Ta deg sammen!
Ta deg sammen! sier vi ofte.
Vi sier det til oss selv og vi sier det til våre pasienter, enten inni oss, eller som en lett irritert: «Slik er det bare. Du er syk, vi kan ikke reparere alt. Lev med det!»
Sort/hvitt strektegning. 2 menneskefigurer: en stående som sier" Pull yourself togheter man!" og en som ligger i løsrevne streker i underkant av bildet. Hentet http://www.stickheads.co.uk/art/art/15/
Jeg har tenkt det samme om pasienter. Tidligere. Jeg gjør det ikke igjen – og for å være ærlig: jeg forstår ikke at det er noen hjelp i å si «Ta deg sammen!» og ferdig med det når en skal hjelpe andre. Både lege og pasient har en fellessak: legge forholdene til rette slik at pasienten faller framover når pasienten faller. Et likeverdig partnerskap er basis for et gjensidig tillitsforhold, der pasienten kjenner seg mottatt og respektert.
Sett på deg ansiktet
Jeg tror de fleste tar seg sammen så godt de kan, både pasienter, pårørende og leger. Ikke alle lykkes like godt, hverken den syke, dennes pårørende eller behandleren.
Vi mennesker er opplært til å vise vårt beste når vi er i sosiale sammenhenger. Vi sparer de dårlige sidene til våre næreste. Vi setter oppe et ansikt og later som. Når vi er sammen med andre, mobiliserer vi. Vi er opplært til å yte vårt beste. Vi gjør vårt beste i klasseromssituasjon, i ballspill og når vi ikke synes det er så mye å smile av, smiler vi likevel. Vi gjør vårt beste for å ikke vise hvor dårlige vi er, alle sammen, og kollapser gjerne etterpå. Det gjelder også for oss når vi er syke, og kanskje aller mest da. Å se på noen hvordan de virkelig har det, er derfor en vanskelig øvelse å utføre.
Mestring
Langtidssyke mennesker hører ofte at «du må mestre». De syke skal gå på mestringskurs.
Mestringskurs? Jeg smaker litt på ordet. Mestring.
Det betyr mye for mange hvilke ord og begreper vi bruker.
For helsepersonell kan begrepet “mestre” bety noe annet enn for den som er syk.
Mange syke har all grunn til å stille mange spørsmål og smake på begrepene.
Hva betyr det å mestre?
Hva er det som skal mestres?
Hva er endemålet, etter at man har mestret?
Noen pasienter vil tenke:
Når jeg lærer å mestre, betyr det at forskerne slutter å lete etter årsaken til hvorfor jeg er blitt syk og hvordan jeg skal bli frisk igjen?
Er det å snakke om “mestring” en lettvint måte å komme ut av det hele på?
Er det en måte vi helsepersonell kan legge ansvaret for sykdommen over på den syke på?
Enten mestrer du, eller du kan ha det så godt, liksom?
Handler “mestre” om at det er noe en skal være flink til og noe en kan mislykkes i?
Om jeg ikke mestrer så feiler jeg?
Hvilke forventninger har legen til sin pasient etter at pasienten har vært på mestringskurs? Er forventningen at nå har du lært å bli frisk eller klare deg på egenhånd?
Tilfriskningskompetanse
Det er mange mulige måter å forholde seg til «mestre» på. Jeg har inntrykk av at mennesker som fra før av føler at de har mistet mye og ikke får til fordi de er syke, kan bli usikre når de blir møtt med at de skal på mestringskurs for å mestre.
Mange av dere som har lest min blogg over tid eller hørt meg snakke på foredrag har kanskje lagt merke til at jeg bruker begrepet «tilfriskningskompetanse»? Kunne vi ha snakket om å øke tilfriskningskompetansen i stedet for å “mestre”? For mange tror jeg det inneholder en riktigere måte å se tingene på.
Ordene “kompetanse” og “tilfriskning” gir andre asossiasjoner enn “mestring”.
Kompetanse er noe en kan tilegne seg over tid og i etapper. Det er lettere å håndtere, lettere å forholde seg til og noe vi gjør på alle områder i livet. Det har ikke noe definert endemål.
Mestring kan gi andre assosiasjoner. Når du kommer hit, har mestret dette, da er du i mål. Og om du ikke kom dit, bommet du på målet.
Når jeg tenker tilfriskningskompetanse i stedet for mestring, blir det enklere å fylle begrepet med konkret innhold. Veien er å finne ut av Hvordan øke kompetansen på å legge forholdene til rette for å bli friskest mulig. Målet er å være friskest mulig, så lenge og så ofte som mulig. For mange pasienter og leger handler det om at vi må leve med det som er, både nå og et stykke fremover, selv om vi ikke helt vet hva som er årsaken til en sykdomstilstand eller hva som skal til for å helbrede den. Slik er vitenskapen. Ting tar tid og vi eier aldri en sannhet.
Postet i Pasient og lege og tagget med Brukermedvirkning, Efarere, Mestring, Mestrings -og læringskurs, Tilfriskningskompetanse.
Send posten som email!
| 
Skriv ut
Jeg vil bare inviterer deg på besøk i min diktblogg. Jeg har mange dikt som berører dette tema. I farten kan jeg nevne diktet «To ord» hvor jeg tar for meg ordet Mestring, og litt humoristisk, håper jeg, gir mine assosiasjoner og alternativer.
Takk, Gamle Ugle
- du skriver fantastisk flotte og kloke dikt om livet og det som hører til.
Nikker bekreftende og toer mine hender…
Glimrende tenkt og skrevet!
Jeg har forstått det slik at du selv er/har vært langtidssyk. Det er fælt å si det, men jeg tror det er/var en gave til både deg og dine pasienter.
Innsikten i problematikken «langtidssyk» har gitt deg en unik kompetanse som er få forunt og som har gjort deg til en EKTE og 1000 ganger bedre lege enn du ellers ville ha vært.
«Aldri så galt…!»
Mvh
Hei Stella og velkommen til bloggs!
Ja, jeg tror det er fint å oppleve saker selv. På kroppen. Ikke for det, man kan absolutt være empatiske og tilstedeværende uten erfaringer, men for å kunne erkjenne, tror jeg man må ha smakt litt.
Det er definitivt aldri så galt! Jeg synes jeg er priviligert som har muligheten i meg til bruke det vanskelige til noe som er bra, både for meg og andre. Jeg vet at ikke alle har like forutsetninger som meg til å kunne nyttiggjøre seg den erfaringen de har gjort. Jeg har derfor ikke forventninger om at alle andre skal tenke på sykdom og elendighet som en gave som skjer dem
Jeg er til en forandring ikke helt enig med deg. Ordet tilfriskningskompetanse dekker ikke alt som er mestring. Mestring er også å lære seg å leve med det som ikke kan bli bedre. Noen ganger handler det da om å få til ting likevel uten å ha blitt bedre, ved at man gjør ting på en annen måte. Et veldig enkelt, praktisk eksempel. I flere år hadde jeg veldig liten styrke i hender og håndledd. Da måtte jeg lære meg andre bevegleser for å åpne tunge dører. Når dette hadde blitt automatisk, så jeg bare gjorde det uten å måtte stoppe opp og tenke, hadde jeg like god mestring på å åpne dører som før, selv om jeg ikke var tilfrisknet. Og da jeg seinere hadde tilfrisknet, så avlærte jeg denne mestringsstrategien raskt, så skadelig for tilfriskning var den heller ikke.
Å lære seg å bruke et ganghjelpemiddel, er også mestring, og det er hauger med eksempler.
Men ellers likte jeg det du skrev. Som alltid!
Johooo! Du er ikke enig med meg. Da har jeg gode sjanser for å få med meg et annet perspektiv.
Kanskje er jeg enig med deg? Jeg tenker på tilfriskningskompetanse også der vi må lære å leve med det som bare er, som ikke kommer til å endre seg når det kommer til sykdom og kroppens egenvilje.
Eksemplet du viser til er jo akkurat slik: Du oppøver en kompetanse på det å leve med det du har. Når kroppen endres, endres innholdet i din kompetanse. Du må finne andre måter å åpne tunge dører på når den gamle måten ikke lenger funket.
Jeg tenker vel «frisk» og «tilfrisking» på flere nivåer her, egentlig. Det er jo ikke sånn at en kan regne med å bli frisk fra en langtidssykdom. Kanskje kan en regne med at det svinger i perioder. Det jeg tenker om tilfriskning er nettopp å være på sitt beste, ut fra det kroppen og psyken tillater til enhver tid.
Hum, hum… Nå gikk jeg inn på bloggen din for å presisere at det kanskje kan være viktig med ordet «tilfriskning» så man faktisk har et ord for det å gjenvinne funksjoner eller stoppe sykdomsprosesser til forskjell fra å lære seg andre måter å ha det bra på eller få til ting på…
Selv er jeg blitt nesten frisk av en kronisk sykdom. Den utvikler seg ikke og jeg kan bygge meg opp. Så heldig er jeg. Og da blir jeg veldig obs på den prosessen.
Og uansett er jeg veldig tilhenger av noen ganger prøve seg med å finne nye ord. For når fenomenet/tingen vokser og utvikler seg, kan det være greit med et nytt begrep/navn. For navnet er «trangere» / mer stivnet enn tingen og følger ikke alltid med.
Det viktigste for meg er å ikke ha fasiter, og på den måten er det også fint å «leike» litt med orda. Men «tilfriskningskompetanse» for meg blir feil, fordi for meg handler dette ordet om å bli frisk, dvs der er et endemål, selv om du ikke legge dette inn i ordet. For meg handler det mer om å LEVE og å takle livet med motgang og medgang, enn om å «tilfriske», hva nå det egentlig ligger i å bli «frisk». Uansett tror jeg alle ord blir «oppbrukt» eller må defineres i møte med andre mennesker, fordi vi lett forbinder forskjellige ting med forskjellige ord. Derfor er det en viktig debatt å sette utforske «mestring», ord og innhold, og takk for det!
Hei psykfrisk og takk for innspill!
Ja, dette var veldig spennende, synes jeg, å se bare i dette kommentarfeltet og på FB-siden min hvor ulike tanker vi legger i de ulike begrepene.
Jeg tenker jo at «tilfriskning» er en prosess. Jeg har i grunn ikke tenkt på at endemålet er «frisk», slik det er ut til at flere tenker. For meg er tilfriskning en tilstand, et behov for å finne det friskeste og dyrke akkurat det, så ofte jeg klarer og kan.
Jeg tror alle ord og begreper bør og skal drøftes. De farger ikke bare vårt språk, men også våre tanker.
Takk for at du bidro i debatten
Prøver å blogge litt og legger ved bloggadr.
Dine innspill inspirerer
Anne Marit Sollien recently posted..50 av 1000 er falskt plaget- hva enn det måtte bety
Hei! Jeg er ikke sikker på om jeg oppfatter begrepene riktig jeg? For jeg synes det er fint å ta seg sammen, jeg. Jeg synes det er fint å samle seg selv og fokuset. Jeg har også ME og er ikke veldig frisk, men jeg utfordrer meg selv, og noen ganger tar jeg på meg en litt annen jeg for å enten oppleve noe eller «orke» noe.
Psykfrisk er vel inne på det jeg også tenker.
Hvis vi aldri tar oss sammen, hvis vi aldri får nye perspektiver.. skal vi bare sitte og vente på å bli friske?
Noen trenger andre innspill, andre trenger kanskje å ta seg litt sammen, og andre igjen trenger mestringsteknikker for å takle situasjonen sin og greie å utvikle seg innenfor sine rammer.
Therese recently posted..Synes jo disse er fine:
Og jeg føyer til, i tillegg til dine ulike variasjoner om tema: Noen har tatt seg sammen hele livet, til de ble syke av det. Da er det på tide å slutte med det, og i stedet «ikke ta seg sammen».
Mao – dette er forskjellige. Leve differensierte tilnærminger!
gamle ugle recently posted..gammelt arkiv
Jeg har lest bloggen din lenge, Maria, og vet at du foretrekker ordet «tilfriskningskompetanse». Så da jeg leste dette innlegget nå, stoppet jeg opp ved formuleringen i 1. avsnitt: «legge forholdene til rette slik at pasienten faller framover når pasienten faller.» Siden flere her «smaker på ordene» fikk jeg lyst å trekke frem denne formuleringen. For vi er jo vant å snake om tilbake-fall! At det hører med, at vi må lære av det hva vi gjorde feil, at vi etterhvert kommer oss fortere opp igjen. Å falle framover derimot – ja, når vi snubler, gjør vi jo det helt konkret – vi mister kontrollen et øyeblikk, men det går framover allikevel. Og det er jo flott!
Takk for mange og gode kommentarer i rekken! Her var det litt av hvert å tenke på.
@Nofu: Å falle framover er et begrep jeg har brukt på foredrag og er kanskje noe jeg burde sagt mer om enn akkurat denne setningen. Å falle framover er for meg bedre enn å falle bakover. Å falle framover betyr for meg at jeg, som syk, får støtte og hjelp til å se muligheten, hvordan ting kan løses, at jeg blir forstått og sett, framfor oversett og forklart.
Om man blir møtt med det motsatte, faller man, i mine øyne, bakover, til et sted som er verre enn det behøver være.
Å falle framover har mer potensiale i seg enn å falle bakover, om du forstår. Jeg liker visst å vri på ord og begreper for tiden
Ja, jeg er så enig med deg, så jeg vil oppfordre deg til å fortsette å bruke det begrepet!
Hei. Å være kronisk/langtidssyk er som en langvarig krise. En møter «seg selv i døra» i så mange sammenhenger. Når en ikke kan gjøre det en pleide å gjøre, når dagligdagse ting byr på store vanskeligheter, når en blir avhengig av hjelp for å klare seg.
Begrepet «mestring» betyr for meg å finne løsninger, å klare seg bra på tross av, å få til ting, kanskje mest det siste. «Tilfriskningskompetanse» betyr mye av det samme, men også en forventning om å bli bedre. «Å ta seg sammen» er et utidig begrep når det blir presentert som en lettvint løsning på et kompleks av nye og mange utfordringer, men det er faktisk en god ting å kunne «samle seg».
Jeg stemmer for «reorientering», fordi det innebærer aksept for at det er en form for krise en befinner seg i.
Dette var en spontan ytring fra meg, det er tankevekkende å lese det du skriver, Maria, og det med kommentarfeltet også. Blir nok litt til i tenkeboksen
Takk for kommentar, Anne!
«Reorientering» er et godt ord! Takk for det – det hadde jeg helt glemt. Reorientering inneholder mye av det jeg selv legger i begrepet «tilfriskningskompetanse» og framstår for meg som bedre enn «mestring.»
Å samle seg er noe helt annet enn «ta deg sammen» og er viktig og riktig.
Hei Maria! Vi er veldig ofte enige,men innlegget om tilfriskingskompetanse – her er vi nok ikke helt på bølgelengde. Jeg er ikke så opptatt av å være frisk, ihvertfall ikke slik WHO definerer begrepet. Det er et gammelt velbrukt ordspåk som sier at enhver frisk person er en som ikke er godt nok undersøkt. Jeg er mer opptatt av at vi skal ha et best mulig liv med en kronisk sykdom eller funksjonshemning. For meg, som har en medfødt tilstand som fører til økende funksjonsvansker, betyr et godt liv å kunne fungere i samfunnet på mine premisser. Det ikke alltid mulig og derfor har jeg behov for å lære mestringsstrategier for å overkomme noen av utfordringene i dagliglivet. Jeg trenger også helsetjenester av og til, og mestrer livet mitt bedre når jeg slipper å forklare leger og annet helsepersonell hva som kan være riktig behandling for meg. Men det å bli frisk er ikke viktig, bare jeg opprettholder best mulig funksjon som kan bidra til egenmestring – det er livsviktig for meg. Dette illustrerer at det er nødvendig å ta utgangspunkt i individet før strategien velges. Og jeg skulle ønske at det blir mindre fokus på syk/frisk og mer på livskvalitet.
Lisbeth Myhre recently posted..Nøkkeltall for helsetjenesten – ingen nevnte rehabilitering
Hei Lisbeth,
takk for god kommentar!
Jeg ser at begrepet oppfattes veldig ulikt fra ulike personer. Det i seg selv er ganske interessant og sier vel også noe om egne og tidligere erfaringer, vil jeg tro?
Jeg er veldig enig med deg i at en skal ha et best mulig liv MED den sykdommen vi har, og kanskje også PÅ TROSS av den sykdommen vi har. I alle fall inntill vi finner en løsning som kan gjøre symptomene mindre eller sykdommen kurert.
Å lære mestringstrategier er å oppøve sin kompetanse på det å være syk, tenker jeg. Når jeg snakker om «tilfriskning» skjønner jeg at folk tenker at målet er å bli «frisk», men som du og andre sier; hva er det å være frisk? Hvorfor ikke heller snakke om «tilfriskning», som en prosess, der det er om å gjøre å legge forholdene til rette for å oppleve livet så friskt som mulig?
Om man kan begynne å tenke på «frisk» på en annen måte i vårt daglige liv, tror jeg at det vil bli enklere både for helsepersonell og syke å leve med det som er, men likevel ta innover seg at en ikke funker 100% optimalt.
«Krav» om å skulle «mestre» tror jeg for mange blir en hemsko.
Jeg kikket inn på en blogg som lenker inn hit lenger oppe () og finner en kommentar fra «Cecilia» som jeg tillater meg å sitere her inne og som jeg tror representerer manges tanker:
«Mestring… dette ordet som påkaller vår dårlige samvittighet… dette ordet som enkelte strør om seg i tide og utide, og nærmest definerer som bærer av selve inkarnasjonen på menneskeverd.
Mestring… den lille manns trøst. Når undringen over tilværelsen blir avløst av troen på at løsningen på alle problemer manifesterer seg gjennom ens egen evne til å “mestre”… da får jeg kvalmefornemmelser. Stønn!
For meg er det sludder fra ende til annen.
Mestring er et misforstått konstruert ord som kun har til hensikt å påpeke hvor svake vi mennesker er… hvor skjøre vi er og hvor følelsesbasert våre handlingsmønstre er. Vi skal liksom “mestre” hver eneste motgang eller medgang… i stedet for å bare innse at vi som mennesker vil oppleve begge deler og gjør vårt beste for å forholde oss til det.
Mennesket administrerer sitt eget liv i kraft av den individuelle styrken vi nå engang er utstyrt med. Det som er det riktige for den ene er ikke nødvendigvis det riktige for den andre. Vi “mestrer” egentlig ingen ting før vi blir mestre i å leve… og det blir vi ikke før vi dør. Det er først da da vi vet hva det vil si å leve det livet vi har levet… på godt og vondt.
«
Har vi mestret livet vårt? Vel… vi har i hvert fall klart å leve det… vi som alle andre.
[...] http://mariasmetode.no/2012/02/ta-deg-sammen/ [...]
Er det mulig å se noe fra en pasients perspektiv uten å ha vært der? Herfra sykesengen på 6. dagen ble ditt foredrag nytt! Og jeg har fått kjent på maktforholdet som bare må bli skjevt Hvem definerer en annens smerte og setter grenser for hvor vondt du har lov å ha det? Lærling og mesting er nå begreper som har blitt innarbeidet etter 10 år, men vi må gjerne røske i begrepene hvis de kan få et innhold som hjelper både hjelperne og pasienten til å ta skritt framover!!
De bør skrive et blogginnlegg om » Hva betyr – du må bare ringe i snora?» hva mener helsepersonell med å si det og hva tror pasienten det betyr?
Hei Anette og takk for god kommentar!
Jeg skal holde foredrag i Tronheim 6 mars, og da vil jeg snakke om dette maktforholdet som du nevner. For det er definitivt skjevt!
https://www.facebook.com/events/270587409675171/
Jeg er neimenn ikke sikker på hvor godt man kan forstå en annens perspektiv uten å ha opplevd det samme eller lignende selv.
Derfor er jeg så opptatt av å danne likeverdige partnerskap. Det betyr at pasienten innehar en kompetanse på sitt, legen på sitt og i dette rommet skal begges kunnskap respekteres og lyttes til. Målet er «friskest mulig», «best mulig livskvalitet» eller det som dette partnerskapet definerer som et mål.
Jeg tror aldri det har kommet noe positivt ut av et samarbeide der den ene parten definerer hva som er målet og veien. Det er ikke slik vi oppnår «pasientcompliance».
Takk for tips til blogginnlegg og for kommentar!
Godt innlegg, Maria!
Jeg har tenkt mye på dette med mestring, et begrep jeg ikke møtte på før jeg var på opptreningsopphold. I mitt hode ble kravet (for jeg oppfattet det som et krav) om mestring til en indirekte påstand om at problemet var meg og mine tanker. Ikke at jeg hadde smerter, ikke at jeg var utmattet, men at jeg ikke taklet smertene og utmattelsen på riktig måte. Dette sementerte også oppfatningen jeg hadde av at det ikke var noe å gjøre med at jeg var syk, at det bare var noe jeg måtte leve med. Synd for meg liksom. I ettertid har jeg justert denne oppfatningen noe, men det gnager fortsatt litt i bakhodet. Det er noe med MEG, med min måte å møte motgangen på som er feil.
Jeg tror også å endre ordbruken fra mestring til tilfriskningskompetanse (selv om det er et vanskelig ord) kan være til hjelp. Grunnen til at jeg, og mange med meg, lever bedre med sykdommen sin med årene er jo nettopp at vi skaffer oss kompetanse om egen sykdom, egen sykdom, og ikke minst egne grenser.
kaffedamen recently posted..Jobb som PT!
Takk for kommentar, KaffeDamen!
Ja, jeg tror mange opplever dette med mestring slik som du beskriver det. Jeg vet ikke, men jeg har en følelse av det.
Jeg lar ellers kommentaren stå uten øvrig kommentar
Diskusjonen om hva er mestring er viktig nå når kommunene skal etablere Lærings- og mestringssentre (LMS). Ved oppstart av LMS i Norge, ble det lagt vekt på helsepdagogiske prinsipper og følgende definisjon av mestring:
«Mestring dreier seg i stor grad om opplevelse av å ha krefter til å møte utfordringer og følelse av å ha kontroll over eget liv. Aktiv og god mestring hjelper deg til å tilpasse deg den nye virkeligheten, og setter deg i stand til å se forskjellen på det du må leve med, og det du selv kan være med på å endre» (Vifladt og Hopen, 2004, s.61).
For meg betyr dette «å få overskudd til å leve best mulig».
Se http://www.mestring.no for mer info, bl.a. om konferanse som skal stimulere kommunene til å lage gode LMS.
Lisbeth Myhre recently posted..Nøkkeltall for helsetjenesten – ingen nevnte rehabilitering
Jeg setter stor pris på at du vil dele dine erfaringer med oss, Lisbeth! Jeg vet at du har masse, masse kunnskap på mange ulike nivåer. Takk for lenker og kommentarer!
Synes mestringsbegrepet her ble godt definert!
Tror du at dette med mestring og måten å se dette på er avhengig om man har hatt en livslang tilstand, eller om man er blitt «nysyk»?
Jeg holdt foredrag for Helse Sør-Øst på en samling de hadde der de skulle lage mestringskurs høsten 2010. Veldig spennende! I den forbindelse lagde jeg en post der jeg ba om innspill. Som allid tenker jeg at _min_ oppfatning er bare min, og at det er viktig at jeg forsøker speile andres, slik at jeg også videreformidler fra mange.
Det kom inn mange gode svar som jeg har lyst til å dele fra posten «67% av ME-pasientene liker ikke barn»
http://mariasmetode.wordpress.com/2010/09/05/67-av-me-pasienter-liker-ikke-barn/
Jeg tror dette med mestring og brukermedvirkning vil bli enda mere aktuelle temaer i tiden som kommer!
Dette er spennende dialoger, Maria, både med deg og mellom de andre bidragyterne her. Din bloggpost fra 2010 viser tydelig at det både er felles behov og ulike behov for innhold i «mestringskurs». Da LMS startet opp her i landet var det mest fokus på de store folkesykdommen, f.eks. diabetes, astma o.l..
Tilbud til de som har medfødte tilstander er i veldig liten grad kommet i gang, så jeg har ikke noe godt svar til deg om det er forskjell på «nysyke» og de som har en livslang tilstand. Jeg tror utfordringene i å mestre ulike kroniske tilstander er mer avhengig av hvordan helsetjenesten takler tilstandene, enn hvilken sykdom det gjelder. Ut fra egen erfaring oppleves det skremmende og slitsomt når helsepersonell sier at de ikke vet hvilken behandling de kan gi, og avslutter med: Hva vil du av vi skal gjøre, da?»
Det er sammenlignbart med at andre får beskjed om «å ta seg sammen».
Det fine med LMS-tilbudene er at de skal utvikles i samarbeid mellom brukerreperesentanter og helsepersonell. Dette burde sikre tilbud som kan bidra til å få overskudd til å leve best mulig med den ene eller andre sykdommen/tilstand.
Jeg håper den opprinnelige filosofien bak LMS blir videreført når kommunene skal utvikle sine LMS.
Lisbeth Myhre recently posted..Små, mindre, sjeldne, spesielle
Mange kloke ord her Maria!
Jeg smaker litt på begrepene… «mestring».. Ja, det å måtte mestre det å leve med en sykdom, greit nok. Men ingen mestrer vel livet fullt ut, uansett? Kanskje en «ekstrabelastning» for den syke å høre at alt skal mestres på et vis.
Jeg blir ikke helt komfortabel med «tilfriskningskompetanse» heller. For det første fordi at jeg vet ikke om målet alltid skal være å bli «frisk», og derfor synes jeg det er vanskelig å ha med dette ordet.
Og så er det dette med kompetanse… Det kan kanskje oppfattes slik at det er en viss kompetanse man må tilegne seg selv for å kunne tilfrisknes. Men jeg mener at det er å igjen tillegge individet et større ansvar og en større mening enn det er grunnlag for. Vi er fortsatt bundet av samfunn og kultur, rammer, strukturer og normer. Det hjelper ikke hvor mye tilfriskningskompetanse jeg selv har, om jeg ikke har tilgang på riktig behandling og medisin. Så kan man si at det å skaffe seg en slik tilgang er en del av denne kompetansen, men så enkelt er det vel ikke?
Bare noen løsrevne tanker her, ingen konklusjoner fra meg altså.
Setter pris på diskusjonene og tankespinn i ditt kommentarfelt, så blir spennende å lese videre her.
Jeg liker ikke ordet tilfriskningskompetanse. Det er for langt, vanskelig og bruker fremmedord. Man kan mislike ordet mestring, men det har bedre kvaliteter enn dette, rent språklig.
At man får dårlige assosiasjoner med ord tror jeg sjelden man kan unngå.
Det du sier om å ta seg sammen, derimot, og også tankene rundt hvordan folk kan oppfatte ordet mestring er viktige innspill, tenker jeg.
Beate recently posted..Arne Næss, aktuell mann i 100
Eg har aldri likt orda «Ta deg sammen» i forhold til pasientar. Mange av pasientane har høyrt det alt for mykje, og eg synes det ligg «lat som om problema ikkje fins, så går det nok bra» i dei orda.
Men eg bruker mykje orda «Ta opp kampen». For meg betyr det at ein ser at ting er vanskeleg, men prøver likevel. Det ligg i det retten til å vere stolt over å greie daglegdagse ting som andre aldri tenker over. Det ligg ein kamp i å fravriste sjukdommens makt over eige liv, og ta tilbake så mykje kontroll som mogleg. Det ligg i det at ein ikkje overlet alt ansvar for sin eigen livssituasjon til ein lege (eller andre), men også sjølv tar ansvar og prøver å gjere det som er mogleg for å få eit bedre liv innafor dei grensene sjukdommen har satt.
Det er en god vending for meg. Men både «ta deg sammen» og «ta opp kampen» sagt av andre til den syke impliserer på en måte at dette ikke allerede er gjort, gjør de ikke?
Når man har vært syk i 10, 20 eller 30 år så handler det om å finne en god balanse mellom å ikke resignere, men godta, samtidig som man kan kjemper.
Du evner det å få igang undring,bearbeidelse/fornyelse i tankesett og en interessant debatt. Flott Maria:D
Å ha egenkompetanse på å leve med sykdommer mener jeg å ha.I tillegg rimelig god kompetanse på kjeder av tiltak/handlingsrekke når sykdom og symptomer av de underligste og voldsomste slag ønsker å forpurre tilværelsen… for at det som skjer ikke skal bergta en helt og gi handlingslammelse og stor frykt som forplanter seg. Frykt har en egen ubehagelig evne til å snike seg innpå folk og opptre rammende når en minst forventer det.
Å ta opp kampen, er et nøkkelord som ga god kontroll sammen med gode støttespillere fra fagmiljø og andre.
Kunnskap om hva som er hva kontinuerlig har vært en lang prosess.
Ord kan sementere ,være byggende og noen ganger ødeleggende. Da jeg kom til innlegget til Ottar G ble jeg blank i øya av takknemlighet da det sa det jeg tror mange flere enn meg ønsker oss av helsepersonell og andre…Slik implesitt foståelse driver meg videre,holder meg fast når jeg faller fremover og gir store krefter til å leve og delta for flere enn en selv.
Å snakke så sant om livet som overhode mulig er essensielt for meg personlig og jeg har erfart at det bygger sterke allianser og kredibilitet mellom oss mennesker av alle slag.
Ord og begreper kommer og går og derfor liker jeg aller aller best ordet samtalen. Mestringsordet kan få mange til å eksplodere i raseri over enda flere krav da det blir for mye akkurat der de står for øyeblikket..
Tilfriskningskompetanse synes også jeg er kronglet…La oss samtale,tenke,dvele,stille spørsmål og fremme gode tips som andre kan velge fritt eller la passere osv……kontinuerlig.
Fra en bruker på Dr Online fikk jeg det forslag at Ta seg sammen var det samme som å være villig til å ta på seg det ubehag som er nødvendig for å nå et mål. Synes den var meget bra.
Alt kommer jo ann på hvordan det brukes. Om pasienten selv opplever at her er det noe han kan rette på og bruker dette utrykket er det en ting. Men at noen kommer utenfra og sier «ta deg sammen» uten skikkelig kjennskap til situasjonen virker det bare naivt, kunnskapsløst og dumt fra den som måtte komme med noe slikt.
Beate recently posted..Arne Næss, aktuell mann i 100
Her var det, som vanlig, mange, gode kommentarer å tenke over.
Jeg sier ofte at jeg kunne ha skrevet ett nytt innlegg etter at jeg har lest kommentarfeltet, fordi dere alle bidrar til å utvide det jeg tenkte fra før.
Det viktige for meg i denne posten var å vise at vi legger ulike opplevelser i de samme begreper. Om vi skal kommunisere godt, er greit å være klar over at den andre kanskje mener noe annet enn jeg mener, selv når vi bruker de samme ordene fordi vi står på ulike steder.
Etter hva jeg forstår, er det mange som ikke kjenner seg igjen i «Tilfriskningsbegrepet», så det får jeg kanskje gumle litt mere på.
For meg er essensen i hvordan jeg lever å se mulighetene, på tross av. Å mestre er noe jeg er mester i.
Liker vendingen «ta opp kampen», men har også den samme innvendingen som Beate har.
For meg tror jeg det blir rettere å si «spille på lag med» kroppen og helsa. Å kjempe mot kroppen eller den helsa en har på det gitte tidspunkt, går jo ikke. Å kjempe er nettopp det veldig mange syke har gjort over lang tid. Å få enda en «kjempe mot» oppfattes kanskje som at den andre ikke tror at det er nettopp det en har gjort over veldig lang tid?
(Kjenner et nytt innlegg skriver inne i hodet nå, altså
)
MariasMetode recently posted..Ta deg sammen!
Der utrykte du veldig godt noe jeg kjenner meg igjen i.
Hva skal man ta opp kampen mot? For en kamp er jo en kamp mot noe? For meg var det en stor vendig til det bedre å ikke lenger være si sint på kroppen min, og å slutte å sloss mot den, men heller begynne å berømme den for alt den gjorde som fungerte. Å forstå at den spilte på lag med meg, og ikke mot meg. At den gjorde så godt den kunne ut fra forholdene, og at jeg kunne være taknemlig for det i stedet fra å bli så sint og frustrert over at den «ikke fungerte».
Beate recently posted..Arne Næss, aktuell mann i 100
Ord og uttrykk må forklarast, og dei blir brukt i ein sammenheng.
Dei eg oftast er i kontakt med som blir utsett for «Ta deg sammen» er pasientar med angst og depresjon. Dette er tilstandar som ofte blir verre dersom ein lar angsten eller depresjonen få bestemme alt. Ein må «Ta opp kampen» og gå inn i situasjonar ein kan synes er ubehagelege, sjølv om det koster. Det er noke anna enn «Ta deg sammen» som ofte betyr «Slutt å tull, dette kan da ikkje vere noke farleg».
Det er slett ikkje alle pasientar som skal oppmodast til å «Ta opp kampen». Det avhenger både av sjukdom og tilhøve hos den sinskilde.
Takk for presisering, Ottar!
Er på linje med deg her. For mange med depresjon og angst dreier det seg nok ofte om å «ta opp kampen» mot sin verste fiende, den lumpne depresjonen som forteller deg at du intet er verdt, eller den lumske angsten som lager bilder du ikke trenger.
MariasMetode recently posted..Ta deg sammen!
Elles har eg i etterkant av denne diskusjonen tenkt at sjukdommane og livssituasjonane er så ulike at vi må passe oss for å skulle presse alt inn i «ta opp kampen», «mestre» «tilfriskningskompetanse». Ved til dømes langkommen kreft – etter alle cellegiftkurar er uttømt, så må ein kanskje resignere, akseptere sjukdommen og det som skal skje, slutte å kjempe meir og berre leve så godt som mogleg den tida som er igjen.
Ja, akkurat!
Jeg er ikke veldig glad i «tapte kampen» mot kreften, for eksempel. Tapte? De vant å leve så bra som mulig i den tiden som var! De gjorde sitt ytterste, levde modig.
Jeg tenker nytt etter denne kommentarrekka Det er sånt som skjer. En tanke leder til en annen og det jeg ikke hadde tenkt på før, blir jeg ofte tvunget til etter jeg legger ut tanker i en post. Som sagt: jeg kan nesten alltid skrive en ny en, med en ny vinkel. Her lærer vi sammen og jeg føler meg veldig, veldig heldig som har denne muligheten til å lære av så mange andres ulike erfaringer
«Ta tak i livet ditt!» – eller som du sier, «Ta deg sammen!» – kan virkelig være alt annet enn oppmuntrende.
Kanskje det er bedre å spørre hva den enkelte KAN ta tak i? HAR de noe? Om noe mangler, hva er det?
Ikke sjelden tror jeg svaret er «andre».
Tilfriskningskompetanse er et godt ord. Likevel kan det også sees som en evne enkeltmennesket har eller ikke har, mens man overser avgjørende støtte i omgivelsene og riktig hjelp. Liksom alle bærer mulighetene i seg, og kan gjøre dem gjeldende uavhengig av ytre omstendigheter.
Slik virker vi jo ikke.
Nå mener jeg ikke å frita eller frata den enkelte ansvar for egen situasjon og eget liv, altså! Opplevelsen av mestring og kontroll kan heller neppe overvurderes.
Maktesløsheten mange langtidssyke opplever etter årelang kamp – i helsevesen, NAV-system, arbeidsliv, økonomisk, sosialt, familiemessig og personlig – kan nok undervurderes.
Det handler ofte om relasjoner. Tap av relasjoner, mangel på nye. Kan hende finnes få eller ingen gode igjen.
Når slike aspekter blir oversett, kan det godt være fordi det er komplisert og ressurskrevende. Tilbake blir den enkelte med sine muligheter og evner, men uten metoder og midler.
Mennesker og medhjelpere. For eksempel.
Tilfriskningskompetanse er selvfølgelig viktig å bygge!
Kan det være «tilfriskningskapital» jeg tenker på…?
Mia;)
Fin og viktig diskusjon, dette, som jeg oppdaget først nå. Noen spontane tanker:
Først, jeg synes du gjør en stor innsats for å opplyse både helsepersonell, friske og syke, Maria. Men å hekte «kompetanse» på tilfriskning, synes jeg både gjør tilfriskningen og kommunikasjonen dobbeltbunnet. Det kunne i beste fall likestille «pasientkompetanse» med «legekompetanse», men alle vet at det blir et nyord, dvs. et ord som tildekker mer enn å opplyse. Jeg bruker selv «mestring» en sjelden gang, men da kommer det fra meg selv om noe jeg har oppnådd. Ganske annerledes når NAV, leger eller andre anvender dette begrepet utenfra. «Mestringskurs» tilhører samme betydningskrets som «Mørkekjøringskurs» eller «Arbeidssøkerkurs». Altså en prestasjon, mer enn en prosess. Positivitetsbegrepet hører også med til den språkbruken som har fått selvreklamens og det sosiale kravets valører, noe jeg har skrevet om tidligere. / Når vi erstatter enkle ord om menneskelige forhold med fremmedord og konstruerte ordkombinasjoner, er ikke det allerede en forvanskning? Henviser ikke det på mennesker og samfunn som ikke sier ting som det er? «Tilfriskning» er litt krøkkete det også, men favner i det minste hele prosessen og antyder kanskje en viss velsigna langsomhet. Jeg bruker selv også «arbeider» om tilfriskningen, for å utfordre de friskes monopol på det å arbeide. Underforstått – å være kronisk syk er et arbeid for å bli frisk. Vi arbeider med oss selv, omgivelsene, leger, helsevesen. Også det å tilegne seg kunnskaper om tilfriskning er et stykke arbeid. Ofte tungt arbeid, men givende. / De enkle ordene er f.eks. glede og vilje i stedet for «positiv»; evne og kunnskap for «kompetanse», mens «mestring» kan hete selvinnsikt, selvbeherskelse og med et gammelt ord, kunnen. Bruk flere ord enn disse funksjonalistiske nøkkelbegrepene, er min oppfordring, for slike låser mer enn de åpner. Å kjempe med seg selv og sykdommen kan forresten være språkbruk med høy sannhetsgehalt.
For meg gir det mening at lege eller annet helsepersonell må hjelpe pasienten til å falle fremover når hun faller. Det gir jo mindre skadepotensial enn å slå bakhodet, som oftest!
Forøvrig er jeg lei av å bli møtt med at jeg selv er ekspert på egen sykdom. Det er sjelden de med best fagkunnskap som konkluderer sånn. Har jeg oppsøkt helsehjelp er det jo fordi jeg ikke føler at de mestringsteknikkene jeg har er tilstrekkelige. Det betyr ikke at jeg forventer å bli helt frisk (jeg har levd med en funksjonsnedsettelse hele livet) eller at jeg tror det plutselig har kommet en kur for alle ME-symptomer. Jeg savner rett og slett fokus på symptomlindring, ikke en fase-orientert tankemodell om mestring slik det finnes på mange av de diagnoseuavhengige mestringskursene i regi av helseforetakenes LMS.
Både mestring og tilfriskningskompetanse gir litt følelse av at det finnes teknikker og informasjon man må tilegne seg for å kunne håpe på å bli frisk. Det er hardt å bli møtt av krav om å adoptere fagpersonens syn på hva som kan(bør) virke. Mange av oss har økonomiske grenser for hva vi kan tillate oss å prøve ut (blant annet av hjelpemidler som ikke formidles gjennom HMS). Og dessverre er det ikke alltid noen som kan tilby verken praktisk hjelp eller vedlikeholdsbehandling til en pris hver enkelt av oss kan klare å betale, eller ordnet på en måte som gjør det til en reell lettelse å motta hjelp. Når jeg har kartlagt hva jeg behøver og får beskjed om at jeg må definere mine behov annerledes, fordi de ikke samsvarer med tilbudet, hva da?
Selv om jeg ikke ønsker meg RA eller diabetes, er det et poeng at større diagnosegrupper lettere får tilpassede mestringskurs og det er lettere å få oversikt over hvor man kan henvende seg for å få hjelp. Selv om mange tips virker på tvers av diagnose, trenger vi også ryddig informasjon om egen diagnose.
Flou skriver: «Jeg savner rett og slett fokus på symptomlindring, ikke en fase-orientert tankemodell om mestring slik det finnes på mange av de diagnoseuavhengige mestringskursene i regi av helseforetakenes LMS.»
Helt enig! Jeg kan veldig mye om å mestre, men jeg skulle gjerne hatt tips og veiledning fra helsevesenet til symptomlindring. Det er krevende og ensomt å alltid finne ut av slike ting på egenhånd. Det blir fort dyrt også.
Jeg liker tilfriskningskompetanse litt bedre enn mestringskompetanse, men jeg er ikke helt sikker på om jeg er helt komfortabel med det første heller. Ang mestringskompetanse, så virker det for meg som det blir litt for mye «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du t ar det». Noe som blir litt for enkelt, særlig i forbindelse med alvorlige sykdommer man ikke får behandling for.
Hei, flott tråd og mange flotte kommentarer. Jeg er også en av dem som ikke faller for ordet tilfriskningskompetanse. Jeg synes dette ordet definerer en «tilfriskningsprosess» og ikke det å lære seg å leve MED som er tilfellet for mange av oss kronisk syke.
Jeg kan aldri bli frisk, – uansett hvor stor kompetanse jeg tilegner meg om egen sykdom. Jeg er langtidssyk, kronisk syk, – jeg vet ikke hvordan det er å være «såkalt frisk» og for meg så er ordet «mestring» mye bedre. For det er det livet mitt dreier seg om; å mestre den sykdommen jeg har vært så uheldig å få, – og som begrenser livet mitt. Å mestre, fysisk og mentalt en sykdom som gradvis gjør meg verre. Forberede seg mentalt på at livet blir mer og mer innsnevret på noen områder, samtidig som en skal finne andre områder å fungere på, slik at en kan opprettholde en livskvalitet på tross av sykdom.
I dag er det mye blest om «nye» sykdommer som f eks ME. Sykdommer som mange blir friske av og der mestringen gjelder kun for en periode av livet. Men vi som er kronisk syke trenger kanskje en annen type «mestringslære»? For vi skal forlate denne verden MED denne sykdommen, og mine behov går f eks på riktig smertelindring, hjelpemidler i hverdagen, hjelp til å ikke miste motet/bli deprimert selv om livets muligheter begrenser seg etter hvert som sykdom tar mer plass, og informasjon og hjelp som kan bidra til en forsinkelse i sykdomsprogresjon om mulig.
Så for meg er ordet mestre helt greit. Jeg har gått på ulike kurs under rehab.opphold der mestring har vært en del av programmet, både i teori og i praksis og jeg har fått mye ut av det. Jeg føler meg «hjemme» i dette ordet, – det beskriver hverdagen min rett og slett.
Velkommen til bloggs, Hilde!
Det ser ut til at «mestring» kanskje oppleves ulik mellom dem som har en medfødt tilstand og den som har fått den i løpet av livet?
Det kan være at det er forskjell på hvordan man opplever mestringsbegrepet avhengig av om man har et håp eller forventning om at en en dag skal bli frisk, bare man finner den rette behandlingen?
Jeg ser du kaller ME for en «ny» sykdom. Det er den antagelig ikke. Det var et utbrudd av sykdom ved Los Angeles County Hospital i 1934 som mange nå tolker som et utbrudd av ME. Svært få blir friske fra ME, mens barn har en bedre prognose.
Jeg tror du setter fingeren på mye av det som er likt for alle med langtidssykdom: hvordan sykdommen påvirker hele livet, på alle nivåer og det gjelder å lære seg å leve MED sykdommen og ikke MOT, for å kunne LEVE et liv.
MariasMetode recently posted..Ta deg sammen!
Dette engasjerer! Har så lyst til å kommentere,skal prøve å få hjernen med meg
For meg er slike små ting som å kommentere på en blogg og andre sosiale medier en form for mestring. Jeg utfordrer angsten for å være synlig.
Ordet mestring har for meg en positiv betydning. Jeg tror at ordenes betydning er ulik for oss fordi vi har ulike erfaringer. Mestring er et ord som jeg bruker som positiv drivkraft. Jeg har mestret og mestrer mye i livet mitt til tross for mange år der jeg har slitt veldig. Jeg tror faktisk jeg alltid har strevd,livet har vært vanskelig helt fra starten. Men med mange gode innslag. Noe må jeg ha fått som gjør at jeg ikke vil gi opp. Kanskje medfødt stahet også…
«Å ta seg sammen»derimot,er et begrep som jeg blir provosert av. Kanskje pga.situasjoner der jeg har fått høre det av andre,situasjoner der dette uttrykket ikke hørte hjemme. Det er dessverre mange uforstandige mennesker. Mange som er ivrige tilhengere av begrepet overlever kanskje ved å ta seg sammen,det er sånn de holder seg oppe. Men det er ikke mye ekte styrke i dette. Før eller senere kommer nok smellen. Jeg har selv tatt meg mye sammen. Fordi det var det jeg hadde lært at jeg måtte,og det ble et mantra i hodet mitt. Jeg har alltid presset meg selv,og driver fortsatt med det. Selv om jeg nå vet at for meg er den største mestringen å ta hensyn til kroppens signaler. Prøver å lære en annen måte å mestre på. Kan ikke fortsette å løpe når beina svikter, selv om hodet faktisk vil.
«Å falle fremover» er et godt uttrykk. Det forutsetter at man har noe(n)der å falle mot/på. Noen som støtter. Hvis man ikke selv kan ta seg for.Å ta seg for,kan jo også lett ende med brudd…
Tilfriskning. Det høres ut som en prosess mot noe bedre. Som å våkne opp etter et langt mareritt.Medtatt,men ikke der man var. Frisk er vanskelig å definere. Hvem er vel helt frisk? Er visst veldig positiv i dag,men jeg liker dette ordet også. Det er bare noe med hvilke sammenhenger det brukes i. Kroniske sykdommer blir man vel sjelden helt frisk av. Har hatt fysisk sykdom som ble bedre av medisiner og inngrep. Følelsen av å være frisk fra det var en stor lettelse. Andre sykdommer og lidelser er mer komplekse.
Må bare korrigere/balansere min egen kommentar litt. Jeg har utad mestret mye,men ikke innvendig. Mestringen har kostet dyrt og vært styrt av en indre «ta deg sammen»holdning.
Å klare ting har kostet i form av selvdestruktivitet. All «mestringen» har kanskje vært med og gjøre helsen min dårlig.
Det der kjenner jeg meg litt igjen i.
Også når det gjelder ting som er relativt normalt å mestre. Det er slitsomt over tid, med tiden slites selv den hardeste stein.
Desverre ble det for meg også etterhvert for mange unormale ting å mestre og da øker faren for å bygge seg personligheter som tilpasser seg de respektive utfordringer, dissosiasjon heter det visst.
Som fullbefaren dissosiatør av andre grads sort belte, født med Værens uslitelige kampmot og pågangsvilje, så var det ikke så lett å bli trodd på at jeg bak fasaden ikke hadde horn eller klover igjen. Langt mindre hvorfor de var nedslitt.
Ordet «mestre» kan for meg, og tydeligvis mange andre, fremstå så forskjellig i forskjellige settinger at helsevesenet nok bør se på hvordan og i hvilke sammenhenger de bruker ordet.
Strektegningen i bloggen er suveren. Så en lignende en gang hvor den som lå strødd på bakken svarte; jadda, jadda, holder på serr’u vel …
Har lest alle kommentarene, svarer med å lenke til mitt Må-diktet.
http://diktugla.wordpress.com/2012/01/14/ma-diktet/
gamle ugle recently posted..utholdt musikk
hei. var på konferransen på clarity igår.vil bare takke alle for en givende kveld. storkosa meg. d strålte energi ut fra dere alle.åpningssangen m jentene var rørende. viktigere enn piller dette.kjøpte boka til øivind neeraas.skal bli spennende å lese. skal lese hele bloggen din etterhvert. ønsker deg en god dag.klem fra meg.