"Lytt, del, delta og tenk nytt! Det gir gode, effektive løsninger. Jeg skriver om helse, samfunn og kommunikasjon." - Maria Gjerpe

"Lytt, del, delta og tenk nytt! Det gir gode, effektive løsninger. Jeg skriver om helse, samfunn og kommunikasjon." - Maria Gjerpe

fake rolex watches

Hierarki og helsevesen

16

Skrevet den 29. mai, 2012 av mariasmetode

Del innlegget: TW FB

Kvinnesykdom, sier du? Usexy og diffust, ja. For hvem?
 Du bør tenke deg godt om før du velger hvilket kjønn du skal bli født med før du kommer til denne verden. I alle fall om du tenker at du noen gang kommer til å bli syk. Om du blir syk, skal du huske på å velge rett sykdom! Husk å velge en sykdom som er lett å diagnostisere og som enten kan opereres bort eller som kan fikses med enkel medisinering. Det er her rett valg av kjønn kommer inn. Om du valgte å bli kvinne – velg for all del ikke en så kalt diffus sykdom som har symptomer fra ulike organsystemer.

Sort/hvitfoto: Maria Gjerpe. Tre med grener sett undenifra

Lyrica cheap price RETTFERDIG – FOR HVEM?
Helseministeren avsluttet Helsekonferansen om samhandlingsreformen 9 mai med å slå fast at helsevesenet er rettferdig. Helsevesenet er ikke rettferdig. Vi behandler ikke folk likt. Du behandles og møtes ulikt avhengig av din sosiale og etniske bakgrunn, hvilken diagnose du frambyr og hvilket kjønn du har. Lær av mine feil! Bli ikke født kvinne. Få ikke en sykdom det er forsket lite på og som oppfattes som«diffus».

Hjelpen og brukermedvirkningen du blir tildelt avspeiler hvordan din sykdom og tilstand sees på av hjelperen og systemet. Har du et synlig hjelpebehov og er slagkraftig og trygg i din framføring i møte med helsevesenet, er det størst sjanse for å få rett og rask hjelp.

generic Deltasone usa SYKDOMSHIERARKIER

Det finnes sykdomshierarkier. Sykdom deles inn i «uverdige og verdige». I denne konteksten er det tross alt «bedre» å ha hjerteinfarkt eller et benbrudd framfor nakkeslengskade, fibromyalgi eller ME. Tidligere var det ikke heldig å ha stoffskiftesykdom eller leddgikt, heller. Vi ønsker det ikke slik, snakker ikke om det og listen er ikke oppslått. Disse er sykdommer som rammer flere kvinner enn menn. Ofte debuterer de med så kalte diffuse symptomer, det vil si symptomer fra ulike organsystemer på en gang.

En undersøkelse som Ipsos MMI har gjennomført viser at det tar i gjennomsnitt elleve år for kvinner i 40-årsalderen å få diagnosen Bekhterevs sykdom. Menn på samme alder må vente i bare seks.  Bekhterevs sykdom rammer flest menn, men debuterer med diffuse symptomer, som veldig mange kroniske sykdommer gjør.

MANN SA, OG SÅ SA HUN

Menn og kvinner presenterer seg ulikt overfor legen. Om jeg generaliserer: mannlige pasienter kommer med klarere agenda, framstår tydeligere og utrykker seg med færre ord. Framtoningen er mer sikker. De «skal i et møte med legen». Kvinner oppsøker lege oftere. De kan framstå som mer engstelige og kanskje oppfattes som masete. Det blir lettere å bagatellisere deres plager. Kanskje er de redde for å bry legen eller ikke å bli hørt? På den annen side; menn vet ikke hvordan følelser skal utrykkes, de får rus – og voldsproblemer og tar oftere sitt eget liv. Helsepersonell er ikke alltid klar over denne ulikheten i kommunikasjonsform og trenger mer kompetanse til å tolke den.

DIFFUSE KVINNER
Kvinners plager framstår ofte mer diffuse enn menns, til tross for at de kan utrykke like alvorlig sykdom. Kanskje har vi stereotypiske forestillinger om menn og kvinners helse?  Kvinner kunne tidligere risikere å bli sendt til fysioterapi for «vond skulder og stress» når de i virkeligheten hadde hjerteproblemer. I dag vet vi at kvinners sympomer på hjerteinfarkt framstår langt mer diffuse enn menns og vi gjenkjenner tilstanden raskere. Kvinner oppsøker også oftere legen. Vi har en tendens til å tenke at når en mann (endelig) bestiller time, er det alvor. Er det da lett å tenke at når en kvinne kommer og symptomene er diffuse, så er det egentlig ikke så alvorlig?

PRESTISJE
Hvilke sykdommer og plager mange aksepterer som «ordentlige og verdige sykdommer» gjenspeiler hva vi som samfunn og leger har valgt å forske på og rette vår oppmerksomhet mot. Hva den enkelte er opptatt av, er igjen ofte avhengig av hva som gir prestisje. «Kvinnesykdommer» og «langtidssyke» er ikke et prestisjetema. Det som gir prestisje, er det vi kjenner godt til, der vi har gode behandlingsmuligheter og god prognose. Følesen av å lykkes er langt bedre enn den av å mislykkes.

EN OND SIRKEL AV KUNNSKAPSMANGEL

Derfor finnes det sykdomshierarkier og helsevesenet framstår urettferdig: Det vi ikke vet så mye om, synes vi ikke er verdt å vite så mye om, derfor får vi heller ikke mer kunnskap. Vi ender med ikke å vite så mye om kvinnehelse og hvordan kvinner reagerer på sykdom. Helsepersonells kunnskap om menn og kvinners helse og reaksjon på legemiddler og behandling styres ut fra forskningen som gjøres og hvorvidt denne er formidlet til oss.

HANNDYR OG HUNNDYR
Tradisjonelt er det brukt hanndyr som utgangspunkt for vår basalforskning. På den måten vil vi rent biologisk vite mer om menn og deres kroppslige reaksjoner og sykdom. Det blir lettere å gjenkjenne og diagnostisere sykdom hos menn

– dersom han forteller om den. Kunnskapen vi har fått gjennom å forske på hanndyr og bruke deres celler, appliserer vi på kvinner og kvinners sykdom. Det blir langt fra nødvendigvis rett!

KVINNEFORSKNING?

Kvinneforskning handler om mye mer enn fødsler og underliv. Kvinneforskning handler også om å få kunnskap om kvinners fysiologi, slik at det som framstår som diffust, blir tydelig. Ny kunnskap om sykdommer som rammer begge kjønn, men har overvekt av kvinner, er viktig. Når det er sagt; vi trenger også vite mer om menns reaksjoner på egen sykdom.

KOMMUNIKASJON OG PARTNERSKAP
Vi vet for lite om disse «diffuse kvinnene». «Å synse» blir derfor den eneste muligheten vi har. Hvordan legene møter disse pasientgruppene, er avgjørende. Regelmessig trening på hensiktsmessig og god kommunikasjon under veiledning, gjør oss gode.

.
Det skal ikke være slik at for å få rett og rask hjelp så skal pasienten være verdensmester i å presentere seg «Klart, tydelig – og passe syk» på få minutter og samtidig ha den rette sykdommen Det er en balansekunst det er for mye å forlange fra et sykt menneske.

Dette innlegget er publisert i en kortere versjon i Aftenposten i dag. Sjekk kommentarfelt og delta!


Lenker i denne posten:
Helsekonferansen – alle foredrag på video
Sykdommers prestisje
Venter elleve år på diagnose
Bekhterevs sykdom
Post på Marias Metode: Superhelt i flagrefrakk
Gnallkarringar och starka menn
Gender Innovations – on animals
Gender Innovations – on heart disesases

Likestillings – og diskrimineringsombudet har laget et bra hefte «Likeverdige helsetjenester for alle»

16 Responses to Hierarki og helsevesen

  1. Fint at du skriver om dette. Jeg synes det har vært et visst fokus på kjønnsforskjeller og sykdom, selv om det har tatt år å få et visst fokus på det, men alt for lite på dette med ulike sykdommers status. Internt har de jo visst om fenomenet lenge. MS f eks «spratt oppover på lista» da det begynte å komme medisiner å forske på.

    Typisk er det vel også at ingen leger synes de selv diskriminer i forhold til diagnose, men vet at mange andre gjør det.

    Mye av dette handler vel om at det er bedre for karrieren å forske på noe med klare resultater og gjerne finansiering av forskningen fra legemiddelprodusentene.

    Så kanskje vi trenger flere frie forskningsmidler?

  2. Jeg er helt overtyget om at vi trenger mere «frie» forskningsmidler. Det som du skriver her, Maria, er gammelt nytt. Jeg var på forelesninger om det her i 80-årene! Det her jammen ikke skjedd mye siden da! Kunnskaperne om det her finns, men det snakkes for lite om det.
    Når kvinner er kronisk syke, da rammer det også menn. Det er mennens koner, søstrer, barn, venninner, mødrer, bestemødrer også videre, når kvinner må leve med en kronisk sykdom.
    På samme måte rammer det kvinner og også barnen når far drikker for mye og tar livet sitt.
    Vi tenker at vi lever i et samfunn der menn og kvinner har et likeverdi, men vi ser ikke alltid konsekvensene av våre fordommer og holdninger.
    Du skriver om at kvinner har andre symptomer enn menn ved hjerteinfarkt.
    Når barnen er syke kan det være lett å skylde på mor, når man ikke har nok kunnskaper til å behandle barnen. I 80 årene fikk jeg lære meg at autistiske barn og deres mødrer hadde tilknytningsproblemer og at barnet av den grunn ble innesluttet. Det leser men ikke om idag. Nå sliter familjene til de som har ME. Historien repeterer seg, der teorier blir «sannheter».
    En del psykologer og leger trenger å være mere åpne for det som vi ikke vet, ellers er vi faktiskt med på å gjøre «overgrep», noe som jeg tenker er konsekvensen av feilbehandling av for eksempelvis ME syke barn. Jeg tenker at det nok ikke var så mye moro å ha autiske barn når de kunne lese i psykologens øyne at det var mor som hadde tilknytningsproblemer. Det må ha vært forferdelig å ha et autistisk barn og dertil bli mistrodd av å ha gjort feil og derfor var ungen autistisk.

  3. Marianne Finstad says:

    Du peker på noe svært viktig her, Maria. Man skal ikke gå langt tilbake i historien der mannskroppen var det normale, mens kvinnekroppen var en avviker av mannens, rent medisinsk. I forskning og utviklingen av medisinen var det mannen og hanndyr generelt det ble forsket på. Siden vi er ulike med tanke på både organer, celler og kjemi reager man selvfølgelig ulikt. Det er jo utrolig at man i 2012 ikke har forstått dette. Det er jo det som er det fantastiske at vi er ulike fordi vi da kan reprodusere oss. Kanskje er det dagens ideal om likhet som stopper oss i å tenke ulikhet medisinsk ? Bare man tenker på vår (kvinnens/ hundyrenes ) finurlige innrettning for å kunne formere deg, sykluser som styres av kjemi som stort sett tikker som en regelmessig klokke. Rokker man med denne opplever mange kvinner ubehag, og hvordan reagerer vi da når sykdom rammer ? Kvinner har blitt regnet som ustabile, og det er jo ikke lenge siden diagnoser som hysteri ble gitt kvinner :D. Den samme kjemien gjør oss følsomme og dermed kan vi kommunisere om våre følelser på en annen måte enn menn ( her blir det generalisering, det er jo ikke sort / hvitt). På samme måte som kvinner møter urett i helsevesnet er kanskje andre arenaer som skolevesnet mann / gutte fientlig, og for feminint. Noe som kan frustrere mang en gutt. ( 3 gutter selv så dette er erfart )Kanskje forskning på kvinne helse er på sin plass, og at vi nå begynner å hylle og appludere kjønnenes ulikheter isteden for å strebe etter at vi skal være så like. En plass går grensen,og det kroppen vår

  4. Håkon says:

    Interessant artikkel, men jeg synes kanskje konklusjonen er noe merkelig.

    Om man ser på befolkningen som helhet, så har kvinner både lavere yrkesdeltagelse og høyere sykefravær enn menn, se f.eks.:

    http://www.ssb.no/emner/06/02/sykefratot/tab-2011-12-20-1503.html

    Samtidig har kvinner også høyere gjennomsnittelig levealder, noe jeg vil tolke som at de i hvert fall ikke har dårligere helse enn menn (i forhold til alder), snarere motsatt.

    Hvis jeg skal våge meg til en forklaring, så er det at menn (i gjennomsnitt) finner mer følelse av mening, selvrespekt og inspirasjon i lønnet arbeid enn kvinner gjør, og at det gjør at de i større grad fortsetter å jobbe selv når de begynner å få mer eller mindre diffuse plager og symptomer.

    En del kvinner, derimot, (i hvert fall de jeg kjenner) setter en større del av sin prestisje i hjem, familie og venner. Når de får plager og symptomber som reduserer deres totale innsatsevne for summen av jobb og privatliv, vil flere av dem tidligere søke å redusere innsatsen i jobb før de begynner å la det gå ut over deres evne til å ta vare på hus, hjem, familie og venner. Jeg kjenner selv uføretrygdede kvinner som har stor innsatsevne i privatlivet, og menn som har gått på jobb med alvorlig sykdom/plager år ut og år inn, og vært så utkjørt etter jobb at de har landet i sofaen uten energi til noe som helst mer når de kommer hjem.

    Kanskje kunne en del hjerteinfarkt vært unngått om flere menn sykemeldte seg når de fikk diffuse plager, i stedet for å jobbe til de stupte?

    Men så er jeg mann, og ser dette med en manns briller….

    • Vidar G says:

      Det er helt naturlig at sykefraværet er høyere hos kvinner enn hos menn. Tror du kan være enig med meg at menn oftere har mer attraktive jobber og er bedre betalt enn kvinner. Hadde kvinnene hatt de mest attraktive jobbene så hadde sykefraværet hos menn trolig vært mye høyere enn hos kvinnene.. Sånn er det jo bare og det er vel ganske kulturelt betinget og en sammeheng med at det er kvinner som føder våre barn..Menn er oftere i leder stillinger etc etc. Det betyr om at en familie på 3 får et sykt barn og man må ha noen hjemme til å stelle for seg så er det gjerne damen som sykemelder seg. Synes dermed at den statistikken ikke er spesielt god å bruke i denne sammehengen.

      Jeg kjenner selv uføretrygdede menn som har stor innsatsevne i privatlivet, og kvinner som har gått på jobb med alvorlig sykdom/plager år ut og år inn. Når sant skal sies så kjenner jeg begge deler og det tror jeg kanskje du også gjør om du kjenner litt etter?:)

      Er det noe mål da å jobbe til du stuper pga hjerteinnfarkt? Kjenner flere damer jeg som står på og jobber som FY både hjemme med familien eller ute i jobb tiltross for at de er syke. Jeg har litt problemer med å se dette med samme brillene som deg, MEN mulig det er fordi jeg har en såkalt kvinnesykdom?:)

  5. Anton says:

    Dette er et tema som har opptatt meg i lengre tid. Samfunnets Sykdomshierarki er noe av det mest interressante for å lese trekk ved samfunnet, og sammenengen mellom sykdommers status og kjønn er som du ganske riktig fremhever, ett av disse trekkene.

    Artikkelen hadde imidlertid stått enda sterkere om du hadde tatt med deg migrasjonen som foregår i hirarkiet. Hjerte- og karlidelser, som du berører i innlegget, er ett eksempel på en lidelse som har tapt betydelig status gjennom de siste 20 år. Fra å være nesten et rent uttrykk for at man har vært et hardtarbeidende menneske (som «jobbet seg ihjel») til nærmest entydig å bli definert som en livsstilssykdom, har disse lidelsene i hvert fall fra et samfunnsperspektiv vært gjenstand for et betydelig statusfall. Mulig det i kliniske kretser er annerledes, men siden det er en samfunnsinnlegg du skriver, hadde det styrket innlegget å artikulere det.
    Paradoksalt nok er hjerte- og karsykdom en typisk «mannslidelse», og ville dermed bidratt til å nyansere kjønnfokuset noe, som ville ha gjort tilfanget bredere og mer interessant.

    Det mest alarmerende i mine øyne er likfullt en i ditt innlegg helt ubeskrvet side ved sykdomshierarki: Egenansvaret som i økende og aksellererende grad tilskrives individet i en hel rekke tilstander, deriblant en del kreftdiagnoser. Som en direkte gjenspeiling av samfunnet, blir stadig flere lidelser gjenstand for statusfall, fordi forskning, i de fleste tilfeller ganske riktig, påpeker at det har en sammenheng med ens egen livsførsel. Faren med dette er likevel betydelig:
    Vi lever i en tid da økonomi snart er den eneste styrende faktoren i helsevesenet. Det at forskning kan brukes til å overføre en større grad av egenansvar til individet, kommer politisk sett meget beleilig. Detfor (mis)brukes all forskning som peker i en retning hvor individet muligens sitter med en større eller mindre del av egenansvar, uten omsyn til individets opplevelse av å være syk. Fenomenet forsterkes ytteligere av tendensiøst, tabloid mediefokus, som i denne sammenheng virker gjensidig forsterkende på politisk og økonomisk interresse.

    For til slutt å nevne en type skade/lyte som har hatt en betydelig statusøkning i de siste tiår, kan alle typer selvpåførte skader i forbindelse med sportsutøvelse nevnes. Ja sågar livslange, alvorlige skader oppstått i forbindelse med ekstremsport, som var belagt med forbud for få år tilbake, er i dag nærmest sidestilt med heltemot å bli påført i dag.

    Avslutningsvis litt støtte ditt hovedpoeng: her er også mennene i flertall. Som overrepsresenterte i ADHD diagnostikken, og som kompensering for bjørnejakten, kan mennene idag skilte med amputerte lemmer etter base-jumping, sette eget og andres liv i fare med polekspedisjoner a-la macho og med god samvittighet ta ut en ukes sykmelding etter Birken. Jentene sitter derimot bak lukkede dører og skjærer seg med glasskår og barberhøvler, uten at dette i samme grad er forbundet med posistiv medieomtale. Slik sett har samfunnet noe å lære på flere plan.

    Likefullt er det mest betenkelig at de som «jobber seg ihjel» har mistet status til fordel for de som «hopper i døden.»

    • Meget interessant kommentar, Anton. Det meg til å assosiere veidere. Det er interessant å se hvilken forskning som får oppmerksomhet i mediene og i helsevesenet. «Tenk positivt» og eget ansvar for helsa er populært. Det forskes mye på mat rundt om i verden. Det finns mat som fremmer betennelser og mat som motvirker betennelser. Professor Charlotte Erlanson-Albertson i Lund mener at vår nye industrielle mat gir oss mange av de nye sykdommer som vi har i vår kultur, både de fysiske og psykiske.
      Myndighetene har en hjemmeside http://www.erdetfarlig.com og det handler om kjemiske stoffer som vi har omkring oss idag. Man er redd for koktaileffekten, fordi vi vet idag ikke så mye om det.
      Da blir det interessant å tenke på at stress, og livsstil får så mye plass, når det er mye vi ikke vet.
      Det vekker også mange tanker at fler og fler bedrifter skaffer helseforsikringer til ansatte. Det viser ikke så stor tro på det offentlige helsevesenet, synes jeg.
      Den her heltedyrking som man kan lese om i mediene, viser ideal som mange ikke kan leve opp til. Hvis det er så lett «å ta ansvar» for sin helse, hvorfor er Grethe Waitz da død?
      Når jeg var i arbeide som psykolog hadde jeg min egen praksis. Jeg hadde ikke refusjon fra Trygdekontoret og derfor måtte pasientene selv betale det hele. Jeg hadde kunnet arbeide hvor mye som helst, fordi det var meget lang ventetid for å komme til en psykolog som hadde refusjon eller til psykiatrisk poliklinikk. Har man råd å betale får man mye raskere hjelp. Den fattige får klare seg selv.
      Det ser ikke mye bedre ut for mange ME syke. Jeg skrev idag et blogginnlegg om Thea Kristine som har vært syk i ME i tre år å ikke fått hjelp før nå. I februar var hun innlagt på sykehus da hun har meget syk, hadde en BMI på 13,5, og ikke klarte å stå oppreist. Hun trengte en sonde fordi hun trengte å få i seg næring. På grunn av kvalme og store magesmerter hadde hun vanskelig for å spise. Legen på sykehuset trodde ikke på henne, og han mente at hvis hun fikk sondemat, skulle hun ikke være like motivert til å spise. Med andre ord insinuerte han sykdomsvinst. Det ble primærlegen som hjalp henne til å få sonde og sondeernæring. Hun var heldig som har resurssterke foreldrer, som har råd til å kontakte privatklinikker. Når har hun fått diagnosen Borreliose og blir behandlet for den sykdommen. Andre barn som har ME og som har fattige foreldrer får vel seile sin egen sjø.
      Det passer bra å si at folk skal ta ansvar for egen helse, men samtidlig kjøper inn mengder med svineinfluensavaccin. Kanskje vi ikke kan klare alt likevel.
      Det er nå som vi får se om de vakre tankene som presenertes etter Utøyakatastrofen blir praktiseret i handling. Den hendelsen viser om igjen at vi ikke styrer alt og at livet kan ramme oss alle! Ja, vi har ansvar for vår våre liv, men det er samtidlig ikke alt vi har kontroll over.

    • mariasmetode says:

      Takk for en kommentar jeg synes er veldig god!

      Jeg må le litt, for et av de tekstene jeg begynte å skrive på, som fortsatt ligger uferdig fordi den tok en annen retning og ble denne – er nettopp temaet du tar opp: Vårt «egetansvar».

      Kan hende skriver jeg mer om dette senere?

  6. nofu says:

    Denne versjonen er mye bedre enn den som sto på trykk, da gikk det litt fort i svingene (slik må det jo bli når antall tegn er begrenset) – så oppfordrer alle til å lese dobbelt!
    Til Anna-Lenas kommentar: Er man fattig, begrenses også muligheten til å ta ansvar for egen helse, og det er derfor et paradoks at mange langtidssyke ender opp med en trygd på sosialhjelpsnivå. Da mener jeg ikke bare å ha råd å betale for privat behandling, men å ha råd til en sunn livsstil.

  7. En liten tanke som ikke er lenge gjennomtenkt… Den nye arbeidsministeren har i dag på http://www.nrk.no (ytring) satt spøsmål ved hvorfor sykefraværet er høyere hos kvinner enn menn. Kanskje en liten bit av sammenhengen det du har skrevet her? Ikke vet jeg. Uansett, bra innlegg du har skrevet 🙂

  8. Kanskje disse diffuse kvinnesykdommene som er vanskeligere å forstå se på vil i fremtiden bli ettertraktet og prestisjefulle innen forskning? You never know.

  9. Pingback: Det rører seg | Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

fake rolex watches