt avvik slik at man faktisk får synliggjort hva som skjer. Det er vel sånt man har Helsetilsynet til, er det ikke? Og hvis man skal få kartlagt problemer og avvik, så må det være en kultur for det, slik at ikke pasienter (eller helsepersonell!!) lar være å rapportere det i frykt av ulike former for sanksjoner. Da kan man snakke om organisasjonslæring, og å være åpen for å lære av avvik og ønske å forbedre seg. Dette må i så fall signaliseres som et klart ønske og en mulighet også fra helseforetakene. "Vi ønsker å bli bedre! Vi trenger tilbakemeldinger på det vi gjør!" Oppfatter vi helsevesenet slik i dag?

      Det er sagt mye forskjellig i kommentarfeltet her om bedring av kommunikasjon, fokus på holdningsskaping under utdannelse av helsepersonell, realitetsorientering av pasientenes forventninger osv osv. Jeg er ikke uenig i noe av det, men ønsker man å drive systemendring må man angripe problemet på flere måter.

      For å trekke parallellen til NAV, som jeg ser flere gjør her: Når folk venter i månedsvis på penger til livsopphold, så kan vi ikke forvente at de skal være tålmodige og ydmyke fordi det er så forferdelig synd på de stressede menneskene i NAV. Det er BRUKEREN som skal stå i fokus, og det er ikke brukeren som skal klandres fordi de slites ut av et system som ikke fungerer. Du kan prøve så mye du vil med å være høflig og ha alle papirene i orden, men om systemet ikke fungerer så er det LOV til å bli sint. Det samme gjelder for helsevesenet!

      Kunne sagt mye mer, men nå får det være slutt på _denne_ kommentaren i alle fall.

  31. Anne K says:

    En flott og korrekt oppsummering !

    Hvordan skal vi få til det ? Noe kan vi kansje gjøre selv –

    Vi må vel først og fremst gå i oss selv , vi kan sjelden forandre andre mennesker , men vår egen holdning og framgangsmåte kan vi forbrede .Vår egen oppførsel og framgangsmåte kan påvirke vårt møte med mennesker – leger – osv. Vi må aldri glemme at det ikke er legen eller ansatte i NAV sin skyld at vi har kommet i den tilstanden vi befinner oss i 🙂

  32. virvelvirvel says:

    dette ble veldig langt og veldig mye for mitt lille hode…… jeg skal prøve å forklare dette kort. Denne bloggposten handler ikke bare om leger, mener jeg. Den handler vel så mye om mennesker som jobber med mennesker. Om omsorgsyrker, og her mener jeg yrker hvor samfunnet ikke har direkte profitt av det de jobber med, men kanskje er med på å gjenskape, motivere, øke kapasitet, få økt forståelse og gi veldig mye av seg selv i det yrket man er i. Og det er såkalt "typisk" i et yrke hvor man jobber med andre mennesker, man må gi mye av seg selv for å oppnå resultater, og i vår vestlige verden, ser man dessverre at tiden ikke strekker til. Jeg ser akkurat de samme diskusjonene oppstår innenfor læreryrket. Å "se" hver enkelt, legge til rette for hver enkelt, være målbevisst, evaluere, konflikt/problemløsing, samtaler, empati, henvise videre, skrive rapporter, og merk rekkefølgen- undervise….. Det som skjer, som man ser om og om igjen, er at det er for FÅ profesjonelle til å jobbe med hvert enkelt individ. Man "stapper" nye oppgaver oppi den allerede for fulle sekken, og resultatet blir at man som lege, lærer, sykepleier osv osv får for mange å forholde seg til. Kvantiteten går OPP og kvaliteten går NED, dette burde selvfølgelig være stikk motsatt. Jeg har sett altfor mange lærere som "bukker" under for presset, jeg har sett mange stressa leger med hue under armen og armen i bind. Så jeg mener og tror og har erfart at det er viktig å sette et "normalt" tak på hvor mange pasienter, elever, brukere osv, man har ansvaret for. Og man må ta noe ut av den allerede "fulle" sekken, før man kan fylle opp med nye ting. Ikke vanskelig å se, og dette er nok noe de fleste har erfart, men hovedproblemet er jo HVA som gjøres for å løse dette problemet, for det er et problem, det kommer man ikke unna. Og det samme tenkte jeg i klasserommet sist gang jeg stod der med 33 8.klassinger presset inn i et lite rom. For det er uløselig når det blir for mange, og da blir det å gjøre det "beste" ut av det, som ofte blir et for dårlig resultat. Og selv har jeg behov for å snakke med min fastlege lenger og oftere enn det jeg gjør, men jeg ser og opplever hvor stressa hun er, og jeg skjønner det også. Så konklusjonen på alt dette er selvfølgelig at hvis man har "færre" å forholde seg til, skapes det bedre resultater, både for giver og bruker. Og dette er dessverre et STORT problem i dag, som alle er klar over, men det er vanskelig å gjøre noe med pga mangel på kvalifisert arbeidskraft. MEN det finnes dårlige leger, dårlige lærere, dårlige sykepleiere, de vil alltid finnes, men de er ikke i flertall. Og de kan man faktisk gjøre moe med, men det at de "flinke" har for mange, er et stort problem som må gjøres noe med på et høyere plan, rent politisk. Takk for meg foreløpig:))

    • mariasmetode says:

      Takk for klart svar, Virvelvirvel!

      Ja, jeg kunne liksågodt ha skrevet "lærere" som "NAV-saksbehandlere" eller "leger". De er i samme båt: for mye å gjøre, for mange å forholde seg til, for at møtene skal bli individuelle.

      Får lærere noen som helst oppfølging i jobbhverdagen eller finnes det noen form for "mentorlignende" system, der man kan dele tanker og opplevelser en møter som lærer?

      • virvelvirvel says:

        Lærere har alt for lite evaluering i forhold til sitt eget arbeid. Men er man heldig kan man bli observert, og vi har en teamleder som skal gjøre såkalt "skolevandring", dvs være innom klasserommet og observere hva som kan gjøres bedre o.l. Det er satt av altfor liten tid til dette også, men tanken er god. Også har man medarbeidersamtale med sin leder. I tillegg finnes det et team som reiser rundt på ulike skoler, til ulike klasser, for å hjelpe til der hvor problemene har blitt store. Dette teamet er så populært, så det sier også da noe om hvor mange som trenger hjelp for å få bedre kontakt med elever, andre lærere o.l. De går inn med praktiske tiltak som kan hjelpe ledelse, lærer, elever. Og et slikt team er nok noe man bør ha innenfor alle som jobber med mennesker. Hvem observerer den enkelte lege? En lege som sliter med pasient(er), hvor kan h*n henvende seg? Eller er det fortsatt sånn i legestanden som det var for lærere før man begynte med teamjobbing? Man gikk inn i "sitt" rom og lukket døren etter seg, og der ble problemene som evt oppstår værende? Tusener på tusener av spørsmål….

  33. virvelvirvel says:

    jeg vil bare si at jeg er imponert over hvor kort jeg klarte å gjøre innlegget??? …..flink jeg

  34. Hjørdis says:

    Hvorfor er det sånn at noen leger fremstår som lite empatiske og arrogante i møte med pasienter, mens andre har evne til å sette seg inn i pasientenes situasjon på de avsatte 10-15 minutter? Det finnes ikke mye forskning på hva som kjennetegner mennesker som år etter år holder ut og endog gjør strålende arbeid i tøffe yrker som legeyrket feks. Det som finnes tyder imidlertig på at de som opplever at de handler i tråd med sine verdier, de som opplever seg selv som autentiske og at de er havnet på «rett hylle» blant annet, takler vanskelige og tunge arbeidsoppgaver bedre enn de andre. Disse heldige personene opplever seg selv som friske og sterke selv om den objektivt målte helsen hverken er verre eller dårligere enn andres, det er videre feks mindre forekomst av utbrenthet blant disse. Jeg tror at vi bare må ta inn over oss at mange, både leger og andre som jobber med mennesker, egentlig ikke blir beriket av denne type arbeid, men heller tappes for energi og humør. Løsningen kan kanskje være en mye bedre støtte til personer i tøffe yrker. Arbeidsgivere må på banen og fange opp de som trenger det og gi nødvendig påfyll, (jf innlegget til Kristen Skogrand). Dette vil jo på sikt bedre arbeidsmiljøet for mange mennesker også, for det er nesten like lite hyggelig å ha de uempatiske og arrogante legene som kollegaer som det er for pasienter å møte dem.

  35. Hjørdis says:

    Hvorfor er det sånn at noen leger fremstår som lite empatiske og arrogante i møte med pasienter, mens andre har evne til å sette seg inn i pasientenes situasjon på de avsatte 10-15 minutter? Det finnes ikke mye forskning på hva som kjennetegner mennesker som år etter år holder ut og endog gjør strålende arbeid i tøffe yrker som legeyrket feks. Det som finnes tyder imidlertig på at de som opplever at de handler i tråd med sine verdier, de som opplever seg selv som autentiske og at de er havnet på "rett hylle" blant annet, takler vanskelige og tunge arbeidsoppgaver bedre enn de andre. Disse heldige personene opplever seg selv som friske og sterke selv om den objektivt målte helsen hverken er verre eller dårligere enn andres, det er videre feks mindre forekomst av utbrenthet blant disse. Jeg tror at vi bare må ta inn over oss at mange, både leger og andre som jobber med mennesker, egentlig ikke blir beriket av denne type arbeid, men heller tappes for energi og humør. Løsningen kan kanskje være en mye bedre støtte til personer i tøffe yrker. Arbeidsgivere må på banen og fange opp de som trenger det og gi nødvendig påfyll, (jf innlegget til Kristen Skogrand). Dette vil jo på sikt bedre arbeidsmiljøet for mange mennesker også, for det er nesten like lite hyggelig å ha de uempatiske og arrogante legene som kollegaer som det er for pasienter å møte dem.

    • MariasMetode says:

      Ja, Hjørdis!
      Du peker på det jeg tenkte på da jeg skrev denne posten, men som jeg ikke ville skrive noe om.

      Hvorfor finnes det ikke mentorlignende grupper for mennesker som jobber med mennesker?
      Hvorfor tror man at alle mennesker som jobbe tett med mennesker som trenger er Supermennesker?
      For det er jo implikasjonen i og med at det ikke finnes godt støtteapparat.

      Jeg blir mer og mer opptatt av hvordan vi skal støtte de som hjelper, slik at de kan bli bedre hjelpere, også ved å ta bedre vare på seg selv.

      • Back again 🙂

        Maria sa: Hvorfor finnes det ikke mentorlignende grupper for mennesker som jobber med mennesker?

        Spørsmålet treffer spikeren elegant og rett på hodet!!! Når jeg som undertittel på vårt Mestringsforum erklærer… "FOR HVERDAGSMESTRERE OG PROFESJONELLE HJELPERE!"… er årsaken akkurat dette:

        –> Leger o.a. vi kan betegne som 'Profesjonelle Hjelpere' både trenger OG fortjener mentorstøtte. Vi tilbyr det i dag, og erfaringene er at både ønskene og behovene for dette er overveldende store!

        Legestudiet dekker (dessverre) fortsatt ikke flere av de mest grunnleggende Lærings-, Mestrings- og Kommunikasjonsdynamikkene 1000vis av leger (o.a. helsefagarbeidere) savner. De som ikke 'savner' dem, trenger dem ofte i like stor (eller tidvis større) grad enn de som er seg bevisste hvor vestenlig det er å ha med både "hjerte OG hode" inn i enhver pasientsamtale (billedlig talt!).

        Parallelt med slik Mentorbistand er jeg også helt enig i Anna-Lena Grønland sin fremheving av den viktige rollen Bruker- og Pasientforeninger kan spille. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (http://www.ffo.no) har i dag 71 medlemsorganisasjoner, som representerer ca. 335.000 medlemmer. Tar vi med de indre relasjonssirklene til hvert medlem (brukere og/eller pårørende) berører FFO (via hver enkelt organisasjon) sannsynligvis over 1 million mennesker jevnlig.

        Som tidligere leder for en av Brukerforeningene underlagt paraplyorganisasjonen FFO, og samtidig representant for FFO i Fagråd, referansegrupper for utrednings- og forskningstiltak o.a., har jeg sett hvor hensiktsmessig det er å kanalisere Kompetanseheving på Brukernivå i disse kanalene.

        Mentorbistand til Profesjonelle Hjelpere kombinert med omsorgsfulle og målrettede Lærings- og Mestringskurs for brukere og pårørende VIL gi kvantesprang i positiv retning m.h.t. utfordringene og mulighetene hele denne lenken din omhandler, Maria 🙂 — Lærings- og Mestringssenterene (LMS) i Norge, i samhandling med Kompetansesentra og de etablerte Selvhjelpsmiljøene, kan komme på banen sammen med FFO/medlemsorganisasjonene for å stimulere til større grad av det vi kaller SORTERT Brukerkompetanse blant langtidssyke og pårørende.

        Fokuset mitt her er derfor ikke Læring & Mestring i mer tradisjonell betydning, men trening og opplæring i hvordan man kan opptre som "klok, balansert, kommunikativ og sunt sansebasert pasient/pårørende". IKKE for å fornekte/undergrave egne behov, ei heller alle skuffelsene og (evt.) misforståelse/mistro fra tidligere – med de sår og den forklaringsrammen det ofte medfører. TVERT IMOT!!! –> Hvordan KAN langtidssyke og pårørende kommunisere, posisjonere og forberede seg optimalt for å NÅ FREM; og unngå UNDERdekning på livets mest essensielle områder?!?

        Resultatet av å følge de to hovedsporene ovenfor (vis a vis Profesjonelle Hjelpere og 'Hverdagsmestrere') kan faktisk føre til økt empati, større trygghet og sterkere grad av gjensidig forståelse i majoriteten av lege-pasient interaksjonen. Dette er (heldgivis!) ikke ren gjetting, men empirisk bevist via allerede gjennomførte treningsopplegg på begge sider av det jeg kaller "Verdikjeden for et sterkere liv!" (jfr. profesjonelle hjelpere/fagekspertisen og brukere/pårørende/brukerkompetansen).

        Stiftelsen Helse & Rehabilitering vil med stor sannsynlighet yte støtte til de (godkjente) søkerne som fremlegger velfunderte søknader om støtte til et målrettet megaløft på dette området. Jeg vil vurdere å bistå dem som ønsker å ta dette skrittet. Husk også at Likemannsmidler (og Likemannsarbeidet i brukerforeningenes regi) til dels kan komme til nyttig anvendelse hva gjelder pasient- og pårørendeopplæring i denne konteksten!

        Lykke til & på gjenhør!

        M.v.h.
        Kristen L. Skogrand
        Kognitiv-Emosjonell Terapeut, Trener, Forfatter

  36. Jeg har stor sans for at leger kunne ha god nytte av både støtte og vegledning, men også at det blir utrymme for kreativitet. Har selv følt det på kroppen når jeg har arbeidet i helsevesendet som psykolog.
    Her er det en link til min blogg som viser totalt forskjellige arbeidsmiljøer for både leger og psykologer.

    http://etlivaleve.blogspot.com/2011/01/en-annen-psykiatri.html

    Var og en av oss kan spørre seg: «Hvor er det best å arbeide? og «Hvor er det best å være pasient?»
    Når jeg arbeidet som psykolog var primærlegene sinte på oss i psykiatrien for at vi holdt informasjonen om pasientene, tett inn til brystet. De sa «Hvordan skal vi da kunne lære oss mer for å gi en bedre behandling?» Vi hadde regelsmessige møter med primærlegene i området og da hadde vi et forum til diskusjoner av den her karaktæren. Det var det samme i Hjo kommune når jeg arbeidet der. Jeg måtte gi legene rett. De har en god utdannelse på det biologiske og det er mye de skal dekker over. Psykologer har en god utdannelse i psykologi, individ, grupp og så videre. Vi må møtes bedre. Det her ledde til at jeg med pasientenes medgivende gav legene mer informasjon. Det er samarbeidet kan utvikles, her er mye å hente.
    Jeg arbeidet med en psykiater en gang som sa at han hadde skjønt at vi psykologer hadde en god utdannelse til det vi var utdannet til. Når vi har en god dialog blir det spennende, når vi lærer oss noe nytt. Det å føle att vi utvikles og lærer oss noe nytt, gir oss mer energi i arbeidet.
    I alle år jeg har arbeidet i helsevesendet, er at vi som arbeider der er helt forskjellige personlighetstyper. Det gjelder leger, psykologer, sykepleiere med flere. Vi kan ikke sette noen av yrkesgruppene i noen type personlighets type.
    Jeg kan godt også forstå hva anonymica skriver om idag klokken 10.45. Når pasient og lege kommer inn i en strid, stopper dialogen opp.
    Det er en fortvilt situasjon når man blir parkert innen psyk.forklaring, når man føler at noe ikke stemmer i kroppen. Jeg har selv vært redd for det.
    ME er en interessant diagnose der den psykologiske forklaringen har fått en slagside på den bio-kjemiske..
    Som pasient med langvarig sykdom er det lett å føle seg maktesløs og ennå verre bitter. Der må var og en arbeide med oss selv med støtte av helsepersonal. Det er et viktig spørsmål du kommer med, da du spør hvordan kan vi løse det her.
    Jeg tror at pasientforeninger kan være viktige samarbeidspartnere til legene. Når vi er syke og ute ur jobb, da har vi tid til å ta rede på mere informasjon om hvordan forskningen ser ut idag. Det er helt naturligt.
    Selv har jeg kjøpt en bok «Matrevolusjonen» skrevet av legen Andeas Eenfeldt, til legekontoret som jeg tilhører, plus at jeg tok med veiledning for allmennleger vedr. ME, og et innlegg fra Marias Metode. Man kan gjøre det her spennende og kreativt for sine leger, uten å bebreide.

  37. Jeg har stor sans for at leger kunne ha god nytte av både støtte og vegledning, men også at det blir utrymme for kreativitet. Har selv følt det på kroppen når jeg har arbeidet i helsevesendet som psykolog.
    Her er det en link til min blogg som viser totalt forskjellige arbeidsmiljøer for både leger og psykologer.
    http://etlivaleve.blogspot.com/2011/01/en-annen-p

    Var og en av oss kan spørre seg: "Hvor er det best å arbeide? og "Hvor er det best å være pasient?"
    Når jeg arbeidet som psykolog var primærlegene sinte på oss i psykiatrien for at vi holdt informasjonen om pasientene, tett inn til brystet. De sa "Hvordan skal vi da kunne lære oss mer for å gi en bedre behandling?" Vi hadde regelsmessige møter med primærlegene i området og da hadde vi et forum til diskusjoner av den her karaktæren. Det var det samme i Hjo kommune når jeg arbeidet der. Jeg måtte gi legene rett. De har en god utdannelse på det biologiske og det er mye de skal dekker over. Psykologer har en god utdannelse i psykologi, individ, grupp og så videre. Vi må møtes bedre. Det her ledde til at jeg med pasientenes medgivende gav legene mer informasjon. Det er samarbeidet kan utvikles, her er mye å hente.
    Jeg arbeidet med en psykiater en gang som sa at han hadde skjønt at vi psykologer hadde en god utdannelse til det vi var utdannet til. Når vi har en god dialog blir det spennende, når vi lærer oss noe nytt. Det å føle att vi utvikles og lærer oss noe nytt, gir oss mer energi i arbeidet.
    I alle år jeg har arbeidet i helsevesendet, er at vi som arbeider der er helt forskjellige personlighetstyper. Det gjelder leger, psykologer, sykepleiere med flere. Vi kan ikke sette noen av yrkesgruppene i noen type personlighets type.
    Jeg kan godt også forstå hva anonymica skriver om idag klokken 10.45. Når pasient og lege kommer inn i en strid, stopper dialogen opp.
    Det er en fortvilt situasjon når man blir parkert innen psyk.forklaring, når man føler at noe ikke stemmer i kroppen. Jeg har selv vært redd for det.
    ME er en interessant diagnose der den psykologiske forklaringen har fått en slagside på den bio-kjemiske..
    Som pasient med langvarig sykdom er det lett å føle seg maktesløs og ennå verre bitter. Der må var og en arbeide med oss selv med støtte av helsepersonal. Det er et viktig spørsmål du kommer med, da du spør hvordan kan vi løse det her.
    Jeg tror at pasientforeninger kan være viktige samarbeidspartnere til legene. Når vi er syke og ute ur jobb, da har vi tid til å ta rede på mere informasjon om hvordan forskningen ser ut idag. Det er helt naturligt.
    Selv har jeg kjøpt en bok "Matrevolusjonen" skrevet av legen Andeas Eenfeldt, til legekontoret som jeg tilhører, plus at jeg tok med veiledning for allmennleger vedr. ME, og et innlegg fra Marias Metode. Man kan gjøre det her spennende og kreativt for sine leger, uten å bebreide.

  38. ella says:

    Tror båssetting og fastlåste oppfatninger er et problem. Har du en (primær) depresjon er du hundre prosent psykisk, ikke feks 40/60 eller 70/30…, og må sendes videre? Uansett hva pasienten tar opp med sin lege, så er det depresjonen som snakker? Er man en kroniker og ikke kan "kureres" 100%, så kan man ikke kureres litt? Tviler legen på at noe mer kan gjøres, så stopper alt? Legen kan ikke spørre "er det noe du mener jeg kan gjøre for deg?". Småting kan utgjøre store ting for den enkelte. Er redsel for å støte på en hypokonder som bare krever kostbare og lite relevante undersøkelser så stor? Er det for trykkende å følge opp en "håpløs" pasient ? Ubehagelig å bli minnet på at en ikke strekker til i alle tilfeller?

    Noe helt annet: Hva med å lage en pasientveileder? Hørte en gang en videokonferanse fra USA der det kom tips til hvordan få mest mulig ut av legetimen. Rådene gikk i stor grad ut på å lette arbeidet til legen. Det var også forslag til ulike skjemaer en kunne bruke til å kartlegge smerter, ulike symptomer tilhørende ulike diagnoser … virket veldig praktisk. Da kunne legen ta en rask titt på det, evt sammenlikne med siste kontroll og raskt vurdere om en måtte endre medisinering, sette inn tiltak ol.

    • MariasMetode says:

      Gode spørsmål som maner til tanker, Ella!

      Pasientveileder har jeg tenkt på noen ganger som en god idé. En slik post ligger i kladdeboksen hos meg, som så mange andre. Kanskje skulle jeg tatt den frem og bedt om innspill på erfaringer andre har gjort seg?

  39. MariasMetode says:

    Til diskusjonene lenger opp rundt "ikke-erkjente depresjoner":
    For å være ærlig tenker jeg at "depresjon" jo kun er en samling symptomer vi har valgt å kalle "depresjon". Vi vet lite om årsaken til det vi kategoriserer som en "depresjon".

    Såh – en depresjon kan likesågodt ha en biologisk årsak som "noe vi ikke vet og som pasienten ikke erkjenner selv". For meg å putte lappen "depresjon" på en pasient fordi man ikke finner årsaken, blir som å ga baklengs inn i fuglekassa, som jeg har skrevet om tidligere i posten

    "…dra meg baklengs inn i fulgekassa!" http://bit.ly/aPbDws

  40. virvelvirvel says:

    jeg ser en stor mangel innenfor legestanden hvis man ikke har type "team" å jobbe sammen med, eller såkalt omreisende team som er der for å hjelpe. Observere og evaluere er to stikkord her som er uhyre viktig for at man i det hele tatt skal få en mulighet til å forbedre seg, eller få hjelp der hvor det trengs. Dette blir en slags mentorgruppe, som må være dyktige på det de driver med. Jeg tror faktisk at lege"standen" kunne ha mye å hente fra lærer"standen" her. Som lærer må man dokumentere det man gjør, og det er ikke alltid like lett. Og merarbeid i bøtter og spann. Men endel dokumentasjon gjør det mer leselig for de som skal evaluere og se hvordan man fungerer i arbeidet som lærer.I tillegg blir man evaluert av elevene, hva med om leger skulle blitt evaluert av pasienter, her tror jeg det er mye å hente. Jeg har hjemmehjelp og er bruker av slike tjenester, selv det sender de ut evaluering på, for å forbedre arbeidet. Men jeg har til dags dato aldri fått et spørsmål om hva jeg syntes om min fastlege og det arbeidet hun gjør. Kanskje det er på tide at leger blir evaluert, fulgt opp, fått mentorer som kan forbedre eks kommunikasjon med pasienter o.l. Her tror jeg mye må gjøres…..

  41. virvelvirvel says:

    Jeg vil også komme med en beskrivende historie, fra virkeligheten, som noen dessverre havner i i møte med helsevesenet. Min venninne, som faktisk jobber i dette omreisende teamet med pedagoger, har et barn som har trøbbel med hormoner og vekst. Barnet har vært hos en spesialist i ca 2 år og fått god oppfølging av denne legen. Så skulle denne legen ut i permisjon og en annen skulle ta over. Ikke vikar, men en fast lege som skulle ta over arbeidsoppgavene. Min venninne visste dette godt etter samtale med den forrige legen, så hun kommer til sykehuset med den samme innstillingen som hun tidligere hadde hatt, at dette er nok en dyktig lege som har satt seg inn i saken, i og med at hun hadde fått beskjed om det. Men dette skjer altså ikke. Hun møter en totalt uforberedt lege som ikke har satt seg inn i saken, ikke lest journalen, ikke snakket med legen som gikk ut i permisjon. Og da tenner min venninne på alle pluggene. Heldigvis for min venninne så er hun meget talefør og hun har en jobb som ikke tillater dette i det hele tatt. Så denne legen får en saklig, men sint tirade om hvordan dette skal foregå. Hun forteller legen hva hun jobber med, at hun daglig jobber med mennesker som har plikt til å forberede seg, at hun selv har forberedt seg og må forberede seg hver dag i sin jobb. Og dette kommer frem etter at legen har mumlet frem noe om at h*n ikke hadde hatt tid, og det er nok det minst pedagogiske en lege kan si til en mor som jobber daglig med dette. Legen får følgende beskjed : nr 1-jeg skal ha en ny time neste uke 2. Du skal sette deg inn i alt som er av papirer angående mitt barn. 3. Du skal snakke med de som har vært involvert i denne saken tidligere. 4 Og når jeg kommer tilbake neste uke, så skal jeg late som denne timen aldri har funnet sted, og jeg møter opp med blanke ark, men forventer det samme når jeg kommer til uka! Tja……og hvordan tror dere timen uka etter ble? En suksess:) God tone, legen hadde satt seg inn i alt og de var begge fornøyd med resultatet, og det gode samarbeidet er der den dag i dag. En solskinnshistorie, ble det til. Men hva om dette hadde vært en annen, som ikke har den taleførheten som min venninne? En som ikke hadde turt eller hadde forutsetning for å si det hun sa? Da hadde nok mor og barn tuslet hjem og kanskje håpet på at det ble bedre neste gang? Og her har man mye av kjernen- denne legen skulle vært forberedt, skulle ha satt seg inn i saken, skulle ha jobbet for at møtet med ny pasient ble så bra som mulig. Og det skulle h*n fått hjelp til hvis så var tilfelle. Og for å legge til et lite sitat av det min venninne sa:" Nå skal du høre på meg! Jeg jobber med å få folk til å forberede seg, jeg er pedagog, jeg MÅ forberede meg til hver eneste time jeg har, til hvert eneste nye menneske jeg møter, og jeg forventer det samme av deg"! Sannheten svir??

    • Måne says:

      Takk for at du deler denne historien, virvelvirvel!
      Du stiller noen relevante spørsmål:"Men hva om dette hadde vært en annen, som ikke har den taleførheten som min venninne? En som ikke hadde turt eller hadde forutsetning for å si det hun sa?"
      Jeg føyer til et par spørsmål: Hva om du er så syk at du ikke orker å argumentere og du ikke har noen til å argumentere for deg?
      Hva om pasientens kunnskaper om sin sykdom overgår legens og h*n føler sin rolle truet og dermed avviser pasienten for å beskytte seg selv?
      Jeg synes denne historien viser noe av kjernen i hele "kommunikasjonsproblemet" vi som pasienter sliter med i møte med leger: Dersom vi ikke er taleføre nok, ikke har kunnskaper og oversikt nok, ikke er modige nok, ikke har statusutdanning nok..- til å få respekt-, dersom vi er for syke til argumentere, dersom vi maser for mye om ting legen ikke kjenner til eller er uenig i, dersom legen er for sliten, dersom legen ikke er interressert nok, osv… -Hvem har HOVEDansvaret for at kommunikasjonen skal være konstruktiv ? Hvor mye forventes av en syk pasient ift en frisk behandler i dette møtet?
      -Nå forstår jeg selvsagt at alle som jobber med mennesker også kan bli like slitne og like syke som alle andre, men det kan ikke, og skal ikke, være pasientens problem vel?

      • "-Nå forstår jeg selvsagt at alle som jobber med mennesker også kan bli like slitne og like syke som alle andre, men det kan ikke, og skal ikke, være pasientens problem vel?"

        AMEN!

  42. Hjørdis says:

    “-Nå forstår jeg selvsagt at alle som jobber med mennesker også kan bli like slitne og like syke som alle andre, men det kan ikke, og skal ikke, være pasientens problem vel?”

    Nei, men det blir det jo desverre. En tettere oppfølging av leger som ikke klarer å forholde seg til pasienter med respekt og oppriktig interesse, er som jeg ser det, viktig av flere grunner.

    For det første er det legen som har hovedansvaret for at møtet med pasientene er til pasientenes beste – det er ikke pasientene men legen som skal forandre seg.

    For det andre bør leger som ikke klarer å forandre instilling eller bli klar over sin fremtreden (som ikke er egnet) tas vekk fra arbeidsoppgaver som innebærer pasientkontakt.

    For det tredje er alle tjent med at legen, som i tillegg til å være hjelper er kollega mor/far, datter/sønn, ektefelle/partner, kunde osv opplever minst mulig frustrasjon og avmakt og mest mulig meningsfullhet i sitt daglige virke.

    Det er nok i tillegg mange flere gode grunner til å støtte,utdanne og hjelpe leger til å bli mer empatiske og relasjonelt sterke, men dette var det jeg kom på i farten.

  43. Hjørdis says:

    “-Nå forstår jeg selvsagt at alle som jobber med mennesker også kan bli like slitne og like syke som alle andre, men det kan ikke, og skal ikke, være pasientens problem vel?”

    Nei, men det blir det jo desverre. En tettere oppfølging av leger som ikke klarer å forholde seg til pasienter med respekt og oppriktig interesse, er som jeg ser det, viktig av flere grunner.

    For det første er det legen som har hovedansvaret for at møtet med pasientene er til pasientenes beste – det er ikke pasientene men legen som skal forandre seg.

    For det andre bør leger som ikke klarer å forandre instilling eller bli klar over sin fremtreden (som ikke er egnet) tas vekk fra arbeidsoppgaver som innebærer pasientkontakt.

    For det tredje er alle tjent med at legen, som i tillegg til å være hjelper er kollega mor/far, datter/sønn, ektefelle/partner, kunde osv opplever minst mulig frustrasjon og avmakt og mest mulig meningsfullhet i sitt daglige virke.

    Det er nok i tillegg mange flere gode grunner til å støtte,utdanne og hjelpe leger til å bli mer empatiske og relasjonelt sterke, men dette var det jeg kom på i farten.

  44. Jeg kommenterer her også jeg! 🙂
    ———————
    Et viktig innlegg om en viktig sak.

    Fenomenet du beskriver er ikke unikt til lege-pasientforholdet. Jeg har selv sittet med f.eks. fortvilte enslige forsørgere som ikke får skaffet seg eget husvære fordi kommunikasjonen med en boligbyråkrat om bostøtte og boligtilskudd ikke når fram. Maktforholdet er skjevt og altfor ofte sitter byråkraten med definisjonsmakta. Makta til å definere – innenfor trange tids- og ressursrammer – hva kundens/klientens/pasientens behov er. Jo større gap i kompetanse og ‘status’ mellom de to partene i kommunikasjonen, jo større er problemet.

    Som byråkrater (eller leger) hviler det et stort ansvar på oss for å forvalte ressurser, møte kunde/pasients behov og ivaret verdighet.

    Jeg er en relativ ressurssterk person. Stort nettverk, tåler en støyt i sosiale sammenhenger og høyt utdannet. Men som pasient må jeg erkjenne at disse kvalitetene ofte renner av meg så fort jeg trer innenfor et legekontor. Senest under dagens besøk til fastlegen som endte meg at jeg kansellerte hele seansen fordi jeg følte maktforholdet mellom meg og lege ble for stort.

    Så det er strålende at du og Tidskriftets blogg setter dette på dagsorden. Og det er altså ikke bare leger som har problemet, men det er et problem også i andre helse og sosiale tjenester.

    Temaet må adresseres i utdannelse, opplæring, ledertrening, etc. Pasientombud og pasientorganisasjoner må styrke arbeidet for sine målgrupper. Men kanskje viktigst, det må tas hensyn til disse utfordringene når budsjetter, planer, bemanning, turnuser, sengekapasiteter, etc. planlegges.

    -go

    • mariasmetode says:

      Velkommen i kommentarfeltet, Geir Olav 🙂

      Ja, denne avmakt/maktbalansen, eventuelt ubalansen kommer nok til utrykk i mange relasjoner, som de du kjenner gjennom din jobb også.

      Jeg begynner å se ganske klart at det må et stødig HMS-arbeid til. Jeg trodde at bare legene forsto pasientene, så blir alt bra. Det kan være at legene selv trenger støtte til å stå over tid i vanskelige situasjoner?
      Jeg antar at folk som jobber med folk som er i en eller annet behovssituasjon der man skal finne "løsninger" på disse behovene møter mange situasjoner som er vanskelige og krevende.

      På ledernivå – hvordan tenker du at man kan jobbe, ikke bare med holdninger til andre, men også mot seg selv?

      Jeg har sett veldig, veldig mange ganger hvordan personen foran meg forandrer seg totalt når det blir snakk om å kle av seg, selv om det bare er på "overkroppen" for en sjekk. Klær beskytter oss. Det skal lite til – uniform som taes av, en liten, murrende bekymring for helsen og en uvant situasjon, før vi dyttes utenfor vår komfortsone. Det er helt normalt. Du er helt normal!

      Hva skal til for at du, og andre, tar tilbake verdighet i møte med legen, tror du?
      For jeg tror kanskje det ligger noe der. Når man mister verdighet, og dermed følelsen av autonomi, eventuelt i omvendt rekkefølge, kjenner en også mindre makt i, og kontroll over, situasjonen.

      • Hei du,
        Det tok noen dager å svare – et hektisk liv i pappaperm! 🙂 Men tenkte å knytte kommentarer til to punkter.

        Først til hva en leder kan gjøre. Viktige overordnede grep må gjøres av politiskere, direktorater etc. Det handler jo mye om hva slags legetjenester man betaler for, hvor mange pasienter pr lege, minutter pr konsultasjon, etc. Dette er nok et langt lerret og bleke.

        Dem som har konkret mulighet til å endre adferd og praksis er ledere eller andre personer/funksjoner med relevant myndighet og ansvar. Jeg skal ikke overforenkle en kompleks sak, men jeg tror det følgende må til. Beskrive problemet så leger forstår, kartlegge omfang og utvikle noen løsninger. . . . . .og så må man øve på løsningene. Dette er det vanskeligste. Lett å teoretisere og være enig i en slags 'metadiskusjon', men å faktisk sette av tid og ressurser til å øve på møtet med pasienter, evaluere slike øvelser, lære av dem OG gjennomføre i egen praksis er vanskelig. Krever tid, ressurser, interesse og ikke minst trengs at man er villig til å ta seg selv i øya.

        Når det gjelder å ta tilbake egen verdighet i møte med leger så er det nødvendig å fokusere på hva en kan gjøre noe med selv. Jeg skal ikke overdrive mine egne utfordringer, men jeg kan ikke sitte og vente på at legene skal endre seg. For meg handler det om å utlikne kunnskapsgapet mellom meg å legene. Så jeg sikrer meg at jeg har kunnskap nok til å kunne spørsmål som gjør at legene må svare med mer enn enstavelsesord og at han/hun faktisk må seg meg i øya. Og så er det sikkert tusen andre strategier som kan velges, og de er individuelle. Hovedpoenget mitt er at innsatsen for å styrke min egen verdighet må jeg ta ansvar for selv. . . . . .

        Flott blogg og interessant bloggpost! Vi snakkes nok i en eller annen kanal.
        Hilsen fra #pappaperm på Fetsund,

        -go

        • MariasMetode says:

          Det som er så flott med blogg er at det gjør ikkno´om det tar tid før svaret kommer.
          Takk for refleksjonene du delte!

          (Selv om jeg synes det høres litt…slitsom ut at man skal være så god pasient at en må være "forberedt" før en kommer til legen…Når en går til legen er en jo nettopp syk.

  45. virvelvirvel says:

    Jeg vil stille et spørsmål i forbindelse med alt dette som har blitt skrevet. Et relevant spørsmål i forbindelse med veiledning og mentorvirksomhet. Kan empati læres? Evnen til å sette seg inn i andres situasjon? Evnen til å bry seg? Er det noe man har eller ikke har? For jeg har sett eksempler på det motsatte…….

    • Tone says:

      Empati kan vel læres såfremt ikke psykopat/sosiopat eller?? Klarer utdanning enten det er helsepersonell eller annet som har med pasienter/brukere og sile ut psykopater/sosiopater fra studier slik at vi ikke får empatiløse som møter pasient/brukere i sin hverdag?

    • changer says:

      De aller fleste har empati , men den er ofte selektiv . De fleste har empati for seg selv , venner og folk de liker , men kanskje mindre empati for andre .

      Det er dager man er sur og i daarlig form man kun har empati for seg selv .

      Noen greier ikke aa ha empati for noen , selv ikke seg selv.

      Man kan kanskje laere seg til aa late som man har empati , behandle andre sivilisert og ikke traakke dem paa sjelen , selv om man ikke liker en person eller har en dag man er sur .

  46. Lilja says:

    ….apropos læring av empati og kommunikative ferdigheter : Var til skolelegen med sønnen min (en gang på nittitallet) som skulle gjennom helessjekk før skolestart. Legen var blid og hyggelig han og fortalte bl.a engasjert om en bi-jobb ved medisinstudiet der han bl.a jobbet med å utvikle studentenes kommunikative ferdighetene. (lege/pasient relasjonen) På studiet hadde de leid inn dramastudenter som i ulike settinger skulle spille pasienter slik at øvelsene ble mest mulig realistisk.
    Flott tiltak, flotte intensjoner (!) men, det store paradokset var at legen (som både var blid og hyggelig, sier det igjen jeg :)) og som jobbet profesjonelt med denne problematikken, ikke var særlig bevisst sin egen rolle vis-a-vis sin yngre pasient. Han presenterte seg ikke eller etablert en dialog med sønnen min med den hensikt å 1) skape tillitt/trygghet 2) forklare i pedagogiske ordelag hva som skulle skje under møtet/konsultasjonen. Dette var jo tross alt 6-åringens introduksjon og første møte med skolelegen. Introduksjonen foregikk på den måten at legen uten innledning drar opp genseren til sønnen min og setter et kaldt stetoskop mot guttens bryst….Heldigvis hadde jeg som mor snakket om hva som skulle skje i forkant slik at jeg kunne forklare ("oversette") underveis samt bidra til å opprettholde en god dialog, i en for sønnen min, trygg og komfortabel kontekst…Kunne ikke unngå å tenke på det store paradokset som lå i denne situasjonen….Intensjonene og tiltakene som det ble snakket om "i store bokstaver" var gode de, men helt i mål var de vel ikke kommet….

  47. Pingback: “Fastleger” på sykehus? Ja, så absolutt! | ~SerendipityCat~

  48. Jeg synes at debatten her har mange likheter med debatten som i de siste dager har gått rundt Per Fugellis kronikk om "engangsleger" i Aftenposten. Jeg ville derfor anbefale Pernille Nylehns bloggpost om dette temaet: "Engangsleger – just say no!"
    http://perpelle.wordpress.com/2011/02/04/engangsl

    Hennes oppfordring er klar: "Så kan man spørre om det er dårlig organisering, for stort tidspress, lite forståelse fra sykehusledelsen etc etc.

    Men uansett årsak er det faktisk vi, som leger, som må gjøre dette, og ta pasientansvaret vi har fått tildelt. Og hvis vi ikke klarer det fordi arbeidet er organisert dårlig eller det er for travelt, ja da får vi slå i bordet og si at dette holder ikke, jeg får ikke gjort jobben min under slike betingelser! "

    (Jeg har lagt inn den samme kommentaren på Tidsskriftets blogg.)

    • mariasmetode says:

      Takk for lenke, Cat!

      – og det er akkurat det jeg vil med denne posten, og som jeg har sagt nedover i kommentarfeltet:

      Jeg vil at pasienter og leger skal se at de har samme sak i stedet for å slå hverandre i hodet og skylde på hverandre: Vi må ha mere tid. Sånn er det. I tillegg må det en helt annen form for organisering til. Jeg vet noe om hvordan jeg mener at den organiseringen må gjøres og jeg vet at det vil snu mye på hodet og opp ned, dersom vi vil endre.

      Min måte å skrive saker på er å la folk få gjøre seg refleksjoner underveis, i debatten, i kommentarfeltet. Om jeg spytter det ut, ferdigtenkt og tygget, tviler jeg på at vi lærer så mye. Tenker jeg. Når vi diskuterer utvikler tankene seg underveis – ting blir mer "integrert".

      Debatten i dette kommentarfeltet holdt en stund på å bli "så fæle legene er". Det er fort gjort. Det kunne likeså godt ha vært "så fæle og kravstore pasientene er". Jeg er glad for å se at andre, både pasienter og leger, innser at det er noe som absolutt ikke stemmer.

      Det jeg også er takknemlig for, og imponert over, er at når jeg peker på hvorfor jeg skrev dette, som jeg gjorde lenger opp, og viser frem den andre siden en gang til, så kommer veldig mange flotte tanker frem og vi havner i det leiet jeg ville til da jeg skrev denne og andre poster. Jeg ser at folk som kommenterer og leser har evne til å snu seg rundt og se hva som foregår på den andre siden av bordet.

      (Og *host* før jul skrev jeg en kronikk om dette med generalistene og helhetsansvar på sykehus, som jeg ikke har fått sendt inn. Kanskje på tide?)

      Takk!

  49. Pingback: Karavanseraiet »

  50. MariasMetode says:

    Det ser ut som om legerollen debatteres flere steder de siste dagene:

    Per Fuggeli: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/arti
    BUSHRA ISHAQ: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/arti

    Det er fint med snøballer og debatt! 😉

  51. anonymica says:

    Her står det også om legerollen. Håper det er greit at jeg legger ut linken:
    http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article

  52. changer says:

    Jeg fant frem til Marias Metode via Aftenposten forleden dag . Meget interessant . Jeg skal foelge med her videre saa lenge du orker/gidder/har fortsatt interesse for/har nok tid til aa drive dette videre.

    En av mine erfaringer: Har man helseproblemer er det en stor fordel aa ha en fastlege man er hundre prosent tilfreds med . Det er jeg saa heldig aa ha og forteller henne det . Det tror jeg hun synes er hyggelig at jeg sier . Husk , sier jeg til meg selv : Leger er leger , men de er mennesker ogsaa.

    • MariasMetode says:

      Velkommen til bloggs, Changer!

      Jeg gidder en stund til!
      Jeg ser at du allerede har begynt å kikke i arkivet.
      Gå ikke glipp av kommentarfeltene! De er kanskje til og med det beste her inne. Jeg lærer i alle fall mye av de som velger å dele tanker!

  53. Lilja says:

    Hei Maria

    Ang. posten "Alle mennesker er like. Er leger likere ?"
    Anbefaler foredraget " Doktorfabrikken- Om sjelelig feilernæring i legestudiet " av filosof og medisinstudent Stefan Hjørleifsson (Filosofisk poliklinikk UiB 1998)
    Ha en fortsatt god dag :)…

  54. mariasmetode says:

    Legger inn denne, som er lærerrik og tankevekkende:
    http://www.youtube.com/watch?v=l7AWnfFRc7g&fe

  55. Pingback: Bloggeren Maria Gjerpe skal holde foredrag om kommunikasjon mellom “pasient og lege” i slutten av august – lyst å bidra med dine erfaringer som hun kan ta med videre? « ToTo NeuroImmunologisk Kurativ Behandling

  56. Pingback: Om å skyve pasienten foran seg… | Marias Metode

  57. Pingback: Sterkere pasient – og brukerrolle | Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *