"Lytt, del, delta og tenk nytt! Det gir gode, effektive løsninger. Jeg skriver om helse, samfunn og kommunikasjon." - Maria Gjerpe

"Lytt, del, delta og tenk nytt! Det gir gode, effektive løsninger. Jeg skriver om helse, samfunn og kommunikasjon." - Maria Gjerpe

Superhelt i flagrende frakk?

16

Skrevet den 24. april, 2012 av mariasmetode

Del innlegget: TW FB

Hva skjer med oss når vi som leger ikke kan være helbrederen med stor H?

 

Jeg opplever de fleste leger og annet helsepersonell som velmenende med et inderlig ønske om å hjelpe andre. Det er jo det vi er opplært til, ikke sant? Vi vil

helbrede. Det er vårt aller høyeste mål. Dessverre glemmer vi ofte at det å helbrede, gjøre helt frisk igjen, er nettopp det: det høyeste målet – og ikke alltid noe vi kan oppnå. Vi glemmer ofte at det å trøste og lindre er et vel så viktig steg på tilfriskningsveien. Vi blir så fokusert på det tekniske og å notere symptomene vi får høre om, at vi ikke lenger ser mennesket foran oss. Mennesket blir en maskin.

Noen pasienter vil kanskje ikke kunne helbredes på lang tid – om noen gang. For guder er vi ikke, vi leger. Vi er mennesker med en begrenset kunnskap om menneskekroppen.

Til tross for at kunnskapen stadig endres og økes, er jeg overbevist om at vi aldri kommer til å vite alt som er å vite. Vi vil alltid være i en situasjon der vi må forholde oss til det usikre, ukontrollerbare og det vi ikke kan helbrede.

Langtidssyke – en kommunikasjonsutfordring
En «kroniker» er en «kroniker» fordi det ikke finnes behandling som gjør frisk. Vårt ønske om å helbrede blir utfordret i møte med denne pasientgruppen. Vi har ikke et behandlingsapparat bak oss som sørger for helbredelse. Pasientene vil bli friske, og vi leger kan ikke gjøre dem «friske». Pasienten, med hånden på dørklinken, skulle gjerne ha fått med seg en oppskrift på helbredelse på vei ut. Det var jo derfor han kom? Helbrederen i oss kan dermed fremstå som “mislykket”. Vi leger kan føle oss avkledd, kunnskapsløse og maktesløse. Pasienten forblir i sin limbotilstand i lang tid, der ingen ting skjer og de fortsatt er syke.Vår usikkerhet blandes med pasientens. Den utrygge situasjonen kan føre til utrygg kommunikasjon.

Når vi blir usikre, kan vi velge ulike måter å håndtere det på. Om usikkerheten blir stor nok, eller at vi ikke får til det vi ønsker å få til, kan vi komme i en situasjon som likner en frykt- eller fluktsituasjon. Når sterke følelser settes i sving, som det å bli misoppfattet eller oppleve å bli avkledd som udyktig, stenges ofte fornuften av. Det letteste er å bli irritert, psykologisere og definere pasienten. Andre måter å reagere på kan være å gjøre seg utilgjengelig, gjennom for eksempel å få «glassblikk», vende seg mot datamaskinen og forsøke å avslutte samtalen.

Snørr og bart
Å kommunisere er noe vi gjør hele tiden. Til tross for at vi forstår at det er lurt å lytte, vet vi jo også at vi tolker verden og situasjoner ut fra hvilken erfaringsbakgrunn vi har, hva vi føler oss mest komfortable med og trygge i, og hvordan vi har det akkurat der og da. Når vi skal ha en god og hensiktsmessig kommunikasjon, er det selvsagt viktig å unngå fortolkninger av den andre og hva den andre mener. Skille snørr og bart, eller skit fra kanel, pleier vi å si. Vi sier også ofte at det alltid er minst tre deltakere i samtalen: part 1, part 2 og samtalen i seg selv. Vi vil alltid fortolke hverandre. Vi har alle fordommer. Det som teller, er at vi vet at vi lar oss påvirke av følelser, fortolkninger og forventninger og deretter forholder oss til det vi vet.

Mentalisere
Vi snakker om å vise pasientene empati i behandlerrollen. Like viktig er å forstå seg selv i samhandling med pasienten. Hva skjer i meg når pasienten sier slik eller sånn? Hvilke signaler sender jeg ut som gjør at pasienten reagerer slik han gjør? Snakker vi forbi hverandre? Det er ikke bare pasienten og hvordan pasienten forteller om ting, som er viktig for å unngå misforståelser. Jeg, legen, med mine tanker og mine forestillinger er et vel så viktig filter og kanskje hinder for å forstå min pasient på riktig måte. Vi tar inn den andres kroppsspråk, toneleie, tilpasser oss den andres signaler og erkjenner egne bidrag til samtalen.

Mentalisering er et hyppig begrep innen psykoterapi, men begrepsinnholdet er essensielt i all samhandling. Det handler om å forstå seg selv i relasjon med den andre, og det innebærer både å se seg selv og samtalepartneren. I pasient-lege-relasjoner er det en del skjær i sjøen dersom legen og pasienten ikke

er enige om hvordan virkeligheten skal oppfattes.

Å møte begrensninger i et partnerskap
For mange, både pasienter og leger, kan det å innse at det ikke i øyeblikket finnes helbredelse for en gitt sykdomstilstand, være en vanskelig prosess å stå i. For pasienten er det åpenbart hvorfor dette er vanskelig. For oss leger dreier det seg kanskje om hvordan vi ser på oss selv og vår oppgave som fagpersoner og mennesker?

Leger er ikke supermennesker. Vi leger, som alle andre, kjenner på følelsen de fleste synes det er vanskelig å kjenne på: det ukomfortable, og av og til uholdbare når vi ikke mestrer eller finner svar. Det er vanskelig å gjøre feil, ikke ha oversikt og kjenne på usikkerhet i møte med pasientene. Det kan være tøft å møte egen uvitenhet. Det kan være tøft ikke å kunne hjelpe pasientene i særlig grad eller ikke klare å gjøre dem friske. Det kan være vanskelig ikke å være helbrederen med sto H, til tross for at vi vet at først kommer trøst og lindring. Det viktige i disse hverdagssituasjonene er å huske på at når vi ikke kan helbrede, er det essensielt å møte pasienten med forståelse, tillit og respekt – slik at partnerskapet oppleves som likeverdig og gjensidig.

Hvilke assosiasjoner får du når jeg nevner likeverdig partnerskap mellom behandler og pasient- og hva skal et slikt partnerskap innebære?

Hvordan håndterer du din egen usikkerhet i situasjonen der pasienten ønsker helbredelse, og du vet at du ikke kan gi det?

Hvordan møter du, som pasient, legen, når legen ikke kan love at du blir frisk – eller forteller deg at dette er en tilstand du må leve med?

16 Responses to Superhelt i flagrende frakk?

  1. Gunn Margit says:

    I dagens sammfunn er det hurtighet som gjelder. Man blir syk så er det 14 dager sykemeldin, så forventes det at man er frisk.

    ¨Når man da ikke er frisk så må man forandre innstilling. OG den er personavhenig for både pasienter og leger. Noen er flinkere å lytte til pasienten, dermed får de gjerne helheten i pasientens liv med seg?

    Å ha en lege/pasientforhold der det er likeverd mellom så må de "snakke" samme språk. Noe som kanskje er viktig å tenke på når man er på forskjellige "steder", for når man er langtidssyk så reagerer man gjerne anderledes enn man gjør i "frisk" tillstand.

    Er man sliten kommer det ofte en annen slags sårhet fram enn det man hadde som frisk.

    Men uansett så hjelper det å ha en lege som ikke blir brydd av tårer som sier det er ok at man er sint.

    Hva slags pasient jeg er? En man også kan le med, se galgenhumoren i noen situasjoner…

    Men egentlig skulle jeg nok klart meg uten leger… Jeg jobber da i helsvesenet…

    Flott at du setter denne vinklingen

    • mariasmetode says:

      Hei Gunn Margit,

      Ja, jeg ser den tendensen. Denne forventningen om at alt skal fikses på kort tid, påvirker kanskje både helsepersonell og den syke?

      Jeg ser at syke føler en slags skamfølelse om de er sykere i en lengre periode enn, som du sier, en 14-dagers tid.

      Det er helt klart at man er mer sårbar når man er syk og ikke har helt kontroll over situasjonen. Det skulle bare mangle. Jeg er som sagt likevel usikker på i hvor stor grad vi behandlere jobber med den vissheten i bakhodet?

      Takk for at du minner oss på at "pasienter er også mennesker"! Jeg pleier å si at "leger er også mennesker" – så her er det mer som er likt, enn som skiller de to 😉

  2. Jeg har en sykdom som pr def ikke kan gå over, men som nå har bedret seg til definisjonens randsone, og godt er det.
    Men da jeg for noen år siden var hos spesialist, var det åpenbart at han ikke greide å oppvise noe engasjement. Ikke var jeg sjuk nok til at det var aktuelt med en av medisinene med en viss effekt, men mye bivirkninger. Men plaget av sykdommen og den konsekvenser i mitt liv, var jeg.

    Så oppdaget legen et annet medisinsk problem hos meg, noe jeg ikke hadde oppdaget selv. Det lå langt unna hans arbeidsområde, men brått ble han hjelpsomheten selv. Han telefonerte, fikk ordnet en poliklinikkavtale lynkjapt, til tross for at problemet var hverken akutt eller farlig. Han var som en strikkmotor som noen endelig slapp løs!

    Det var fint det han gjorde, men først etterpå, kom jeg på et par saker jeg ikke fikk tatt opp knyttet til det jeg kom for.

    Jeg kan se hvorfor han reagerte slik han gjorde. Endelig noe jeg kan _gjøre_ for denne damen! Men burde ikke leger som jobber med en pasientgruppe som ikke kan tilbys så mye behandling briefes litt på akkurat denne utfordringen?

    Vi som er pasienter i denne situasjonen, er nemlig også temmelig frustrerte.

    • mariasmetode says:

      Takk for kommentar, Inger Johanne!

      Jammen, tenker jeg – det er en helt normal reaksjon du beskriver hos din lege! Du presenterer noe din lege kan handle på – noe håndfast, et sted legen kan få være lege. Noe legen kan fikse.

      Vi trenger jo alle å føle oss nyttige. En periode jobbet jeg på legevakten. Fiks, fiks, fiks hele dagen. 10 minutter, jobben gjort – stort sette fornøyd pasient. Jeg kjente en boost og var kjempefornøyd hver eneste dag. Jeg så et _resultat_ av hva jeg gjorde. Finnes det noe bedre enn det?

      (Et retorisk spørsmål, her…)

      Så har jeg også vært pasient, med en sykdom som ikke kunne plastres, hvor det ikke var en pillekur som gjorde biffen og jeg opplevde å bli møtt av leger som møtte _meg_ med det jeg tolker som avmaktsfølelse. Hvorfor? Jeg tror, men vet ikke, at det kanskje dreier seg om at legen ikke helt vet hvordan legen skal forholde seg til egen usikkerhet når jeg aldri bli friskere og de ikke kunne hjelpe meg så jeg ble "fikset".

      Jeg skulle ønske at leger var mer aktive i å diskutere og reflektere over seg selv, i sin profesjonelle rolle. Jeg skulle ønske det var en helt naturlig del av det å utvikle seg som lege.

      Som en av de jeg følger, @ivaalsg, sa på twitter: «Og jeg vet at leger som ser og forstår seg selv, er de som ser og forstår pasientene. <3"

  3. EvaH says:

    Dette er nok litt på siden av det du spør om, men det var det som dukket opp i hodet mitt 🙂

    Jeg har ofte lurt på om "surpomplegen", den som er brysk og avvisende osv, er det pga h*n ikke takler at h*n ikke kan hjelpe (og nesten enda verre – ofte hadde h*n kunnet hjelpe hvis det hadde vært nok ressurser).

    Eller er det fordi h*n ikke har folkeskikk?

    Jeg kan til en viss grad forstå den første varianten, men ikke den andre!

    Mulig det er et tegn på at jeg begynner å bli gammal kjærring, men jeg begynner å bli alvorlig lei folk som synes de ikke behøver å oppføre seg orntlig – samme hvilken yrkesgruppe de tilhører. Alle bør tenke over hvordan de behandler folk, både som kunder/pasienter men også som medmennesker. Yrkesgrupper som har å gjøre med folk i en kanskje sårbar situasjon, bør være ekstra obs på hvordan de oppfører seg. Det absolutt siste en trenger når en er syk, sliten, redd og lei er at den du opplever har "makten", behandler deg på en måte som gjør at du blir enda mer utrygg og føler deg "i veien" eller en "plage".

    Det blir snakket så mye om hvordan stress påvirker helsen og hvis vi lærer å håndtere stress så blir vi nok friske! Da er oppfordringen til helsearbeiderene å gjøre sitt ytterste for ikke å stresse pasientene 🙂

    Og bare for å ha nevnt det: Det norske helsevesenet har masser av flotte folk som gjøre en kjempejobb!

    • mariasmetode says:

      Fint med ting som dukker opp i hodet, EvaH!

      Du stiller gode spørsmål. Jeg tror jo at de aller fleste av mine kollegaer er gode, varme mennesker som vil godt!

      Leger lever ikke i et vakum. De har rammebetingelser rundt seg som er med på å bestemme hvordan de kan agere. Hvordan oppleves det å aldri ha tid til pasientene? Hvordan oppleves det å strekke seg langt, men likevel ikke komme i mål?

      Avlæres empati på den måten?

      Jeg har skrevet et innlegg om dette tema tidligere, som du kanskje er interessert i:

      Alle mennesker er like. Er leger likere?

      Det norske helsevesenet har definitivt mange hverdagshelter som står på og strekker seg utrolig langt for sine pasienter!

  4. Ingrid says:

    Bra innlegg Maria!

    Jeg skulle ønske noen kunne svare meg på hvordan jeg skal håndterer usikkerheten jeg opplever i møte med pasienter som ikke kan bli friske/som jeg ikke kan helbrede! Det er det vanskeligste av alt! I tillegg føler jeg at vi blir utdannet i et miljø der det å vise svakhet, det å vise at man ikke vet eller kan for mange er vanskelig. Jeg skrev en tekst om livet som medisinstudent i Tidsskriftets påskeutgave nå nettopp:

    http://tidsskriftet.no/article/2238711

    Den handler om det å føle seg som en lettvekter, fordi jeg føler det slik som legestudent innimellom, og spesielt i de situasjonene jeg ikke vet hva jeg kan gjøre for å hjelpe pasientene. Der det jeg har lest om på skolen slett ikke strekker til. Og der et 1-ukers kurs i kommunikasjon slett ikke er nok til å gi meg det jeg trenger!

    Og når vet man hvem som trenger en klem og et trøstende ord, og hvem det blir for mye for, som heller ønsker en viss empatisk distanse?

    Vanskelig og utfordrende tema, det er i hvert fall sikkert.

    • Ingrid, jeg fikk lyst til å si litt om min erfaring. Jeg har levd i 67 år med en sjelden, medfødt tilstand som ikke kan helbredes. I 35 av disse årene levde jeg sammen med min far som hadde det samme som meg. Det er greit at leger sier at de ikke har all kunnskap om en sjelden tilstand, men det er ikke greit at det i en akutt situasjon ikke gjøres noen ting. Det oppleves trygt hvis legen drøfter situasjonen med pasient og event pårørende. Hvis legen er lydhør når pasienten informerer om at det finnes noen med viktig kompetanse som legen kan ta kontakt med, og følger det opp istedenfor å late som man vet alt selv, da skapes trygghet. Jeg har møtt gode leger som har gjort dette. Dessverre, har jeg møtt leger som ikke vil høre etter hva slags informasjon jeg gjerne vil dele med dem. Det skaper sinne og fortvilelse hos pasienten – kanskje også hos legen?

      Jeg er ikke redd for de som "føler seg som en lettvekter", så lenge de er nyssgjerrige og åpne for dialog med pasienten.

      Er enig med deg i betraktninger om utdanningen – det kan ikke være lett å bli utdannet til "helbredere" og så møte virkeligheten med oss som ikke kan helbredes. Heldigvis går det godt an å leve selv om man ikke "helbredes"!

    • mariasmetode says:

      Tusen takk, Ingrid, for din ærlighet!

      Jeg har lest innlegget ditt tidligere og gjør det gjerne igjen!

      Jeg lurer stadig på om verden består av redde mennesker som er livredde for at redselen deres for å ikke være flinke nok, vellykkede nok, best nok, skal avsløres.

      Er det ikke egentlig en artig tanke – at veldig mange er litt engstelige og derfor også veldig lite skumle?

      Jeg opplever det samme som du: Miljøet blant mange leger er ikke slik at vi snakker om det som er vanskelig, legerollen, «oss». Vi kan diskutere «overføringer», vanskelige pasienter, men ikke hvordan det er å ikke være mestrende. Jeg tenkte ikke så mye på det før, følelsen av å ikke mestre, før jeg selv ble veldig mye pasient og så det fra «den andre siden». Nå synes jeg i grunn det er underlig.

      Når jeg hører at du sier at det fortsatt er slik på studiet, så lurer jeg på om vi i det hele tatt har forstått at vi er mennesker som jobber med mennesker, ofte i en eller annen form for krise? God og hensiktsmessig kommunikasjon er jo basis for alt det andre vi holder på med!

      Jeg tror mye av sikkerheten på hvordan en skal møte pasienter kommer med årene. Om en er våken og ikke havner på den andre siden, der en blir «verdensmester», kan en oppøve sikkerhet nok til å vise usikkerhet uten å kjenne at en mister taket eller blir fratatt legepondusen.

      Som alle andre, er pasienter veldig ulike, som du sier. Noen vil møte en lege som tar styring og kontroll – som er stødigheten selv og som ikke viser tegn til å nøle. Andre stoler langt mer på en lege som viser at det ikke alltid finnes ett svar som er det eneste rette.

      Jeg tror aldri jeg har gitt en pasient en klem, uten at pasienten har gitt meg en først. Jeg har likevel fått mange og gjengjeldt dem! Jeg har opplevd å bli dratt så grundig opp i sykesenga av to sterke armer som ville ha en klem at jeg ble sprellende med bena i løse lufta. (Morsom opplevelse. Jeg er ikke veldig lang!)

      Jeg tror det er lurt å kjenne etter: Sier jeg disse trøstende ordene for å trøste meg selv, gir jeg denne klemmen fordi jeg trenger en? Er jeg usikker nå?

      Jeg har opplevd pasienter som har blitt irriterte når jeg har spurt dem om hva de selv tror. «Du er legen – du skal vite». Jeg har svart «Du bor i din kropp. Jeg må sjekke med deg først.» Det har alltid blitt akseptert.

      Da jeg holdt foredrag for Legeforeningen i fjor høst, foreslo jeg en mentorordning for leger. Et sted der en kunne møte andre som heiet på en, som tålte et helt menneske, ikke bare skinnet. Jeg tror det hadde vært nyttig.

      Hva skulle du ønske var tilgjengelig i løpet av studiet og når du kommer ut som ferdig lege som kunne være med på å utvikle din rolle som lege?

  5. mariasmetode says:

    Synes denne artikkelen er interessant og verdt å reflektere over:

    "…forskerne fant en sterk sammenheng mellom hvor lenge pasienten hadde hatt ryggsmerter og kvaliteten på kommunikasjonen; dess lengre smertene hadde vart, dess dårligere ble kommunikasjonen vurdert å være. Kommunikasjonen ble også dårligere jo eldre pasienten var.

    Konklusjonen er at helsepersonell kan utvikle en mer resignert eller mindre engasjert holdning når de forholder seg til pasienter med kroniske smerter."

    (Gulbrandsen P, Madsen HB, Benth JS, Lærum E. Health care providers communicate less well with patients with chronic low back pain – A study of encounters at a back pain clinic in Denmark. Pain 2010; 150: 458-61)

  6. Gunn Margit says:

    Ja Maria, det er faktisk veldig likhet mellom begge gruppene. OG til tider kan det nok være like vanskelig for begge grupper å være på rett siden av vektskålen – til enhver tid.

    Og kanskje er det lett å glemme at bak de hvite frakkene har leger også ett hjerte som banker, omtrent likt som vårt eget.

    Det gjelder da også den andre veien.

    Alt henger sammen, uansett hvordan vi snur og vender på ting.

    Jeg tror det er lett å glemme sårbarheten til den som er syk, følelsen av utilstrekkelighet, og sorg.

    Men en ting har jeg i hvertfall lært, det har vært å ta i mot hjelp, og hvor viktig er ikke det? Når man har jobbet i helsevesenet og er en "giver". Det gjelder både leger, sykepleiere, ufaglærte, hjelpepleiere etc.

    Tror alle ville hatt godt av å ligge til sengs noen dager, for så å måtte ta i mot hjelp fra andre. Kanskje skulle det vært en del av utdannelsen?

    • MariasMetode says:

      Ai. Ja, det er ikke noen enkel sak å plutselig være "på den andre siden av bordet".

      Jeg har vel sagt det noen ganger. Kanskje skulle alle hjelpere oppleve å være hjelpetrengende på årntli´i en periode? Det gir noen perspektiver…

  7. Brent Barney says:

    Likeverdig partnerskap mellom behandler og pasient, det hadde vært noe det.

    Når det er sagt så må jeg også si at jeg har besøkt flere allmennpraktikere og spesialister som har møtt meg likeverdig, da har det skjedd positive ting. Når jeg leste ”superhelter i flagrende frakk” ble jeg straks minnet på å takke for livet, ett av minneglimtene fra ett akutt sykdomstilfelle er morsomt nok hvite flagrende frakker. Det er mange i helsevesenet det bare er å ta av seg hatten for.

    Min opplevelse er at det er mye vanskeligere å oppnå ett likeverdig partnerskap innenfor psykiatrien. Der har jeg møtt mye,,, rart, får jeg vel si, for ikke å bruke en lang rekke ord som kan virke utskjellende. De eneste som har evnet å hjelpe meg på det området er de som har innrømmet sin uvitenhet rundt min problematikk, men de har da også tatt meg seriøst. Slike som i brevs form anbefaler ”lykkedrops” uten å gidde snakke med deg først er det vel best å passe seg for. Take two, and don’t call me.

    Vi har jo en offentlig sak gående hvor mange av psykiatriens svakheter serveres på fat. Hvordan står det til på ”lavere plan” i samfunnet når rettspsykiatrien ikke fikser å arbeide mer tillitvekkende under en av Norges verste og spesielle saker?

    Hvor galt er det fatt når pasientombud må ty til denne spesielle saken for å argumentere for at det foregår grove feil og slett håndverk innenfor psykiatri i sin helhet: http://www.pasientogbrukerombudet.no/artikkel/303
    Vi må heller ikke glemme psykiatriens dyptgripende tråder inn i barnevernet, som lenge har hatt ett omdømmeproblem de har vanskeligheter med å ta inn over seg.

    Likeverdig partnerskap mellom behandler og pasient er i grunnregel ett samarbeid på mentalt plan. Merkelig nok så er det mye som taler for at det er innenfor psykiatrien det kan bli vanskeligst å bygge god og utviklende samarbeidsånd mellom pasient og ”helbreder”.

  8. Pingback: Makt og medvirkning | Marias Metode

  9. Pingback: Hierarki og helsevesen | Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.