"Lytt, del, delta og tenk nytt! Det gir gode, effektive løsninger. Jeg skriver om helse, samfunn og kommunikasjon." - Maria Gjerpe

Maria Gjerpe

Fra innsikt til endring. Jeg er lege, utdannet fra Universitetet i Oslo, og har egenerfaring som syk med langvarig sykdom. Marias Metode har mottatt prosjektmidler fra Fritt Ord. Her skriver jeg om kommunikasjon og sosiale medier, helsepolitikk, langtidssyke og samfunn. Les mer

"Lytt, del, delta og tenk nytt! Det gir gode, effektive løsninger. Jeg skriver om helse, samfunn og kommunikasjon." - Maria Gjerpe

Fritt Ord-støttet prosjekt

Denne bloggen er en Fritt Ord-blogg! Høsten 2010 mottok jeg prosjektmidler fra Fritt Ord for å drive Marias Metode. Her videreformidles hva jeg selv har opplevd og hva jeg har lært gjennom pasienter, eller «erfarere» og «kunder», som er begreper jeg ofte bruker. Det har gjort meg godt rustet til å være samfunnsdebattant, foredragsholder og skribent. Både leger, pasienter og pårørende har delt sine historier med meg.

Fra nettsiden til Fritt Ord:

Institusjonen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.

Hvorfor jeg mottok midlene
Jeg har valgt en posisjon der jeg kan “snakke fritt”, noe som kan være vanskelig når man jobber i et fagfelleskap.

Det er selvsagt ikke uten risiko jeg kritiserer og problematiserer min egen yrkesstand og dets metoder. Det har vært etterlyst økt deltagelse i samfunnsdebatten fra flere yrkesgrupper. I ulike fora har man snakket om “den farlige tausheten” som kan oppstå når deltagerne må ta hensyn til karriere, nettverksbygging, sitt eget ansettelsesforhold, aksept og godkjennelse blant kollegaer. Dette er hensyn jeg har reflektert grundig over før jeg etter 10 måneder som blogger begynte å skrive med fullt navn.

Add insult to injury og vepsebol
I tillegg til å snakke fritt og at jeg kan risikere personlig ulempe ved det, har jeg hatt lang tids fravær på grunn av min sykdom, myalgisk encephalopati, ME. Dette er en sykdom det er svært mye uenighet rundt og mangelfull kunnskap om. Jeg har erfart at det er små, men meningssterke grupper og enkeltpersoner som definerer hvordan denne sykdommen skal møtes og behandles i Norge.

Fraværet som min sykdom har medført kan jeg ikke snakke meg bort i fra. Jeg kunne valgt å gå stille i dørene rundt denne kontroversielle sykdomstilstanden og langvarig sykes opplevelser av helsevesenet. I stedet har jeg valgt å risikere mitt omdømme, “add insult to injury”, ved å skrive om det. Det har ikke alltid vært hyggelig og lett. Det har vært nødvendig.

Det lille lands problem
Det hevdes syn uten forankring i forskning, forskningsresultater vries eller skjules og jeg har sett en del av hva jeg vil kalle «det lille lands problem». Jeg vil kanskje gå så langt  som å si at dette landets korridorer ikke er langt fra maktkorrupt. Mange mennesker kjenner mange andre mennesker og beslutninger taes ofte utenfor de formelle fora. Jeg har selv deltatt med den kraften jeg har i dette konglomeratet. Mitt mål er, og har hele tiden vært, å få fram forskning og viten og sørge for at synsing og andres egensugde teorier ikke settes ut i livet før de er verifisert som noe annet enn luftige tanker. Det kan se ut som om det er kommet et maktskifte i løpet av de to årene jeg har blogget og det er jeg glad for å se. Jeg er overbevist om at det vil komme pasientgruppen til gode.

Erfarerstemmer er essensielle
Som lege ser jeg et paradoks i at pasienthistoriene har lavere status i behandlingsforståelsen i dag enn tidligere, samtidig som det skal legges større vekt på brukermedvirkning. Jo bedre retningslinjer for kvalitetssikring man tilsynelatende har for brukermedvirkning, dess høyere status har sykehuset/ avdelingen. Hvordan pasienthistoriene ivaretas og tillegges vekt på individuelt plan blir ikke vektlagt. For kronisk syke/ langvarig syke er pasienthistoriene viktige. Det er også denne pasientgruppen som vokser mest i dag. Temaet “utenforskap” er høyaktuelt og bestående, og jeg har derfor valgt å snakke høyt om dette.

Anonyme som informanter
Jeg har markert meg kraftfullt i debatten om hvorvidt anonyme og den som bruker pseudonym skal få slippe til i kommentarfelt og i den offentlige debatten i det hele tatt. Jeg mener at de viktigste stemmene ofte er de som lett knebles. Vi må tåle å høre stemmene som ikke er helt stuerene, personangrep unntatt. Jeg har ønsket å bruke disse anonyme nettbrukere som mine informanter, for å bringe deres synspunkter og argumenter videre inn i samfunnsdebatten.

Lytte, dele, delta – helsevesenet i sosiale medier
Som aktiv bruker av sosiale medier brenner jeg for at helsevesenet skal ta i bruk nye kommunikasjonskanaler. En tidligere post i Tidsskriftet for Den Norske Legeforening handler om nettopp dette temaet. Om vi skal lykkes med å lage et integrert samfunn må vi gjøre dette gammeldagse og innovative -å lytte til hverandre. Det må være åpne kommunikasjonslinjer mellom den som lever innenfor og den som lever utenfor; mellom politikere, helsepersonell og pasienter. Jeg ønsker å åpne en slik linje. Min blogg brukes som et øre inn i det som beveger seg hos “kunden” av velferdsstaten; pasienten. Jeg forsøker å vise at deltagelse i sosiale medier øker erfarings- og kunnskapsdeling og at dette kan gjøre raskt ved riktig bruk.

Utenombloggprosjekter:
Det har vært viktig for meg å formidle hva jeg har erfart og lært av andre erfarere.

  1. Foredragsvirksomhet
  2. Kronikker
  3. Intervjuer i aviser, TV og radio