DELE POSTEN ELLER DIN EGEN KOMMENTAR

Vær med å spre tankene slik:

1.  Dele hele blogginnlegget: klikke på de ikonene som ligger på ulike steder på nettsiden der det står «del».
2. Del kommentaren: Trykk på «del denne kommentaren» og velg enten på Facebook eller Twitter om du har logget inn med en av dem. Det setter jeg stor pris på at du gjør, for det ser ut til at det da er flere som vil delta i praten.Altså: Husk å huke av i den lille boksen til høyre under kommentaren din! Slik vil det se ut:

Del kommentaren på Facebook og abonner

 

ABONNER PÅ KOMMENTARER

Om du ønsker å følge med på diskusjonen og praten i kommentarfeltet, kan du enkelt trykke der det står «abonner», som vist på bildet over.
- Du kan velge mellom «alle

nye kommentarer» om du vil lese alle kommentarene som kommer eller «svar» om du vil se bare de som har svart på din kommentar.

FÅ NYE POSTER PÅ MAIL

På mail: Om du vil få meg deg alle innleggene jeg skriver, kan du få dem tilsendt i mailboksen din. Det kan du gjøre på ulike måter, avhengig av om du er på desktopversjonen eller på mobil.

På desktoppen vil du se en knapp som heter «Få nye innlegg på epost» i venstre marg.
På mobilversjonen ligger den nederst på siden.

Slik gjør du for å få alle innleggene på bloggen inn i din mailboks:

1.  Trykk på området der det står «få nye innlegg».
2.  Legg inn mailadressen din og skriv inn bokstavene som en bekreftelseskode, slik som du ser på bildet under.

Få nye bloggposter på mail

Når du har skrevet mailadressen din, vil du motta en mail. I mailen ligger det en blå lenke. Trykk på denne og tjenesten blir aktivert!  Det vil se slik ut:

Velkomstmailen du får når du vil abonnere

Når du har gjort det – vips: neste post fra Marias Metode får du rett i postkassa. Det liker jeg å gjøre med andre blogger. På den måten ligger posten og venter på meg til jeg har lyst til å lese den. Lurt!

FØLG MARIAS METODE PÅ FACEBOOK/TWITTER

I tillegg til bloggpostene, deler jeg andre ting jeg synes er interessante, men ikke nødvendigvis skriver om. Jeg legger som oftest ut ulike ting på Twitter og Facebook . Gå inn på min Facebookpage eller Twitterprofil og legg meg gjerne til!

Takk for at du tar deg tid til å kommentere eller dele! Jeg vet at det koster krefter for mange av dere og nettopp derfor setter jeg ekstra stor pris på at dere gjør det.

Jeg har skrevet litt om hva Marias Metode er tidligere. Les den gjerne!

Dersom du liker det du leser i denne posten og vil lese neste også, er det easy-peasy: 

- Abonner slik at du får neste post rett i mailpostkassen

og kan lese når du ønsker. -> Klikk på boks på venstre side av bloggen!
- Klikk «liker» på Marias Metodes side og vær med å del postene på Facebook!

Hilsen Maria

med og hvor jeg skal. Kanskje blir det noen poster framover om akkurat det: Marias Metode? Håper du holder ut, internettet! Det er ikke så ofte jeg stopper opp og formidler tanker om «bakenforrommet mitt». Som oftest dreier det seg om tøffe samfunnsdebatter eller mer stille refleksjoner rundt helsefilosofi.

Mange spør meg: Maria, hva er din «metode»? Fra innsikt til endring, oppsummerer mine tanker og min retning. Sølvtråden i Marias Metode er interessen for dialog, observasjon og å lytte-og deretter søke endring, selvsagt. En kamerat oppsummerte for meg. Han sa:

«Min opplevelse av deg er at du gjør ting i «bokser»: når du lytter så lytter du, når du snakker så snakker du og etterpå så reflekterer du over det og lærer noe nytt. Blir jo bra til slutt.»

Figur av Marias Metode: En sirkel med disse faktorer: Kunnskap, Dele, Lytte, Reflektere, Lære, Kunnskap, Dele osv

En kan ikke få endring, uten først å ha innsikt. Jeg tror på å lytte til andres erfaringer og å dele mine egne. Vi må finne fram til det limet som er nødvendig for at et samfunn skal være bærekraftig. Jeg tror det limet heter «tillit» og jeg tror vi har gått oss litt vill. Vi trenger å dyrke dugnadsånden og følelsen av et ansvar for et fellesskap. Vi trenger å endre systemer innenfra og ut, slik at de blir levbare og levedyktige. I debatter utvikler vi våre tanker og utfordrer vårt ståsted. Din stemme er viktig. Les mer om hva Marias Metode er under «Om Maria».

Bloggen er for meg en møteplass.

Her gir mange hvert sitt bidrag, slik at dette rommet kan eksistere og puste. Noen velger kun å lese, andre skriver ned sine tanker i kommentarfeltet og mange deler postene videre med sine venner gjennom epost, Facebook eller Twitter. Tusen takk! Uten dere og deres ønske om å dele tankene deres, tankene mine og erfaringene i kommentarfeltet, er Marias Metode lite.

Det dummeste

Det jeg synes er det dummeste med dette rommet, er at jeg har begrenset kapasitet og ikke kan svare alle som skriver og deler. Jeg lover dere likevel- alle kommentarer blir lest av meg! Det er antagelig mange andre som leser kommentaren din også. De delte drodleriene, små eller store,  får plass i hjertet mitt, rumler i magen min og trigger hjernen min. Igjen – takk! Hva det koster for mange, og hver enkelt av dere å formulere og skrive, vet jeg en del om. Ikke tenk på at det skal være så superbra formulert og overjordisk klokt. Få av oss er sånn. Det er ikke det viktigste. Jeg er ydmyk for det du legger igjen av din erfarerstemme.

Det er sjelden du får servert korte poster her inne.

Det har du sikkert allerede oppdaget. Kommentarfeltet reflekterer de lange postene og er ofte gode innspill i etterkant av en post. Jeg er heldig. På Marias Metode er det svært sjelden at det kommer ueffne kommentarer. Jeg sletter personangrep eller skitkasting på andre kommentatorer. Jeg sletter utsagn som strider mot norsk lov. Jeg har et redaktøransvar. Kritikk mot hva jeg skriver eller innvendinger og diskusjoner er helt fint. Om vi er uenige, så kanskje jeg risikerer å lære noe nytt?

Serien «Maria gjør saker hun ikke trodde hun skulle gjøre» er blitt mye lengre enn jeg trodde.

Fordi jeg etterhvert er blitt intervjuet her og der, både på direkten og på opptak, er det kanskje mange som tror at jeg synes det er utrolig artig å få ansiktet mitt på trykk og på skjerm? Selv tenker jeg ikke så mye på det, annet enn at jeg skulle ønske det var unødvendig. Jeg har aldri hatt noe ønske om å vise fram ansiktet mitt eller spre navnet mitt over internett. Det var bare noe som ble nødvendig etterhvert – å gå fra anonym blogger, til å sirkulere i all Google-evighet. Før, når det ikke var så mange av dere som snakket med meg og jeg ikke brukte så mye krefter på å forsøke å få ut budskap til andre steder enn på Marias Metode, var det selvsagt enklere å svare alle. Det har likevel vært viktig å prioritere å få formulert erfaringene og det jeg har lært av dere slik at flere får vite om hvordan verden oppleves for veldig mange, som kanskje ikke ellers ville bli hørt. Jeg vet ikke så mye om hva jeg kommer til å bruke kreftene mine på framover.

Innsikt må gi handling, som må føre til endringer.

Noen sier «Maria, du er så modig – hvor tar du motet fra å snakke «midt i mot «på denne måten? Å «stå fram» som syk med en sykdom det lukter svidd av?» Av og til kan jeg forstå spørsmålet, andre ganger ikke. Det er ikke så nøye hvem det er jeg snakker med eller til.

Autoritetsangst er et fremmedord. Folk er folk, uansett maktposisjon. (Alle har jo en gang vært fire år i kortbukse, tenker jeg.) Siden jeg ikke er så veldig redd, kan jeg vel heller ikke kalles modig? Det er selvsagt likevel ikke  alltid behagelig å løfte fram «nye eller andre tanker». Det har det aldri vært. For noen.

Hele jeg er en «urettradar» med en kjempestor urettknapp over halve meg. Når knappen blir trykket inn, føler jeg at jeg MÅ si i fra og komme med forslag til endringer. Sånn har det alltid vært for meg. Ganske slitsomt av og til opp i gjennom årene. Jeg vet også at det ikke er særlig strategisk smart eller et karrieremessig sjakktrekk  å snakke høyt om egen sykdom, i tillegg til å være kritisk til enkelte av mine kollegaer og eget fagfelt. Det var den urettknappen, da. Det er greit å ha noe å skylde på, sant?

Dersom du liker det du leser i denne posten og vil lese neste også, er det easy-peasy: 

- Abonner slik at du får neste post rett i mailpostkassen og kan lese når du ønsker. -> Klikk på boks på venstre side av bloggen!
- Klikk «liker» på Marias Metodes side og vær med å del postene på Facebook!

Hilsen Maria

Betaversjon

Dette du ser nå, er en betaversjon. Det vil si at vi regner med at det er masse saker som ikke fungerer som det skal ennå. Om du vil gjøre oss den aller største tjenesten i verden, så skriv i kommentarfeltet under om du oppdager feil når du trykker her eller der, enten på webversjonen eller mobilbversjonen. Skriv samtidig om du er på mobilversjonen eller webversjonen og hvilken nettleser du bruker. Tusen takk mange ganger på forhånd!

Hvem er «vi»?

«Vi» sier jeg, og mener Elisabeth Svendby, Peter André Jensen, begge webutviklere med eget firma, og åff kårs, meg selv.

Elisabeth Svendby har vært den som forstår mitt gobbligobblispråk og laget det jeg ikke ante at jeg ønsker meg. Hun har stått for designet, altså utseende, på Marias Metode. Elisabeth er tidligere designsjef i Dagbladet.no Twitter som @elisve
Peter André Jensen har programmert og laget siden slik

at den blir sånn som vi har tanker om at den skal bli. Han har verdens mest tålmodige sjel, tror jeg, og jeg har ikke tall på hvor mange eposter jeg har sendt ham om «tror du at du kan…»På Twitter som @peterandrej

Jeg sender en cypertakk til begge to for en utmerket dugnad og et supert samarbeid: Tusen takk!

Responsivt webdesign

23% av dere som besøker Marias Metode i dag gjør det gjennom en mobil eller et lesebrett, har Analytiks vist meg. Marias Metode er nå laget slik at den automatisk tilpasser seg størrelsen på skjermen du ser på den fra, avhengig av om det er en smarttelefon, ett lesebrett eller du leser fra en desktop (PC eller Mac). Måten den er designet på kalles responsivt web design. Det betyr at du ikke lengre behøver å sitte og myse på en mobil og lage bildet større med fingrene for å kunne lese hva som står, eller for å kunne navigere på den. Det du ser på webversjonen vil være litt annerledes enn det du ser på smart-telefoner eller lesebrett, men innholdet vil være akkurat det samme. Jeg håper du liker og at du opplever at det blir lettere å lese og å finne fram!

I neste post skal jeg skrive om hva som er nytt her inne og tegne og forklare litt.

Jeg håper du sier din ærlige mening om hva du

synes om bloggen og at du roper ut om du ser feil.

Velkommen til bloggs!

Vennlig hilsen fra Maria

A. Du er lat eller unnasluntrer. Du er på ferie og egentlig ikke syk.
B. Du er ikke annet enn din sykdom eller din diagnose. For slikt får en raskt et «offerstempel».
C. Du er en helt som kravler deg på beina, tross alle odds, og mot alle vinder, du er et forbilde alle skal leve opp til. Itno´knussel! En helt – og slikt vil gamle Norge ha!
.

.
Dette som jeg sier nå er viktig for meg å få sagt:

Ingenting av dette er sannhet. Sannheten er langt mer sammensatt enn dette.

Hvem er de «langtidssyke»?
Langtidssyke er en del av samfunnets borgere som for en periode, lengre eller kortere, ikke kan være i arbeid på samme måte som tidligere. De aller fleste er villig til å gjøre mye for å bli friske. Noen trenger litt ekstra tid og ekstra hjelp. Noen blir aldri helt friske igjen. Det er også mange langtidssyke som kan og vil jobbe.  Alle vil før eller siden ha behov for velferdssystemets hjelp i en lenger periode. Sånn er livet og sånn lever vi. Det er deg og det er meg.

Portrettintervju i Tidsskriftet?
Da jeg i våres ble spurt om å bli portrettintervjuet i Tidsskriftet for den Norske Legeforening, var jeg skeptisk. Merkelig, ville nok mange tenke. Hvorfor ikke bare takke ydmykt ja til en slik tillitserklæring og oppmerksomhet rundt min person? Å bli portrettintervjuet er en ære og utrykk for en annerkjennelse, ingen tvil om det! Mine motforestillinger var at jeg ikke ville ha et intervju som var sentrert om meg, Maria Gjerpe. Jeg er ikke videre opptatt av å komme på trykk, som meg selv. Sosialpornografisk grafsing i andres «skjæbner» er heller ikke min greie. Når det var snakk om «portrett» fikk jeg disse assosiasjonene.

Min «greie»
Det som er min greie er å snakke om langtidssyke og samfunn, arbeid, eller ikke arbeid – og helse og til slutt: ME og ME-pasientenes kår. I tillegg har intervjueren, Elisabeth Swensen, i flere anledninger utrykt skepsis til hva jeg holder på med. Min nysgjerrige natur ble derfor trigget. Om det ikke er av meningsbrytere man skal lære noe nytt, hvem skal man da lære av, tenkte jeg, og takket ja.

Hva med ME?
Noen har spurt meg om hvorfor jeg ikke snakket om min egen diagnose i intervjuet, men tvert i mot var spesifikk på at jeg ikke ville diskutere den.  Denne gangen valgte jeg å snakke generelt om langtidssyke fordi jeg ofte opplever at ørene lukkes på tilhørerne når jeg nevner ME. Jeg tror at å snakke om langtidssyke generelt kommer alle syke til gode, også ME-pasienter.

Ennå er jeg der at jeg synes det er ubehagelig å bli assosiert med «hun langtidssyke» eller «hun ME-legen» som det man tenker først – og kanskje sist om meg. Jeg er jo så uendelig mye mer og annet! Jeg valgte likevel å takke ja fordi jeg vil rette oppmerksomheten mot langtidssyke og hvordan de blir møtt og forklart. Jeg tok på jakka og er en av dem «som går foran» og hvorfor skulle jeg ikke?

Mange av dere har hjulpet med å spre et spirende budskap ved å spre lenken på Facebook og Twitter. Det er jeg superglad for!
Som jeg har sagt tidligere; jeg er lite uten dere som hjelper til å spre tanker videre.

Intervjuet ble bra. Intervjuer og jeg møtte hverandre begge med nysgjerrighet, gjensidig tillit og respekt og intervjuet fikk overskriften

«Offer? Unnasluntrer? Heltinne?»

Takk til dere som har delt. Det gjør verdien av å bli intervjuet og si hva jeg sier tusen ganger større!

Jeg skulle skrevet om hvordan jeg gikk fra min legejobb til sengeliggende tre uker etter deltagelse ved Lightning Process-kurs hos Norges mest erfarne coach, etter å ha betalt 15 000 kroner for 12 timers kurs i gruppe med 6-7 andre. Jeg ville skrevet lite om min «lidelses- og hvordan jeg frisknet til mot alle odds»-historie. Om jeg da ikke hadde tenkt til å tjene penger på den i etterkant, selvsagt. Jeg kunne jo holde kurs eller foredrag. Heltehistorier selger, folk tror på dem, og historiene gir andre håp. Dessverre er det få helter. Heltehistoriene unnlater ofte å fortelle hele sannheten. Jeg er for sannheter.

"All of me" maleri av Maria Gjerpe

Før det skulle jeg spolt historien tilbake.
Jeg skulle skrevet om hvordan jeg ble akutt syk med kyssesyke da jeg var langt yngre enn nå. Kyssesyken syntes jeg den gang det var helt naturlig å få. I etterklokskapens lys kan det være at jeg var i en ekstremt stresset periode. For i boken skulle jeg tatt med hvordan jeg tror at jeg hverken før eller siden har kysset så mye på noen, som jeg kysset på kjæresten jeg hadde hatt det siste halve året. Året før hadde jeg flyttet fra drabantby til småby, der jeg ble mottatt og inkludert i lokalmiljøet på en nesten surrealistisk, omfavnende måte. Som vanlig trente jeg. Som vanlig var jeg lat, men veldig skoleflink. Jeg syntes at lekser var unødvendig. Det var det også – karakterene toppet taket uansett. Min hjerne sugde til seg det den skulle ha uten at det kostet meg noe.

Det kunne være at jeg var overmåte stresset av alt det som fløt fantastisk bra i livet, og hadde gjort det over tid. For livet hadde tidligere gitt meg erfaringer jeg nå bruker til å forstå andre mennesker som har mindre enn meg. Jeg er vel også ganske overbevist om at hadde jeg visst hva som ventet meg i årene etter denne sykdommen, hadde hele mitt stressorapparat slått alarm.

Men det visste jeg ikke. Jeg visste ikke da halsen hovnet opp og jeg ble slått tilbake i sengen, at jeg kom til å bli liggende i ukesvis. At jeg etter endt sykeleie var skinn, ben og 35 kilo, var også utenfor min fatteevne. Kroppen i sykesengen var sterk og trent. I min familie er folk lite syke, mine søsken og jeg klarte ikke en gang å få med oss de obligatoriske barnesykdommene. Jeg visste heller ikke at jeg kom til å bli verdensmester i mestringsteknikker. Jeg ante ingenting om alle legene og spesialistene jeg skulle komme til å oppsøke. Lite visste jeg om alle pengene som skulle gå til alternativmedisinere, som jeg etterhvert trodde mindre og mindre på, men kunne ikke tillate meg å miste håpet om å komme meg på beina igjen.

Det er en topp jeg skulle ha fortalt om
Jeg søkte jo all slags hjelp – for jeg visste at kroppen ikke fungerte som den gjorde før. Det meste av det som ble foreslått, var dyre saker som ikke gjorde det spøtt endring. Ett eneste vendepunkt kom: Etter kostendringer – og, igjen, utrolig nok (ironi her, for den som ikke tok den), uten noen som helst form for psykologisk terapi – gikk jeg i løpet av 10 dager fra å være så syk at jeg ikke kunne stå på bena eller jobbe, til å begynne å lese fagbøkene jeg ikke hadde klart å lese tidligere. Det neste året brukte jeg til å lese. Jeg tok igjen alt jeg hadde mistet av skolegang, 17 eksamener i løpet av året, fikk toppkarakterer og hadde det moro, så moro som jeg ikke hadde hatt det på årevis. Alt fløt igjen – no sweat. Jeg behøvde heller ikke nå å streve i særlig grad, bortsett fra at det selvsagt tok tid å komme igjennom pensum. Klisterhjernen sørget for at det stort sett holdt med en gjennomlesning og en kjapp repetisjon før eksamen.

I boka ville jeg ha dvelt ved at jeg igjen var lykkelig og syntes jeg hadde fått livet i gave. Om man ikke hadde visst om mitt meget skeptiske forhold til dop, skulle man nesten tro jeg var ruset på amfetamin. Det var så mye latter, energi og sprell i meg at det lyste langt vei. Jeg hadde vel litt å ta igjen, tenker jeg. Det var bruspulverlykke hver dag!

Skulle jeg ha skrevet salgsfremmende?
Jeg tror ikke jeg skulle skrevet veldig mange flere detaljer om lidelseshistorien min, selv om det nok ville gjort boka, eller meg som foredragsholder, mer salgbar. Mine dager og uker i mørke rom, med vissheten om at dette ikke vil vare, er historier som andre har fortalt før. Det kan være at jeg ville sagt noe om at jeg er en evig optimist og at jeg har en indre styrke og stemme som sier at jeg kan mestre alt. Alt. Det er ingenting jeg ikke kan leve igjennom. Bare jeg tar skritt for skritt. Det ville likevel vært unødvendig å fortelle, for historien, det som skjedde videre, hvor jeg kom, sier sitt.

Jeg skulle skrevet om friske år med sommerkjolefølelse på vinterdagene
Fire måneders ryggsekkreise til Asia skulle jeg tatt med, med så mange vaksiner at armene ble dobbelttykke. Jeg tror jeg hadde frarådet andre å spise så mye «gatemat» som jeg gjorde, for jeg ville ha fortalt om hvordan jeg de to siste månedene hadde mageinfeksjoner som gjorde at da jeg kom hjem, så jeg klin lik ut som etter kyssesyken; skinn på skjelvne pipestilker av noen ben.

Jeg tror ikke jeg hadde orket å fortelle om skuffelsen over igjen å bli syk. Igjen å oppdage at hjernen ikke virket. Igjen å måtte slippe det vanlige livet. Igjen å måtte mobilisere kraft, mot, styrke og optimisme fra sykesengen. Jeg tror jeg ville nøyet meg med å si at etter den siste infeksjonen ble jeg aldri frisk igjen. Jeg ville ha nevnt de alvorlige infeksjonene, der jeg ble innlagt på sykehus, men jeg ville droppet å si noe om at jeg i grunnen alltid hostet, hadde hoven hals og tette luftveier. Lidelseshistorier har verden nok av, og jeg fikser ikke å bli satt i «stakkarsboksen» ved å snakke om intime detaljer.

Det jeg skulle skrevet om, var at jeg ikke ville belaste noen med min sykdom
Jeg skulle fortalt at jeg takket nei til en legejobb der jeg ble tilbudt veldig gode lønnsbetingelser for å ta jobben. Jeg grunnla heller mitt eget firma, slik at jeg kunne jobbe redusert dersom jeg fikk en forverring i helsetilstanden. På den måten ville ingen andre enn meg tape på at jeg var syk. I lange perioder hadde jeg «lite energi». «Lite energi» i denne sammenheng var slik at jeg ikke klarte å gå selv til jobben. Ofte var morgenen slik at jeg måtte hjelpes opp den slake bakken og fysisk dras opp trappene til jobben. Men, jeg – like blid og godmorgen! til mine kollegaer. Ingen så at jeg låste dørene og hvilte. Ingen la merke til at jeg var syk.

Det jeg i alle fall ville ha skrevet om, var at jeg deltok på et Lightning Process-kurs og ble veldig syk i etterkant
Like syk som jeg hadde vært på det sykeste. Jeg skulle fortalt at kursleder var Norges mest erfarne. 15 000 kroner for 12 timers kurs, i gruppe med 6-7 andre som også desperat ville ha tilbake energien sin og bli friske. Som meg ville de andre også «gjøre og tro på hva som helst», som er kortversjonen av opptakskriteriene til kurset. Jeg ble bergtatt ganske raskt. Kurslederen fortalte sin historie om hvordan hun ble eneforsørger for familien da hennes mann falt utenfor arbeidslivet, og hvordan hun klappet sammen i etterkant, da situasjonen hun opplevde som fryktfylt var over. Hun ble syk og fikk en ME-diagnose. Hun var entusiastisk i sin framstilling av hvordan hun gikk fra å sitte i rullestol på formiddagen, til å reise seg, vandre rundt i byen og erklære seg «frisk» etter en dags kurs. Det samme skulle hun lære oss nå. Intet mindre enn fantastisk! Jeg vil også få livet mitt tilbake, gjenvinne energien jeg hadde hatt da jeg gikk på diett før jeg igjen fikk en massiv infeksjon! Hurra!

Boka skulle beskrevet min entusiasme rundt den besnærende tanken på at man kan helbrede langtidssyke i løpet av kort tid
Og det bare ved å tenke, og selvsagt, handle, annerledes. Jeg søkte, og ble sporenstraks tatt opp som elev ved coachingskolen i England. Jeg, som lege, hadde knapt opplevd det kurslederen om igjen og om igjen fortalte var mulig: Kast krykkene og gå! I telefonen var beskjeden grei: «Ta med deg joggeskoene, Maria, du vil kunne jogge hjem igjen». Besnærende tanke, men jeg tok ikke med skoene på kurs. Det jeg derimot gjorde var å skjenke i champagneglasset og se fram til resten av mitt liv etter andre kursdag. De svært, svært enkle teknikkene ble innprentet i en suggesiv situasjon, der deltagerne blir lært at «du gjør din egen sykdom». Har man sett  vekkelsemøter på TV, så har man sett et Lightning Process-kurs. Jeg ropte også «Halleluja!», dro hjem og var overbevist om at jeg nå skulle få tilbake all energi. Frem til da hadde jeg ikke definert meg selv som syk, selv om jeg tidligere hadde fått presentert ME-diagnosen som et alternativ. Hva skulle jeg med en slik diagnose? Den ville jeg ikke ha for alt i verden.

Teknikkene er hemmelig, latterlig enkle, men deltagerne får ikke lov til å snakke om dem
Teknikkene er selvintruksjoner om å la hele seg fylles opp av opplevelsen av positive følelser når en kjenner at kroppen streiker, spørre seg selv om en vil ha et liv i grøfta eller det livet en ønsker seg (svaret er vel klart og greit?), for deretter å fortsette med det en gjør. Eventuelt ta en kort pause. En skal ikke «kjenne etter» eller bedrive «body checking». Begrepene og innholdet var nytt for meg og jeg var vel egentlig litt fnisete til hele konseptet. Jeg drev ikke og kjente etter «vondter» eller bedrev tankespinn rundt katastrofetanker, snarere tvertimot. Mitt mantra er «løsning» og har alltid vært det.

Men altså – det gikk jo ikke som kurslederen sa, og jeg tenkte ikke veldig mye over det. Da. Ikke før omtrent to år etter kurset. Enda noe jeg brukte pengene på, som ikke fungerte – ja, ja. Ikke noe å gjøre med det. No hard feelings. My bad. En erfaring rikere.

I boka ville jeg ha takket for at jeg ble akutt syk etter Lightning Process-kurs
Det var deltagelsen som gjorde at jeg forsto for aller første gang at denne kroppen min, den var alvorlig syk. Jeg ville ha skrevet kort om hvordan kroppen kollapset i løpet av de første to ukene etter kursslutt. Det ville jeg. Seks gåturer. 20 minutter hver gang. Etter tre uker var jeg 100% sykemeldt, sengeliggende, og like syk som jeg hadde vært på det sykeste. Igjen, i etterpåklokskapens lys, ville jeg se at et av hovedkriteriene for å få en ME-diagnose er utmattelse i etterkant av aktivitet. Selv om aktiviteten var svært liten, ble jeg altså veldig syk av den. Endelig fikk jeg en skikkelig utredning! Jeg kunne orientere meg om å behandle mitt immunsystem med skolemedisinske medisiner og ikke humbug, som selges av mennesker som ikke på noen som helst måte tar innover seg at folk blir syke eller ikke får noen som helst effekt av det de tilbyr. Mange er ikke, til tross for millioner i inntekt, så nøye på kunnskap rundt det de holder på med. De gjør en «deltagerevaluering» av folk som har lært at dersom du ikke blir frisk, er det ikke teknikken som ikke virker. Det er du, kunden, som gjør teknikken feil. Samtidig kan disse samme menneskene tjene millioner årlig på sin virksomhet. Det er  gjennomtenkt markedsstrategi, superb markedsføring, nettverk som strekker seg så langt øyet kan se – og folk som vet å utnytte det på imponerende vis. Det skal en god del til å imponere meg, det innrømmer jeg.

Jeg er helt sikker på at jeg ville ha fortalt om behandlingen som hjelper meg
At den går ut på å finne infeksjoner, finne ut av hvordan immunsystemet fungerer, før man igangsetter behandling med skolemedisin. Det skulle ha stått et avsnitt om at jeg er en elendig pasient og ikke alltid har gjort som legene sa jeg skulle gjøre. Det jeg også er helt sikker på, er at jeg hadde fortalt at min historie er min. Min historie er en anekdote. Akkurat som alle andre historier som ikke er systematisert gjennom vitenskapelige studier. De er personlige historier, som anekdoter, personlige historier om helbredelse, placebo og tro. Historiene kan berøre oss, avhengig av hvor finurlige de er presentert. Likevel er personhistoriene ikke vitnesbyrd om at dette er dokumentert behandling vi kan stole på fungerer utover placeboeffekt – det vil si at tror du sterkt nok på at behandlingen virker, virker den. Uansett hva slags behandling vi snakker om.

Denne posten er en av de få personlige jeg har skrevet, men jeg tror den er nødvendig
I tillegg til å jakte på øyeblikk og helse, er jeg nødt til å si noe om det som strider mot alt jeg tror på. Denne posten er en del av det.

Det er laget en dokumentarfilm om Anette Gilje, som viser hvordan hun blir svært syk etter deltagelse hos en erfaren kursleder på Lightning Process-kurs. Anettes og min historie er ikke enestående. Snarere tvert imot. Det er bare ikke så mange som forteller om hvordan de mislykkes. De fleste var som meg, fortalte entusiastisk om at nå, NÅ, var løsningen funnet, nå skulle de bli friske! Ingen, ingen skeptiske tanker er tillatt – denne teknikken hjelper alle! Om den ikke hjelper, er det du selv som gjør feil. Hvor lett er det å si: «Jo – jeg får det ikke til og det er bare min feil. For teknikken, den er rett. Kurslederen ble jo frisk. Hun sier at hun hadde det samme som meg.»

Som avslutning på kapittelet om Lightning Process ville jeg ha sagt at jeg tidligere har valgt ikke å gi kurset mye oppmerksomhet fordi jeg vet at forskningen etterhvert vil fortelle om en annen virkelighet. Jeg ville lagt til at jeg er overbevist om at folk ikke svelger hva som helst for en hel pasientgruppe fordi noen forteller sin historie om helbredelse, uten engang å ha samme diagnose. Jeg ville skrevet at Norges mest profilerte kursleder ringer meg privat slik at vi skal komme til «enighet». I min verden oppfattes det som et ønske om å påvirke meg. Jeg ville ha understreket i boken at jeg formidlet tydelig til kurslederen at dennes og andres historier er interessante, men at kurset i seg selv er mest egnet som stressmestringskurs. Det er totalt uetisk å koble den opp til en diagnose.

Til slutt ville jeg igjen ha påpekt at jeg ikke er bitter, sint, ergelig og grinete for at jeg kastet penger ut av vinduet på et kurs som bare gjorde meg sykere. Slikt opplever vi som er syke over tid stadig vekk.
Det jeg er ergelig på er at jeg ser så mange syke som er fortvilet over at de ikke blir friske av dette kurset, og at de strever med å opprettholde troen på at bare de gjør teknikken rett, så…
Jeg blir også forundret over hvordan andre ser ut til å svelge suksesshistorien, kjenne empati med den som har vært syk (og bevares! Det er jeg jo veldig for!), men uten å undersøke saken ytterligere. Uten å se om dette fungerer som en behandling for den spesifikke sykdommen den hevder å kurere, etter vanlige, vitenskapelige metoder. I stedet bruker mange sin posisjon til å spre ren reklame for bøker og kurs. På den måten blir de kanskje selv brukt?

En ren forglemmelse fra min side, men her er en god gjennomgang av LP fra Gunnar Tjomlid som bør leses.

Edit: Det er kommet mange gode kommentarer til denne posten – det takker jeg for. Mange deler min erfaring.

Jeg vil likevel minne om det jeg presiserer i kommentaren min her:  http://bit.ly/mGLRfE
Det betyr ikke at jeg ikke er bekymret for hva jeg skriver i kommentarfeltet her: http://bit.ly/jWFlXh

Andre innlegg om Lightning Process på denne bloggen:

«Røde kluter og leger som kunnskapsformidlere» Denne posten står også på Tidsskriftet for Den Norske Legeforenings blogg.

«Ukens vepsebol»

«Bilder – mer enn tusen ord»

Langtidssyke – ikke det mest sexy Mitt ønske er at mine uttalelser, mine erfaringer, både som pasient og lege, skal føre til at alle dere andre skal få det bedre senere. Og kanskje også nå. Forhåpentligvis. Alle dere som allerede er langtidssyke, dere som allerede er «utenfor» av en eller annen grunn og alle dere som kommer dit. For det gjelder jo de fleste av dere en eller annen gang i livet. I hver eneste sammenheng jeg uttaler meg, uansett om det i utgangspunktet ikke har noe med ME å gjøre, sørger jeg for å rette oppmerksomheten mot sykdommen og situasjonen for de langtidsyke. Det er ikke det morsomste, hippeste, mest sexy å bli forbundet med. Innrømmelig.

Er det noen vits med denne avanonymiseringen ? Å tilby journalister og andre et navn og et ansikt, er absolutt nødvendig dersom de skal skrive om sakskomplekset. Tror jeg. I alle fall gjør det det lettere å skrive noe om problematikken. Jeg nekter likevel å fremstille meg selv som et offer eller la andre «grave i meg» og lage sosialpornografi. Det bidrar ikke til avstigmatisering å fortsette og skrive på samme måten om de samme temaene. Nemlig!

Misforstå meg ikke i dette at jeg «låner meg bort»– jeg er ikke et offer og kommer ikke til å bli det. Jeg er selv ansvarlig for mine handlinger. Min vilje er fri. Det er heller ikke slik at jeg synes det hadde vært på sin plass med en fangruppe eller noe slik,  altså. Ikke tror jeg at jeg representerer alle syke heller. Det kan likevel lett bli oppfattet slik, i og med at det er så få av oss som viser oss fram.

Hvem bestemmer? Dette  reflekterer jeg altså over i disse dager. Hva er det som gjør at jeg framfor å snakke om helsefilosofi og promotere meg selv som foredragsholder og skribent, stadig klistrer denne stigmatiserende merkelappen på meg selv, funderer jeg? Hvorfor ikke bare «move on»- det er så mange tilbud om framtid og suksess som dukker opp? For det gjør det. Jeg får stadig henvendelser fra mennesker som vil tilby meg «muligheter» og det setter jeg pris på. Jeg skal ikke være der jeg er nå for alltid. Her er det begrenset hva jeg kan påvirke og bidra med. Men hvorfor gjør jeg dette når det medfører så mye skamfølelse? Kan jeg gjøre noe med de andre og hvordan de oppfatter meg? Om jeg bare oppfører meg slik eller sånn, så blir alt bra? Hvem eier denne skamfølelsen, hvem eier definisjonsmakten over meg, hvem kan fortelle hva som er verdig og uverdig?

Når vi er i situasjoner der vi er usikre, eller der andre gjør oss usikre ved å definere oss, er det lett å skjule seg. Hvordan du forholder deg til andres definisjoner av deg, eller hvordan du vil møte andre, er et valg bare du selv kan ta, langt på vei. Det betyr ikke at jeg mener at vi er superfolk og perfekte eller fritar andre for hvordan de definerer oss. Det betyr at jeg erkjenner at jeg kan gjøre lite med de andre, men mye med hva og hvordan jeg filtrerer. Jeg har skrevet om dette i en post tidligere.

Fra komikeren Jon Schau ble jeg altså fortalt det største alvor forleden dag. Jeg var på en konferanse om sosialt entreprenørskap. Det var første gangen jeg så ham, jeg visste lite om ham, hans historie. For meg var han komiker. I det han åpnet munnen som konferansier, visste jeg likevel intuitivt at han skulle lære meg noe som jeg trenger akkurat nå. Jeg tok sjansen og grep tak i ham i pausen. Som dere som følger med på temaene mine vet, reflekterer jeg rundt definisjonsmakt og diskurs for tiden.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=KG9qLxNKxO8]

.

«Kom frem med den du er, ta skrittet ut i verden, vis deg fram» avsluttet Jon med inderlighet fra scenekanten. Umiddelbart dukket mange tanker opp i mitt hode.

Noen av dem var at Jon – han må ha levd mye. Som jeg har gjort.

Det viste seg at han hadde smakt på døden også. Som jeg har smakt på den.

Det viste seg at han har brukt mye tid på å overleve, framfor å leve. Som jeg har gjort.

Det viste seg at han hadde båret på mye skam. Som jeg har gjort, og stadig jobber med å frigjøre meg fra.

Som Pete skrev noe om; mange helsearbeidere tror at vi ME-pasienter ikke er helt rektig navla på en eller annen måte, hvordan skal vi forvente at mannen i gata tenker annerledes? Når jeg blir provosert, i kommentarfelt eller på twitter, hvor til og med leger i offentlige posisjoner kan uttale seg nedlatende og stigmatiserende om pasientgruppen, må jeg sitte på hendene. Dersom jeg svarer en tøddel så skarpt tilbake, vil jeg bekrefte bildet mange har av oss. VI er jo enten overachiverers, late (ja – en catch22 i dette som den våkne leser vil oppdage) eller  litt skrullete. Ergo inntar jeg Buddha-stillingen, tenker at det er bra med alt som er sagt i det offentlige rom, for slikt kan man ikke løpe fra. Jeg blir ikke med på polariseringen og tabloidiseringen. No way!

Mobbing av langtidssyke? Ved enkelte diagnoser er det enda mer stigma enn ellers å forholde seg til. Det er ofte mye skam forbundet med å være langtidssyk i seg selv. Følelsen «tar» en ganske raskt – kanskje allerede etter et par måneder? Det snakkes mye om mobbing i disse tider. Mange langtidssyke er like stigmatisert og føler seg på mange måter ”kollektivt mobbet” som mange som har vært utsatt for mobbing gjør. Det er bare ikke like lett å se sammenhengene.

Add insult to the injury Å få denne diagnosen stigmatiserer meg. I tillegg har jeg altså added insult to the injury, som det heter; det vil si at ved å vise fram ansiktet mitt i avisintervjuer, debatter, på allmennlegefora osv osv viser jeg meg fram med mitt stigma for «hele verden». Ikke et sjakktrekk, kanskje? Ofte skulle jeg selvsagt ønske at det var flere enn meg og noen få til, som Anette Gilje, som syntes der ute i offentligheten med virkelig navn og ansikt knyttet til denne diagnosen jeg har fått.

I tillegg er jeg blitt definert så grundig via private kanaler at jeg i flere måneder mistet munn og mæle og til slutt trodde på definisjonene. Det var en sjokkerende opplevelse for meg å se hva som virkelig bor i andre når de pirkes i. Man kjenner definitivt ikke andre på seg selv! Man skal heller ikke undervurdere menneskelige reaksjoner av hat og sinne når mennesket føler seg avvist eller avslørt. For å være ærlig trodde jeg at livet ikke kunne lære meg mer, men dette siste halvannetåret har sørget for å smekke meg i ansiktet med den hvite hansken enda en gang. Jeg lærte mye. Jeg vant mye. Takk – jeg er oppe på hesten igjen og er blitt en enda bedre rytter!

Hvorfor denne selvplagingen ved å vise ansikt? Godt spørsmål, Maria! Mange av leserne av denne bloggen snakket etterhvert til meg på bakrommet. De sendte mail, opprettet anonyme Facebookprofiler slik at de kunne følge meg uten å bliu knyttet til meg og ME osv. De kom fra ulike yrkesgrupper, de hadde  ulike personligheter. Felles for dem var at de var så fylt av skam at de ikke sto oppreist. Da jeg oppdaget det, skrev jeg en  hyldest til de langtidsyke . Mulighet for anonymitet i sosiale medier har vært, og er, en hjertesak for meg. Det er mange innlegg om temaet på Marias Metode. Jeg mener denne muligheten er uhyre viktig. Hvilke fora har vi igjen der vi ikke blir overvåket? Ikke mange.

For meg, som lege, var hvordan denne skamfølelsen og tap av verdighet når man ble langtidsyk ganske så forstemmende å være vitne til. Hvor var tilfriskningskompetansen i dette skamfulle? Ville dette bidra til at folk kunne finne en funksjon, som et medlem av klanen,  finne seg selv, finne sin plass?

Å vise “et ansikt som ME-syk”, er ikke noe jeg har gjort fordi det er noe som helst i dette for meg på noen måte. I alle fall ikke som jeg har oversikt over. Derimot har jeg et ekteerkjent ønske om å bidra til å ta bort stigma for alle som skjuler seg. Agerer jeg uredd, blir kanskje andre og jeg selv mindre redde, tenkte jeg. Det er sånn jeg pleier å reagere, når jeg står i skremmende situasjoner.

Kameratredning Når man kommer i en situasjon der uhellet er ute, man er i samme begredelige situasjon som andre, er det fint å ha lært seg teknikker for kameratredning. Vi vil at flest mulig skal overleve, ikke sant? Ta først på din egen maske, hjelp så den andre på med sin.

Jeg har i denne prosessen jeg selv har vært igjennom skrapt bunnen, sett hva som er der, overlevd – og vet at jeg må fortelle om det, slik at færrest mulig skal måtte skrape bunnen selv. Det er tiltak velferdssystemet  kan gjøre slik at tilfriskningskompetansen kan opprettholdes når du blir syk i langt større grad enn det som skjer i dag. Her er det legen i meg som snakker. Jeg kommer til å holde foredrag og kurs om dette fremover. Det er helt sikkert at denne kunnskapen må deles videre.

Jeg har vært opptatt av sosialt entreprenørskap den siste tiden, snakket med flere sosiale entreprenører og begynner å forstå at det er noe av det samme som jeg har kalt ”mikropolitikk som jeg selv tenker at jeg bedriver. Forskjellen er at min mikropolitikk ikke er bærekraftig, rent økonomisk. Bunntanken er likevel den samme.

Hva har alt dette med Jon Scau å gjøre? Jon opplevde noe i livet som gjorde at han endret kurs. Nå formidler han dette til andre.  Noen ganger endrer små samtaler noe inni. Jeg har hatt flere samtaler med oppriktige folk, som Jon, som jeg ikke kjenner, men «kjenner» likevel og Ann, min lenge savnede sjelevenn, som har satt brikker på plass inne i meg.  Takk! Små, oppriktige, ord og møter der compassion og engasjement er stikkord har krutt i seg.

Rockestjerne Jeg har lært at det er ikke så farlig hva andre mener. Hva som teller er hva jeg mener og tenker. Det er vanskelig, men lett å være «seg selv». På godt og vondt. Jeg mener – hva er det verste som kan skje? Ikke mye.  Tvert i mot, sist jeg sto bredbein og var meg selv, ble jeg kalt for «rockestjerne». Den definisjonen tar jeg med meg videre.

Det er ganske så befriende å nekte å la andre definere deg. En god del makt kan man ha over eget liv. Hvordan jeg vil forholde meg til andres tanker om meg, er en av dem. Jeg tar den makten tilbake.

Ta et lite steg ut på scenekanten, rett ryggen, gjør et lite hopp, se om gulvet holder – nyt! Slik blir det Power av! Rai, rai!

Snakker vi noen gang om en sterk mannstemme? Nei, det gjør vi ikke. En stemme er en stemme – den tilhører en kvinne eller mann, men å legge til «sterk» kan gjøre at de andres tillegges negajonen «ikke sterk».

Om vi skal kjønnsdele stemmer – er noen stemmer svake og andres sterke? Jeg er altså ikke enig i premisset -at noen kvinnestemmer er sterke og noen er svake. Jeg er ikke enig i premisset at en kvinnes stemme skal defineres som sterk eller svak, eller at den i det hele tatt skal tillegges valør. Dersom jeg likevel skulle gå inn i en diskusjon rundt «sterk kvinnestemme» er det flere ting som er problematisk med at det i forkant av stemmegivingen til Superheltinner i sosiale medier 2010 ble hevdet med styrke at det noen definerer som «ME-bloggerne» tok plassen og skygget for «sterke kvinnestemmer». Det ble endog ymtet frempå om man måtte være syk for å være «heltinne» og dette ble dessverre tomlet opp og videresendt av flere jeg har stor respekt for. Viser dette at «kvinne er kvinne verst» – eller er dette utrykk for noe annet? Kanskje var det ikke flest kvinner som «disset», men kun det utvalget jeg fikk se? Uansett er dette en ball jeg tok fatt i og spisset i et blogginlegg om hva disse «ME-bloggerne» driver med. Kanskje noen ble opplyst, til og med.

Hva er så en sterk stemme? Det er 1278 pr nuh! som følger MariasMetode på twitter. De fleste har lagt MariasMetode til før jeg la til dem. Jeg har kapasitetsproblemer, jeg innrømmer det, og er takknemlig for dem som leter meg opp. Jeg antar vi har noen felles kryssningspunkt ett sted og at jeg derfor har noe å lære? Er antall følgere utslagsgivende for stemmestyrken?

Er stemmen min svak fordi jeg forsøker å la være å polarisere meg i debattene? , Spissformulerer jeg meg ikke nok og trigger media på rett måte og dermed ikke kan kvalifisere til «en sterk stemme»? Jeg har regnet ut at, hittil, har det tjent saken min best å unngå polarisering. Det betyr ikke at det fortsatt kommer til å tjene saken min best, selvsagt. Det er også mange andre muligheter og årsaker til at noe er svak og noe sterkt. Er det temaene de svake kvinnestemmene blogger om som bestemmer valøren? Ja, for «svak» og «sterk» ER valører. Det ene er tydeligvis bedre enn det andre. Kanskje det skulle vært mer utenrikspolitikk og mer om datalagringsdirektivet i stedet for om innenrikspolitikk og forhold rundt NAV? Jeg er feminist. Fordi jeg ikke bruker «sterk» eller «svak» om andres stemmer forstår jeg ikke distinksjonen- it beats me!

Bloggen er vår tids boks på Speakers Corner. I stedet for å sitte og lide og synes synd på seg selv, synes verden er urettferdig, er det altså mulig å bruke sosiale medier bevisst til å nå ut med et budskap, et ønske om å kommunisere en annen forståelse, gjerne også utenfor bloggverdenen.
Veldig få, om noen, av de bloggeierne som ble nominert skriver sutrete om sin egen situasjon. Få av disse er «dagboknotat». Det finnes mange dagbokbloggere der ute. Jeg tviler på at noen av dem ville blitt nominert til å være en Superheltinne i sosiale medier, dersom de ikke også skrev om noe som appelerer til det allemenne og menneskelige – men er det da lenger en dagbok? Mange av de nominerte viser at de vil noe annet og mer enn å skue egen navle. Ja-sosiale medier er et egnet sted for mikropolitikk og det skal vi være glade for. På denne måten kan faktisk folk ta mer ansvar for det samfunnet vi er en del av.

Persona non grata. Jeg har vært heltinne og er heltinne i eget liv, helt uavhengig av sykdom. Jeg vil også si at det krever sin Kvinne å være lege, som jeg er, og kritisere sin egen stand i så kraftige ordelag som jeg gjør. I post etter post – for den som vil lese.  «Slikt gjør man bare ikke». Det hersker som regel en stor og dundrende taushet over det som ikke er som det burde være fra legenes side, som redaktør i Tidsskriftet, Charlotte Haug sier noe om.

Jeg antar at jeg etter dette, når jeg en gang blir frisk nok til å gjøre mer enn å blogge ned løsrevne tanker satt i system og skal søke jobb igjen -at  jeg er en persona non grata. Kanskje og kanskje med grunn?
Stemmen min er forsatt like sterk og like svak.

Foto av uoppblåsteballonger festet på fingre og tær. Lån herfra: http://bit.ly/eTxIBM

Og – Hurra! dette må være takketalen min til dere med de fantastiske hilsninger, skulderklapp, nominasjoner og stemmer og som gjorde at jeg ble kåret til Superheltinne i sosiale medier 2010. Det er nesten ikke til å tro. Faktisk! Takk – og beklager; men jeg har ikke rukket å «ta alle i hånda ennå». Det er et luksusproblem, kanskje.

Edit: Intervju med meg i nrk.no i anledning kåringen

Det hadde jeg jo ikke trodd, men tenkte man skal jo aldri si aldri og ga gass.

.

.

Takk til Kvinnekongen for påtrykk og Håkon for drodling, og begge for at de tror på meg!
Dette er juryens vurdering og utsagn publisert i dag:
.

“For å bidra til en allsidig meningsbrytning i Norge har Fritt Ord utlyst 2,5 millioner kroner til samfunnsengasjerte bloggere. Utlysningen ble rettet mot personlig redigerte blogger som ikke har noen institusjonell tilknytning. Det var mulighet for å søke om midler til nyetablering av blogger og utvikling av allerede eksisterende blogger. 

Både enkeltpersoner og mindre miljøer kunne stå bak søknadene om midler. Det var også mulighet for å invitere gjestebloggere. Juryen har sett etter bloggere som har journalistiske og essayistiske innfallsvinkler.

Fritt Ord mottok 219 søknader om prosjektmidler i september 2010. Juryen har kommet frem til 16 søkere som får tildelt midler.

8 av prosjektene er nyetableringer. De andre 8 er allerede eksisterende blogger som skal videreutvikles.

Bloggenes temaer befinner seg innenfor feltene politikk, samfunn, miljø, helse og kultur.

Fritt Ords bloggutlysning er et eksperimentelt prosjekt som tar sikte på å skape nye plattformer for hvordan nettmediene kan ta form i Norge. Utlysningen søker også å bygge opp alternative stemmer. Blogger som åpner for debatt og dialog, og prosjekter som er nyskapende innenfor det norske blogguniverset er blitt prioritert.

En evaluering av prosjektene vil finne sted høsten 2011. 

Søknadene har blitt behandlet av en uavhengig jury, som består av:

Gisle Hannemyr, universitetslektor ved Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo (juryleder); Marika Lüders, medieforsker ved Avdeling for samvirkende og tiltrodde systemer, SINTEF; Sven Egil Omdal, journalist i Stavanger Aftenblad; Jill Walker Rettberg, førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, Universitetet i Bergen.”

.

Det som står om min blogg er følgende:

Maria Gjerpe
Blogg: MariasMetode (www.mariasmetode.no)
Innvilget støtte: kr 80 000
Maria Gjerpe om prosjektet: ”Bloggen får form og mening ved at jeg utforsker, reflekterer og setter ord på ulike sider av de problemstillinger og spørsmål som kan knyttes til dette at jeg er både pasient og autorisert lege. Gjennom blogging har jeg fått et annet perspektiv på helsesystemet, denne gangen fra brukernes ståsted. Underveis har jeg oppdaget at stigmatisering, psykologisering og helsepersonells møte med randsonen for egen kunnskap i samhandling med mennesker med langvarige og diffuse lidelser påfører pasientene ekstratraumer i form av skam og skyld. Jeg har valgt en posisjon der jeg kan ’snakke fritt’, noe som kan være vanskelig når man jobber i et fagfelleskap, der man må ta hensyn til karriere, nettverksbygging, eget ansettelsesforhold, aksept og godkjennelse blant kolleger.”

.

Takk, tusen takk, for tildelingen! Jeg skal bruke midlene nøysomt og målrettet.

.

Edit: Ida på Virrvars revolusjonære roteloft har skrevet om tildelingen som det har vært noe misnøye rundt.

Les  kommentar fra Gisle Hannemyr fra juryen hos Fritt Ord.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, for lenge, lenge, lenge, lenge siden, lærte jeg at «Idiotos!» var en betegnelse for den som ikke drev med politikk i gamle Hellas. I gamle Hellas var det bare rikinger som kunne holde på med slikt. I dag virker det nesten som om det bare er politikere og riksynsere som er «politiske».

I mitt hode kan ingen av oss unnlate å være politiske. Det er vårt ansvar. I tillegg har jeg, kan hende en naiv, tro på at det jeg gjør og sier kan føre til en forskjell. Jeg driver mikropolitikk, som jeg kaller det. Jeg skriver om mange temaer og i nesten alt jeg skriver ligger det et engasjement som går utover meg selv.

Jeg ble, overraskende nok, nominert til Norges beste politiske blogg 2010 av Svein Tore Marthinsen. I kommentarfeltet til andre runde blir alle vi som er nominert oppfordret om å legge inn en liten valgtale for oss selv på vår egen blogg, slik som enkelte andre har gjort.

Klikk deg inn og se på kriteriene. Synes du jeg fyller dem, så stem på meg!

I begynnelsen synes jeg at jeg absolutt ikke fortjente å bli nominert -det er jo så veldig mange som er mye mer politikerere enn meg.
The Make Women Want You System!

«>

Nå har jeg tenkt på det en stund og funnet at stemmer som min; om den er aldri så mye skrevet under pseudonym,  til tross for at jeg ikke sitter med et partiprogram foran meg eller har direkte makt til å utføre de store bragder i morgen, så kan slike stemmer skyve på tanker, meninger og peke på saker som trenger litt lys.

(I disse tider når det kommer ut en bok om mobbing, tenker jeg på hva Kristin Oudemayer har klart ved å hente frem mobbing fra den enkeltes problem -til en utfordring som vi alle må møte. Eller hva med Steinar J Olsen, som sprer holdninger som er samfunnsvennlige og påvirker andre ledere? Mikropolitikere.)

Jeg er ikke den friskeste høna i haugen akkurat nå, men bruker likevel den stemmen jeg har.

Det er helt greit at jeg ble nominert og nå synes jeg det er æresfullt!

De «store bloggerne», som enten er politikere eller skriver som heltidssyssel, har mange lesere, lagt inn reklame for seg selv på egen blogg og har fått mange stemmer. Vel fortjent hver eneste en!
Ja, hva tenker dere?
Synes dere at mikropolitikk kvalifiserer til en «politisk blogg» og at jeg bedriver noe slikt?
Hvis ja; trykk her og legg inn stemme under twittermeldingene til Svein Tore. Stem på meg! (Har jeg baller nå?)

Jeg har sakket laaaangt etter de kjempesværeogflinkegutteneogjentene og det er ikke sjanse i havet for at jeg skal «slå dem»; men det er greit å ikke bli helt danka ut, da? Hver og en kan likevel bare gi en stemme pr måned -ittno´  jusk!