Jeg er veldig opptatt av sosialt entreprenørskap og tror sosiale entreprenører har løsningen for mange av de samfunnsproblemene vi står overfor i dag. Vi snakker om å utvikle bærekraftige samfunn på alle nivåer.

Vil du vite mer om hva sosial entreprenørskap er kan du for eksempel lese min post fra et år tilbake

«SOSIALT ENTREPRENØRSKAP – DEN NYE VINDEN»

For snart ett år siden

buy viagra

holdt jeg et foredrag på nettverkssamling for SE-piloten. Det er en del vann som har

buy cialis online no prescription

rent i elva siden den gangen. Flaut å se seg selv, så det unngår jeg å gjøre for ofte. Om du vil, kan du lytte til hva jeg sa på lenken under. Beklager – ingen teksting!

Passordet du trenger er:
Det er en del vann som har rent i elva siden den gang – men for den som vil se, er passordet:

                                               se 12
.

http://vimeo.com/36818486

Er du opptatt av problemstillinger og løsninger rundt mennesker som har vært ute av arbeidslivet og vil tilbake, anbefaler jeg å ta en lang kikk på KREM Norge sine hjemmesider.

Er du Osloboer, er interessert i sosialt entreprenørskap, har en idé du vil dele, eller vil snakke og lytte til andre som har gode ideer, anbefaler jeg at du tar en tur innom «Tenk om…» som en månedlig, fantastisk, men virkelig,  lunsj der du kan lytte, mingle og spise. Neste møte er 27 mars.

.

RELATERTE POSTER:

«To be reframed»

Andre interessante prosjekter kan du lese om i kommentarfeltet til posten

«SOSIALT ENTREPRENØRSKAP – DEN NYE VINDEN»

REFRAME

Yesterday I attended the first Norwegian TED-event, TEDxOslo. Again, a wonderful way of meeting people who want changes and dare visualize them.  I always strongly believed that you, and I, can’t save the world – but surely we can change it!

At meetings like this, people tend to talk about needed actions like environmental issues, poverty in underdeveloped countries and women/children issues or Norwegian drop-outs dropping back in again. FERD sosiale entreprenører support different projects. All good and more than important projects!

When I speak in general about seeing each other as part of ourselves, and I encourage people to grab the idea that there is something called «we», I know that this is the truth. It’s a universal need that human beings have for being part of each other, to belong, feel love and care for other people. Being needed.

I know that there is only one idea that might save the planet: If we understand this «we» and what it applies. Most people can relate to this vision. Men and women who understand this, all nod, knowingly. Despite this, when I’m referring to long term sick people, their vision seems to become blurred. In a way.
Is that because sick people are invisible? Too visible? Sick people should help themselves? Is it difficult to see the impact of illness on peoples lives because «everybody has been ill, why should I care about you?», and therefore think that they know something about «everyday trauma and illness and just cope with it!»?
(Are you getting bored reading this now?)

It’s hard to imagine that the situation of becoming so sick that you can’t cope with your working situation anymore, is closer than you want to imagine. It can happen to anyone. Even yourself.
I know that I was thinking like this myself, even though I was a medical doctor and meet sickness all the time. That was before I became too ill to function at all.

There’s a huge difference between «understand» and «recognize». The first implies that you stand outside looking in. The second that you have experienced something yourself. The latest implies using more than your brain – you need your heart in it as well.

One of the speakers at the event, Anders H Lier, with his project Naandi Foundation, opened his speech by telling about his close Indian friends and that he was a father himself and that this was his heartfelt reason to get involved in Indian girls education. Angela Morelli surely has a passion for her planet. In a clear and understandable way, she explained overwhelming facts beautifully. You can see both speeches and more at TEDxOslos homepage.

Returning to my main concern: When you loose work, you often loose a part of yourself and track of who you are. For society as a whole, both economical and ethical, this is an unwanted situation. How do we keep sick people as healthy as possible through an equal partnership between patient/helper, and the patient as workable as possible on their own terms?

On TEDxOslo’s pages you can share your idea.  Click in and have a look. Share yours, as I have done.

I described my idea like this:

I was a helper, a medical doctor on a mission. I didn’t know that I was also going to become a patient – with another mission. After being longterm sick, I discovered through this blog, that my newfound patient colleagues often became more traumatized during their search for the right diagnose and treatment by their helpers.
If you haven’t been in need of health care for a longer period, you would think it is functioning and everything is fine. Those of us who have tried it, know that this is not the case.
When Martin Luther King spoke, he spoke of his dreams, not his nightmare. To change, one need visions.
What if the health care system started defining their values, their visions, their path?
One tend to define the longterm sick in one of three categories: 1. The Lazy One 2. The Victim; The person who becomes the illness and otherwise is useless. 3. The Hero(ine); who has inhuman strength, positive thinking beyond imagination and despite the worst illness you can think of, goes to work every morning at 6.

There are a huge group of longterm sick people who want to, and are able to, work if the working conditions are compatible with what their illness requires. Instead of equal partnership for finding solutions that work in the long run, many patients find themselves living «outside» society, becoming second grade citizens filled with shame. No one benefits from this situation.

What if I acknowledged that every human being has a part of themselves that is similar to me and thereby understand that there is something called «we». Would I become more willing to trust and help the «other me», because it in the long run availed me?
What if the doctors, the patients and the welfare system established an equal partnership, where both partners contributed with their specific knowledge for the same goal; to facilitate the significant elements as dignity, belonging and autonomy; work?
I would like to establish an arena that enhances this dual understanding between the equal partners, the patient, the members of the health care and the welfare systems. Because it’s needed – both for economical reasons, and because we need a society which includes you, on your terms, also when you are sick and able.

EDIT: Posten kan leses på norsk med Google Translator her

Foto av dvergbjørk http://bit.ly/mtGVWa

Antageligvis snakket jeg både bortenfor og utenfor hva jeg hadde skrevet på forhånd, men det gikk omtrent så her:

Jeg heter Maria Gjerpe, er lege, samfunnsdebattant, helseaktivist og blogger fast på Tidsskriftet for Den Norske legeforenings blogg og har en egen blogg, Marias Metode, som jeg mottar utviklingsmidler fra stiftelsen Fritt Ord for. I sosiale medier har jeg vært over en tid og jeg ble kåret til «Superheltinne i sosiale medier 2010″, som arvtager etter Elin Ørjaseter. Mitt mål er å endre samfunnsdebatten rundt langtidssyke. I dag skal jeg snakke i omtrent 20 minutter.

Det gikk opp for meg forleden dag at Marthin Luther King snakket om sin drøm, ikke om sitt mareritt. Fra mareritt kommer ikke fremskritt, tenker jeg, men drømmene, visjonene våre er grunnsten for de endringene vi vil ha.

Jeg er så framfusen at jeg tillater meg å drømme om å virkeliggjøre 2 fremtidsvisjoner:

1. At helse-og velferdsystemet bygges rundt verdiene verdighet og tilhørighet, likeverdig partnerskap mellom hjelper og hjelpetrengende, fremfor umyndiggjøring og stigma.

Jeg er ikke naiv. Til det har jeg vært ned altfor mange bakgater og vinternetter. Jeg mener det er fullt mulig å få til dette, men det kreves vilje, kunnskap og holdninger. Vi er historiske sett midt i en økonomisk gullalder, men det vi gjør i dag er ikke bærekraftig over tid. Norge kan bli et foregangsland som andre kan ta etter fordi vi i Norge har alle muligheter for å snu ting opp ned og prøve nye ting.

Hvordan kan vi ha et velferdssystem uten verdier og visjoner forankret i menneskene som skal bevege seg i systemet?
Hvordan kan vi tro at et slikt system skal lykkes?

Hva er tilhørighet?
Hva er verdighet?
Hvordan måler vi verdien av dette?

Jeg vil at vi skal samhandle på en slik måte som gjør at deler av meg gjenkjenner deler av deg, som et felles «vi». Jeg sier ofte at den en gjenkjenner som lik seg, ønsker en godt og har lojalitet til. I et slikt rom er det godt å være, for alle, og slike rom gjør oss sterkere og friskere.

Langtidssyke møter mange ulike stigma og det ser ut som om man tenker ett av tre rundt langtidssyke:

1. Du er lat eller unnasluntrer.

2. Du er ikke annet enn din sykdom eller din diagnose. Dermed blir du fratatt alt du hadde og mere til. Det skal sterk rygg til for å bare være en eneste ting og å oppleve tap av funksjon på alle områder. For slikt får en raskt et offerstempel og ingen er interessert i deg.

3. Du er en helt som kravler deg på bena, tross alle odds og mot alle vinder, du er et forbilde alle andre skal leve opp til. Itno´knussel!

Sannheten er jo langt mer sammensatt enn denne og jeg vil bidra til at man skal se langtidssyke som en del av samfunnet, borgere som for en periode ikke kan jobbe som de gjorde tidligere. Alle vil før eller siden ha behov for velferdssystemets hjelp i en lenger periode. Det er også mange langtidssyke som kan og vil jobbe, behovet for tilhørighet og å føle seg nyttig er sterkt hos de fleste og dette får man ofte gjennom et godt og tilpasset sted å jobbe. Det krever tilpassninger og et likeverdig partnerskap mellom arbeidsgiver og andre aktører.

Med dette mener jeg likevel at det er LOV å være syk. Ingen skal dyttes noe sted der de ikke er i stand til å være. Det er LOV til å være syk – uten SKAMFØLELSE.

2. Min andre visjon er at ansatte i velferdsystemet blir komfortable i å stå i randsonen for egen kunnskap, sammen med de de skal hjelpe.

Når jeg snakker om randsonen for kunnskap, betyr det de områdene, de situasjonene der man ikke helt vet hva en skal gjøre eller mene eller at en ikke gjenkjenner det en får presentert.

Når vi blir usikre blir vi ofte redde.
Det er en fin ting, som en beskyttelsesmekanisme. Det finnes jo ting vi kan dø av og når en kjenner usikkerhet, tyder dette på at det er noe vi skal være forsiktig med og undersøke nærmere. Som jeg kommer til senere, oppdaget jeg gjennom blogging at mange langtidssyke opplever å bli traumatisert og stigmatisert og møtt med mistro, gjennom sin ferd i velferdsystemet mot rett diganose og rett hjelp.

Jeg sier også stadig at uvitenhet er kilde til visdom. Det er jo så selvsagt at det er lett å blåse av som uviktig!

Når usikkerheten i situasjoner vi ikke behersker kommer krypende, øker denne frykten for det ukjente. Mange vet at det er noe som heter fight or flight. Dette er psykologiske mekanismer som forsøker å styre vår adferd i disse ubehagelige situasjonene. Altså – når jeg møter noe jeg ikke gjenkjenner, eller ikke kan noe om, eller ikke forstår – da kjenner jeg på ubehaget, som igjen kan vokse til en fryktfølelse. Når fryktfølelsen kommer, kan jeg velge og jeg velger ofte på impuls: enten flykte eller bli aggresiv og angripe.

Ingen av disse metodene fører til økt viten. Snarere tvert i mot.
En bedre måte for meg å reagere på er å lære å gjenkjenne egen følelse av frykt, stoppe de automatiske handlinger og utsagn og heller undersøke situasjonen med nysgjerrighet.

Da jeg fikk en akutt forverring i min helsetilstand fortalte mine velmenende og kunnskapsrike legekollegaer meg at jeg var så syk og hadde vært så syk over lang tid, at det neppe var noen sjanse for at jeg skulle bli i stand til å jobbe noe særlig. Det fantes ikke kur for min sykdom, det var ikke mye som kunne gjøres.

Dette må ha vært folk som ikke kjenner meg. Ingen sier sånn til meg! I mitt vokabular finnes ikke «går ikke».
Så hva gjør jeg når Orakelet i Delphi har lagt ned, gikk konkurs, eller hva det nå var som skjedde med den som har svar på alt? Jo – jeg oppsøker dagens store Orakel, stedet der man finner svar på alt: Internettet.

For et og et halvår siden startet jeg bloggen Marias Metode. Per i dag har den hatt 290 000 besøk, 6500 lange, kloke kommentarer og bloggen har omtrent 2400 følgere i sosiale medier. MariasMetode skulle være som en slags dagbok der jeg skulle systematisere min egen tilfriskning. Etter kort tid begynte jeg å skrive om lege/pasientforholdet, legerollen, empati, arroganse, å ta feil og å beherske opplevelsen av å stå i situasjoner der man ikke vet eller har fasitsvar. Det så ut som om mange var opptatt av disse temaene og bloggen gikk raskt fra å være «min» til å bli en møteplass og et debattsted. Jeg oppdaget dette merkelige, at mange langtidssyke ble ytterligere traumatisert gjennom sin ferd i velferdsystemet. Og sånn skal det vel ikke være? For meg, som lege, og menneske, stritter det i alle fall i mot i hele meg.

Det er fint å ha realkompetanse, altså det at jeg er utdannet lege. Det åpner noen dører. Jeg blir bedt om å snakke på konferanser for helsepersonell, jeg har vært på Stortinget og snakket for Helse- og omsorgskomiteen og jeg er intervjuet flere ganger om temaene rundt langtidssyke.

Det i seg selv gjør meg likevel ikke i stand til å endre systemer, for det er systemendring som skal til. Systemendring krever egenskaper og verdier utover en utdannelse. Det er noe som kommer fra en overbevisning. Jeg hverken kan eller vil endre en bitteliten del i ett tannhjul. Jeg har for mye oversikt over situasjonen til at det vil være tilfredstillende for meg, rett og slett.

Dyp endring må være forankret i verdier vi er bevisste. Mine verdier og engasjement er farget av min tidlige ungdomstid i Røde Pionerer. Vi pleide gå med røde silkeskjerf rundt halsen. Jeg mente mye da – og selvsagt enda mer enn jeg mener nå! Det kan være at jeg ikke helt trodde på væpna revvolusjon, som vi ble fristet med i AKP (m-l), men samfunnsengasjementet var det ingen ting å si på!

Jeg lærte at verden var mer enn min egen navle. Å tenke kollektivt og helhetlig er bra. Jeg lærte at vi, jeg, kan endre verden. Jeg lærte også noe veldig viktig – ikke la noe stoppe meg og det jeg tror på. Våg å tenke annerledes og nytt.

Inne i meg har jeg et hemmelig bilde. Det er bildet av en krokete dvergbjørk. Dvergbjørka står opp mot høyfjellet, er liten, fordi den krøker seg sammen mot vinden, den klorer seg fast og er sikker på at når bare røttene blir dype og sterke nok, kan det flytte fjellet! Yes, I can! Tenker den. Med røde pionerskjerf rundt på grenene – gir den meg alt jeg trenger:

En sterk tro på at jeg og du kan endre verden, med de mulighetene vi har, på det nivået vi kan akkurat nå. Ikke bare kan vi, vi har ansvar for, hver eneste en av oss, til å gjøre verden bedre.

Hva så med veien videre for Marias Metode og meg?
Jeg har vært frustrert den siste tiden fordi jeg ikke får handlet, ikke får se direkte resultater av hva jeg gjør. Noen ganger tenker jeg at hva i alle dager er vitsen ved å adressere disse sakene, bruke mine krefter på å debattere og å løfte fram disse temaene rundt langtidssyke i ett sett? Er det ikke bare ord? Skal det ikke snart bli handling ut av dette? Er det noen vits, i det hele tatt? Gjør det noen forskjell, egentlig? ( I dag kom jeg over en post fra Pål Hivand om blogging og ordets makt, som gjorde meg glad – kanskje det likevel har verdi å snakke? )

Å forberede dette foredraget har bevisstgjort meg ytterligere om at den veien jeg går på ikke er strak og har aldri vært strak. Det er helt greit at den preges av kruseduller, som går litt tilbake, litt til siden, noen ganger står stille – for krusedullene fører meg likevel i en retning, som er klar for meg, og har vært klar hele veien, når jeg bare får fuglebrillene mine på meg.

Det er flere måter for meg å ta hva jeg har lært fra Marias Metode videre på. En av dem er gjennom en sosial entreprenørskapsbedrift.

1. Jeg kan rette meg både mot de ansatte i velferdsystemet OG mot brukerne og erfarerne, med visjonene jeg startet å snakke om. Antagelig skal jeg gjøre begge deler på en gang – og antagelig snakker vi om at jeg på sikt bygger opp et senter og ha flere samarbeidpartnere på ulike området. Mot aktører i velferdsystemet, både erfarere, saksbehandlere og helsepersonell, vil jeg formidle kunnskap og innsikt i uvitenhet. På den måten blir mestring, kunnskap og holdninger integrert i grunnfundamentet av systemet – og bare slik kan varig endring skje. Tenker jeg.

2. I tillegg kan jeg jobbe i rommet mellom den langtidssyke, arbeidsgiver og velferdsystemet. Der er store, udekkede behov og mangel på forståelse for hvordan man kan inngå partnerskap.

En sosialt entreprenørskapsbedrift må være bærekraftig, slik at visjonen virkeliggjøres. For å undersøke om den er det på forhånd, kan det være lurt å bruke tid på en forretningsplan, vel så mye for meg selv som for andre, eventuelle investorer.

Nettverk, slik som dere lager nå, er nyttig. Ikke fordi en skal utnytte andre, men fordi det alltid skapes synergieffekter når flere snakker sammen og hjelper hverandre. Hold hånden åpen, hjelp andre uten å vente umiddelbar gjentjeneste, og du vil få mange gode mennesker rundt deg hvor det skjer spennende saker.

Mulighetene for skalering er noe en må ha in mente. Om du skal gjøre ideen bærekraftig, må du sørge for at kostnadene ikke øker like mye som inntjeningen. Det betyr at dere bør lage et opplegg som er slik at dess flere kunder eller oppdragsgivere dere får, dess mindre blir utgiftene per oppdrag. Kan den ideen du har videreutvikles eller vokse?

Når jeg ser utover alle dere som sitter her – ser jeg mange imaginære pionerer. Om det er røde, blå, grønne, lilla eller gule -er ett fett; men mange av dere tenker både nytt og helhetlig og har tett kontakt med dvergbjørka i dere.

Så -ut å gjør verden til et bedre sted – fordi dere, sammen med andre, skaper muligheten!

For dere som ikke har lest Marias Metode tidligere, kikk på denne posten, der jeg har definert «Sosialt entreprenørskap – den nye vinden»

Hvilken verdi har en stemme?
Den ene stemmen er ikke noe mer verdt enn den andre. For meg blir det problematisk om en begynner å verdivekte stemmene, som jeg ser noen gjør. Vi har ulike egenskaper, erfaringer og måter å bidra på. Om man skal skue hunden på hårene, holde utenfor menn i dress, fordi de har dress, blir det problematisk. Jeg er selv inderlig lei av å bli definert, som jeg har skrevet klart og konsist om i «Show on, show off». Når folk vet at jeg er utdannet lege, for det er jeg jo, kommer fordommer frem i skeptiske blikk, små bisetninger, som at «du har jo så behov for kontroll» eller «du tenker jo så stringent».  Jeg har ikke kommentert det. Hittil. Men jeg kjenner på irritasjonen, det innrømmer jeg. Hva vet du om meg, egentlig? Om mine erfaringer og hvordan jeg tenker, når du ikke spør? Blir jeg en annen om jeg tar på meg andre klær eller en annen tittel?

Samfunnsansvar som sminke
Jeg kan likevel godt forstå at noen steiler når Telenor hevder å være sosiale entreprenører fordi de jobber for at alle i et grisgrend strøk på landsbygda i Afrika skal ha mobiltelefoner slik at de kan bruke kortere tid på banktransaksjoner. Jeg er enig i at man skal passe litt på at begrepet ikke blir utvannet og et «moteord» som bedrifter skal smykke seg med, uten at samfunnsansvaret er reelt. Vi skal likevel være forsiktige med å kaste ungen ut med vaskevannet. Er det noen som skal ha monopol på å være samfunnsansvarlig? Jeg mener nei. Skal vi heller sørge for at «samfunnsansvar» blir noe alle bedrifter ønsker å vise? Ja, jeg tror det. I hvilken grad bedriften viser samfunnsansvar må bli et gode som de ansatte setter pris på at bedriften er opptatt av og som de spør etter på intervju og dermed vektlegger. Betyr det at bedriften som helhet er plettfri? Nei, det gjør det ikke. Det betyr heller ikke at samfunnsansvar skal være bedriftens sminke. En kan ikke samle opp søppel på den ene siden av veien og slenge den ut på den andre siden. Slikt blir avslørt over tid.

Jeg er ikke en sosial entreprenør. Ennå
Jeg bedriver mikropolitikk, som er et begrep jeg har brukt flere ganger siste året og skrevet om i posten «Mikropolitikk for the win» og jammen skrev jeg en sinnapost jeg kalte «En sterk kvinnestemme» også. For meg handler det om å erkjenne at vi alle kan og må gjøre en forskjell, ut fra de ressursene vi til enhver tid har. Jeg ble hoppende glad da jeg oppdaget sosiale entreprenører og kjente at jeg endelig hadde funnet «flokken min». Etter å ha deltatt på Partnership for change-konferansen er jeg mer sikker på at prosjektet jeg tenker på, som vil foregå i rommet mellom langtidssyke, arbeidsgivere og samfunn, er viktig og riktig. Det er saker som må på plass, stier som skal gåes, jeg trenger kunnskap om hvordan en bedriftsleder tenker og jeg vet at jeg ikke skal gjøre noe av dette alene. Det fantastiske morsomme er at når jeg snakker med andre om dette jeg tenker, er det interesse å spore alle veier; både fra folk som jobber i det offentlige og private og fra folk som ikke jobber i det hele tatt. Kanskje er det noe her, om brikkene faller slik de skal? Vi får se.

Hva som driver meg?
Jeg vet hva dette dreier seg om. Jeg har vært veldig syk over lengre tid, kjent på stigma, erfart en del av velferdssystemet, både som lege og pasient. Jeg har sett at langtidsssyke ofte blir ytterligere traumatisert og sykere av hvordan de blir møtt og forklart. Jeg har sett store ressurser og mye kunnskap blandt de syke, jeg har sett at mange av dem ønsker å bidra i arbeidslivet, men at de møter hindringer fordi de ikke passer inn i en mal. Dette er økonomisk en fullstendig uholdbar situasjon, i tillegg til at det underminerer menneskets verdighet.Verdighet må en ha for å drive verden framover.

Å inneha en funksjon er viktig og riktig. Også for meg. Jeg er sulten på å jobbe sammen med andre, det jeg kan, der vi for hvert mål vi når kan slenge ut en «high five» og rope «Yess!» Jeg ser at samfunnet beveger seg i en retning jeg ikke vil være med på. Det må skje en grunnleggende, dyptgående endring på mange nivåer. Det er snicker og twist!

På Partnership for change-konferansen møtte jeg jentene på Sweet Chili Stories. Sweet Chili Stories bruker filmmediet både til å hente fram stemmer, men også til å hjelpe folk inn i arbeidslivet ved å lage en video-CV etter en workshop , slik du ser beskrevet her. Sweet Chili Stories hadde et hjørne, en stol et kamera og en intervjuer. De lurte på hva sosialt entreprenørska var for meg. Det ble det filmsnutt av, gitt:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=PFEttjautFg]

Samlet liste over relaterte poster på Marias Metode:

«Sosialt entreprenørskap – den nye vinden»
«Show on, show off».
«Mikropolitikk for the win»
«En sterk kvinnestemme»
«Klanmedlem og dugnadsarbeid»

Mikropolitikk – mitt mantra
Som mange som har vært innom denne bloggen tidligere vet, snakker jeg «Mikropolitikk». Mikropolitikk er det jeg, og andre gjør, som et lite bidrag til det store i «å endre verden».
Jeg har en urokkelig, og noen som ikke vet bedre vil si, naiv tro, på at vi alle kan endre verden til slik vi ønsker den. Om vi er mange som ønsker det samme. For om ikke vi kan, hvem kan? Jeg mener ikke at alle skal være barrikadeløpere, alle skal være kjente ansikt i media, alle skal ikke være statsministere heller. Jeg tror på det det store i det lille mennesket. Jeg tror på gresset som gror, nedenfra og opp. Jeg tror, fordi jeg ser på maurene som bygger de mest fantastiske maurtuer flerfoldige tusen ganger større enn dem selv til fellesskapets beste.
For det er det andre jeg tror på. Jeg tror på at vi kan bygge noe utenfor oss selv, noe som blir større enn oss selv, noe som har betydning for flere enn «meg». Til tross for at jeg tror på min egen kraft, kan jeg endre så mye mer dersom jeg samarbeider med andre som vil endring.

Sort-hvitt fotografi som viser små og lekne gutter viser frem små muskeler som blir store

Hva er sosialt entreprenørskap?
Å drive entreprenørskap er å skape noe. Det kan være noe helt nytt, som verden ikke har sett tidligere og det kan være noe lignende det vi har sett, men i en annen variant. Når vi snakker om helt nye måter å se ting på, snakker vi om innovasjon. Når et entreprenørskap kobles til en sosial bevissthet blir det det vi kaller sosialt entreprenørskap. Sosialt entreprenørskap utelukker ikke bærekraftig økonomi og en forretningsmodell, tvert i mot. Dersom tilbudet skal opprettholdes og utvikles, er det behov for inntjening. Det er altså ikke lilla skjerf, fotformsko og halleluja som gjelder, men gjennomtenkte strategier med målbare endepunkt. Sosialt entreprenørskap kommer vi til å se mere til i fremtiden ettersom velferdsutfordringene vokser, budsjettene skrumper og flere mennesker finner seg selv utenfor det selskapet de en gang vandret i. Å drive sosialt entreprenørskap handler om å tenke nytt rundt virksomhetsmodeller,  tjenesteytelser og hvordan man arbeider sammen.
Det er en barnelærdom at skal man få til virkelige endringer, må den enkelte det gjelder involveres. Det er også noe av ideen bak sosialt entreprenørskap. Brukeren er ofte dypt involvert, ofte ser vi en flatere struktur enn i  mange andre foretak.

Hva er sosial bevissthet?
En sosial bevissthet er hjernen og hjertet som er rettet mot sosiale utfordinger og der mennesket med hjernen og hjertet søker gjennom handling å endre problemene. Det kan være fattigdom, arbeidsledig ungdom, dropouts fra skolen eller som jeg er opptatt av; forholdene rundt langtidssyke.

Hvem er den sosiale entreprenøren?
Den sosiale entreprenøren er en typisk grunder. Hun tenker utenfor boksen, som vi kaller det. Det er stor sannsynlighet for at hun aldri helt har funnet seg til rette innefor de boksene som eksisterer og ofte har hun nok selv kjent på kroppen temaet for den sosiale bevisstheten hun selv er opptatt av.

Hvilke egenskaper har en sosial entreprenør?
En sosial entreprenør er ikke ansatt noe sted. Entreprenør betyr «å ta med inn», som «å bringe med seg. Entreprenøren har evne til fleksibilitet på sin egen idé og hvor veien går. Hun er uredd og lærer seg etterhvert å gå igjennom mange vegger, både i seg selv og de hun møter hos andre eller som andre setter opp. Slik jeg ser en sosial entreprenør har hun et dypt samfunnsengasjement. Det som driver henne er en indre motivasjon som er kjennetegnet ved at hun fungerer best når hun kan jobbe sammen med andre for et felles mål som strekker seg til å ha nytte også utenfor seg selv. Det betyr at det er prosjektsuksess og at felleskapet fungerer som betyr mest og som gjør at motivasjonen holdes vedlike, og ikke skryt og klapp på skulderen. Det betyr ikke at denne personen er uselvisk. Å ta vare på seg selv og sin egen verdi er grunnleggende for å kunne gi noe til andre. Ofte har en sosial entreprenør gått igjennom egen endringsprosesss før den kan brukes til å endre det bestående.  Det finnes mange sosiale entreprenører der ute. Mange av dem vet ikke at det finnes et begrep på det de driver med.

Innovasjonsåret 2011
2011 skal handle om empowerment. Jeg skal komme tilbake til dette begrepet senere. Det brukes ord som «inkludere» og «grønn økonomi». Mange mener det er passende å komme med en handlingsplan for sosialt entreprenørskap og tar skjeen i egen hånd. Det er tatt initiativ til å utarbeide en plan gjennom åpne møter der folk som vil bidra til en slik plan kan delta og bli hørt.  Det første møtet var i går, 22 januar og var en gedigen boost for meg og det jeg vil gjøre. Det neste møtet blir 26 februar. Om du abonnerer på denne posten, skal jeg legge inn mere info når den kommer.

Sosiale entreprenører i Norge
Sosialt entreprenørskap er kommet til Norge. Det er flere kurs og seminarrekker som fungerer som små SE-skoler, som SE-piloten med sin Facebookside SE-piloten i sosialt entreprenørskap , SE-Piloten-i-sosial-forretningsdrift,  Nettverk for Sosialt Entreprenørskap og velFERDskolen.  Det er flere fantastisk flotte og inspirerende prosjekter med dyktige, målrettete aktører. Jeg skal skrive om dem og vise dere dem senere.

Når jeg tenker på Sosialt Entreprenørskap, tenker jeg litt sånn «Musemegaskritt og elefantbrøl». Mulig det bare er meg. Uansett – dette med bevissthet rundt sosialt entreprenørskap og å få til noe som er økonomisk bærekraftig samtidig er opptatt av samfunnsansvar, er fremtiden.

Dominobrikker, ja… Om man er riktig god, har en god plan, jobber iherdig, får hjelp og er kreativ, kan dominobrikker ikke bare falle – de kan lage flotte, nye bilder, til glede for andre. Bare se!

Andre poster om sosialt entreprenørskap:
Tenk om det du gjør utgjør en forskjell